Hur hade Norge utvecklats under 1800-talet och fram till idag om separationen från Danmark visserligen ägt rum, men ingen union med Sverige?
Då hade alltså Norge varit en helt självständig nation med en dansk prins som det fria Norges förste kung, och därmed en gren av det ursprungliga danska kungahuset (ätten Oldenburg) grundats och förmodligen suttit kvar på Norges tron än idag.
Man hade haft sin egen finans-, utrikes- och försvarspolitik och bara behövt se till sina egna intressen fullt ut. Inga beslut rörande Norge hade någonsin mer fattats i Köpenhamn och ej heller i Stockholm, utan all inrikes- och utrikespolitik hade redan från början skötts från Christiania (eller vilken annan stad norrmännen nu kanske valt som sin huvudstad, Trondheim eller Bergen hade nog legat bäst till som alternativa huvudstäder).
Vad hade detta inneburit för skandinavismen senare under 1800-talet? Hade det i alla fall blivit tal om någon trepartsunion mellan Danmark, Norge och Sverige? Hur hade Norge kunnat hävda sig internationellt? Vilka vänner respektive fiender hade man haft? Skulle ett helt självständigt Norge riskerat att bli invaderat av Ryssland i mitten av 1800-talet t.ex.? Hade Norge haft några planer på att vara med och skaffa sig kolonier i Afrika och Asien och eventuellt Stilla havet i konkurrens med Storbritannien, Frankrike, Tyskland m.fl.?
Norge var efter flera hundra års dansk överhöghet språkligt och kulturellt påverkat och beroende av Danmark, så kanske den nationella identiteten gått lite saktare fram? Exakt hur det talade bokmålet under slutet av 1800-talet och tidiga 1900-talet lät vet jag inte, men skriftspråket bar tydliga spår av dansktiden. Exempelvis kan man på en stadskarta över Christiania så sent som 1909 se att många gatunamn slutade på "gade" (danska) istället för "gate" (bokmål). Och likaså danskans "aa" istället för "å".
Ja, hur utvecklas Norge om unionen med Sverige aldrig ingås?
Norge blir helt självständigt 1814
-
Gavrilo Princip
- Medlem
- Inlägg: 681
- Blev medlem: 11 april 2010, 02:40
Re: Norge blir helt självständigt 1814
Den norsk-svenske unionen av 1814 var en ren personalunion under en konge og med en felles forsvars-og utenrikspolitikk.
Det lå fast og ville antagelig ikke ha ført til andre tilstander om unionen ikke hadde blitt inngått.Navigasjonsaktens opphevelse i 1849 ga et fornyet løft for norsk skipsfart, hvilket førte til kravet om et eget norsk konsulatvesen, som igjen var et av de store stridsspørsmål før 1905, men ellers var det faktisk lite å strides om.I Norge var det Stortinget som styrte og alle norske regjeringsbeslutninger ble truffet av Kongen i Statsråd selv om Det norske Regjeringsutvalget holdt til huse i Stockholm i "Norges Hus" som rent de facto var den første norske ambassade. Parlamentarismen ble innført i Norge uten innblanding fra Sverige, og vår siste felles kongeOscar II kjente seg like norsk som svensk. Kongefamiliens sommersted var ved Vinger i nærheten av dagens Kongsvinger, kongen bar norsk uniform og snakket norsk i Norge etc etc. Det norske skriftspråket var riktignok dansk til den store rettskrivningsrevisjonen i 1918,men og aldri noe stridsspørsmål,slett ikke forut for 1905. Et fullstendig selvstendig Norge i 1814 ville antagelig ikke ha nærmet seg skandivavismen før ca 1850,og det ville da hatt liten betydning for Norges evet endrede forhold til Sverige, forsåvidt som Norge og Sverige alt var enig.Det pussige er at jo mer man ser på årene 1814-1905, desto tydligere fremstår unionen som er stort sett vellykket union.Carl Johan (1814) var frisinnet, fransk av sinn, liberaler og en dyktig politikker. Norge ble ikke en del av Sverige, men en brodernasjon. Bl.a.derfor heter fortsatt Oslos paradegate Carl Johansgate, og derfor sitter fortsatt Carl Johan, den tidligere mashall av Frankrike høyt til hest på Slottsbakken utenfor Det Kgl Slott i Oslo.Han aksepterte Eidsvoll-forfatningen, Norge aksepterte personalunionen.Så kan vi selvfølgelig diskutere om hvorvidt1905 var et lykkelig brudd, eller om det hadde vært bedre om vi hadde forsøkt å bevare unionen.
Jeger
Det lå fast og ville antagelig ikke ha ført til andre tilstander om unionen ikke hadde blitt inngått.Navigasjonsaktens opphevelse i 1849 ga et fornyet løft for norsk skipsfart, hvilket førte til kravet om et eget norsk konsulatvesen, som igjen var et av de store stridsspørsmål før 1905, men ellers var det faktisk lite å strides om.I Norge var det Stortinget som styrte og alle norske regjeringsbeslutninger ble truffet av Kongen i Statsråd selv om Det norske Regjeringsutvalget holdt til huse i Stockholm i "Norges Hus" som rent de facto var den første norske ambassade. Parlamentarismen ble innført i Norge uten innblanding fra Sverige, og vår siste felles kongeOscar II kjente seg like norsk som svensk. Kongefamiliens sommersted var ved Vinger i nærheten av dagens Kongsvinger, kongen bar norsk uniform og snakket norsk i Norge etc etc. Det norske skriftspråket var riktignok dansk til den store rettskrivningsrevisjonen i 1918,men og aldri noe stridsspørsmål,slett ikke forut for 1905. Et fullstendig selvstendig Norge i 1814 ville antagelig ikke ha nærmet seg skandivavismen før ca 1850,og det ville da hatt liten betydning for Norges evet endrede forhold til Sverige, forsåvidt som Norge og Sverige alt var enig.Det pussige er at jo mer man ser på årene 1814-1905, desto tydligere fremstår unionen som er stort sett vellykket union.Carl Johan (1814) var frisinnet, fransk av sinn, liberaler og en dyktig politikker. Norge ble ikke en del av Sverige, men en brodernasjon. Bl.a.derfor heter fortsatt Oslos paradegate Carl Johansgate, og derfor sitter fortsatt Carl Johan, den tidligere mashall av Frankrike høyt til hest på Slottsbakken utenfor Det Kgl Slott i Oslo.Han aksepterte Eidsvoll-forfatningen, Norge aksepterte personalunionen.Så kan vi selvfølgelig diskutere om hvorvidt1905 var et lykkelig brudd, eller om det hadde vært bedre om vi hadde forsøkt å bevare unionen.
Jeger