Karsten Krambs skrev:Varulv skrev:I Sverige har man derimot oppdaget at to av de tre kongehøydene (Kungshögarna) i Gamla Uppsala skal ha blitt anlagt i perioden 550-625.
Ja, det ser ud til at 'eliten' begynder at markere sig efter år 550. Bådgraven Valsgärde 7, er fornylig C14 dateret til perioden 580/590.
Samme 'elite' findes dog også i Viken og Vestfold. Det er kun 23 af i alt 147 storhøje i Vestfold der er dateret. 14 høje har datering fra årene ca. 400-550 e.Kr. dvs. ældre jernalder og 9 høje er fra ca. år 575-950 e.Kr. dvs. yngre jernalder; 5 høje ud af 9 ligger i Borrefeltet. Ud af disse 9 er en gruppe fra årene 575-600, de fleste fra merovingertiden.
Salhushaugen på Karmøy er fra perioden 530-660 e.Kr.
Det var ikke mange høystatusgraver i Norge fra perioden 550-650, om man kunne plassere midtpunkter av dateringsresultatene i disse årene. Salhushaugen i likhet med alle gravhaugene siden senromersk jernalder var med vilje kommunikasjonsmessig orientert fremfor på ættens grunn som i førromersk og tidligromersk jernalder, og ettersom den var undersøkt, var førsteinntrykket at det var en
kenotaf - senere tids undersøkelser viser at såkalte "kenotafer" ikke var så tomt som de kunne være. Dette er noe som vanligvis var sett i forbindelse med storhauger fra tiden før år 550 - og den utgjorde nemlig en del av
flere gravhauger, undersøkelsene viser at det endog var en gravhaug under nåværende gravhaugen, og at flere lå tett mot den, spesielt en noe mindre som nå er borte. Ennå viser arkeologiske undersøkelsene at majoriteten av funnmaterialet på Karmøy var fra yngre jernalder, dvs. merovingertiden og vikingtiden - det blir flere funn etter år 600-650 enn før. Det er mulig at Salhushaugen var en overgang fra gammelt til nytt, når man tok i bruk en gravskikk fra østlige kanter omkring Viken helt ut i ytterst ende av Vestlandet i forbindelse med nyetablering av et storsamfunn. Gravplassen var åpenbart populært til og med lenge før den nåværende haugen var reist.
Når det gjelder Borre, er det mye som tyder på at de første storhaugene på Borre fra 575-600 perioden kan ha vært en liknende etableringspraksis der man skulle være motivert av et behov for maktpolitisk manifestering i urolige tider som setter den nye maktstrukturen i seriøse test den gang. Da hadde det sannsynlig oppstått en maktstruktur eller riksdanning som omfattet de viktige transportårer og kommunikasjonsårer på vestsiden av Oslofjorden, spesielt Drammensvassdraget. I eldre tid var ikke plassering av gravanlegg så politisk viktig som i senere tid, og det var i senromersk jernalder man så en voksende tendens mot monumentale gravanlegg anlagt langs kommunikasjonsruter til sjøs og på land. Noen av disse som Jellhaugen ved Halden i Østfold var bygd på i ettertiden. Arkeologisk funn har vist at Folkevandringstiden (senromersk jernalder) i 400-550 var kjennepreget av uroligheter og maktsementering, så storhaugene kan ha hatt en meget viktig maktpolitisk betydning for den lokale eliten om å etablere egne bekreftelse på religiøs og maktgivende rolle i det berørte samfunnet. Dette kan ha vært meget viktig for en ny elite med å reise slike monumentale gravanlegg, spesielt like etter det hadde hendt en nedgangsperiode. Uansett er det eneste dateringsresultatet fra tiden 550-650 i Borre et brannlag på Borrehaug 7 - det er datert til 555-670, med midtpunkt i omtrent 575-625. (Solberg, år 2003) Alle andre dateringer fra Borre viser at det hendt et oppsving ved år 700.
Det var ikke alltid kronet med suksess som sett med Åker, Vang i Hedmark like utenfor byen Hamar - det var et meget kortvarig sosialt toppsjikt fra perioden 550-600 som etterlatt seg et rikt funnmateriale deriblant flere udaterte storhauger som Haraldshaugen som er omtrent 40 meter i diameter, og det var hele tre hjelmsfunn i Norge ut av fire - fra området rundt innsjøen Mjøsa. Etter år 600 har det derimot vært arkeologisk sett relativt normalt som ikke skilte regionen fra resten av landet. Dette fenomenet kalles
Åkerriket, et gammelt maktsentrum i flere tusen år som hadde et meget sterkt oppsving i en kortvarig periode. Aktuelt var Østlandet/Opplandene nærmest lagt ødt for luksusvarer helt til siste halvdel av 600-tallet, det var til og med et sterkt nedgang i våpenfunn og forntidminner etter jaktvirksomhet.
Vi vet
ikke om pesten kom til Skandinavia, men virkningene ville ikke ha vært så dramatisk som i de tette befolkede deler av Europa.