Singular av ordet "svear"?
Singular av ordet "svear"?
Svearna förekommer ju i svensk historia. Men vad heter en person av svearna?
En svenne?
En svenne?
Re: Singular av ordet "svear"?
En svensk?
-nsk som nominalsuffix är vanligt i indoeuropeiska språk. Det kan m a o ha gamla anor i svenskan.
-nsk som nominalsuffix är vanligt i indoeuropeiska språk. Det kan m a o ha gamla anor i svenskan.
- Valdemar Sappi
- Medlem
- Inlägg: 1436
- Blev medlem: 12 december 2009, 14:22
Re: Singular av ordet "svear"?
En svée. Lätt att säga. Svårt att skriva...
"Eldskytten", "Ge mig fri": http://eldskytten.se "Jag lyfter på min stormhatt i salut för din kringsyn och källkunskap beträffande östersjöväldet och det sena 1300-talet." Historieprofessor Nils Blomkvist.
-
Oingo Boingo
- Medlem
- Inlägg: 104
- Blev medlem: 19 februari 2009, 16:37
Re: Singular av ordet "svear"?
En svitjod? 
-
Camilla.dk
- Medlem
- Inlägg: 878
- Blev medlem: 21 juli 2009, 00:10
- Ort: København & Sandkås
Re: Singular av ordet "svear"?
En svea? aom i Svea-rige og Moder Svea...
Re: Singular av ordet "svear"?
Du saknar helt genusperspektiv.Camilla.dk skrev:En svea? aom i Svea-rige og Moder Svea...
http://www.swea.org/sweainternational/hem___125.aspx
MVH
Hans
Re: Singular av ordet "svear"?
På modersmålet forekommer brugen af stamme- og landnavnet således:
Sweom (Widsith, sætning 32, 58)
Swéoðéode (Beowulf, sætning 2922)
Swíoríce (Beowulf, sætning 2383, 2495)
Sweon (Wulfstan's sørejse)
Swéoland (Ohthere’s rejse)
Svíaveldi (Sögubrot af nokkrum fornkonungum í Dana ok Svíaveldi)
Svíþjóð (Gylfaginning, kap. 1, Snorre Edda)
Svea'r (wæstrægötlanz lagh)
Óláfr svenski (Oddr Snorrason's "Yngvars saga víðförla". = Olaf Skötkonung )
Óláfs sænska (Hervarar saga ok Heiðreks. = Olaf Skötkonung)
Det må være muligt at trække entalsformen frem herfra. Det forekommer mig at formen må være noget der ligner "*Svía, *Swea", som jeg så ville sidestille med entalsformen "tana" (Dane).
Ejefaldsformen i flertal i Beowulf ser ud til at være "ga, gea", jvf. "mægenes Deniga" (de danske styrker) i Beowulf-kvadet (sætning 155) og "Denigea" (danske) i Beowulf-kvadet (sætning 1670). Som endestavelse er det tænkeligt at dette har skulle udtales "sca, scea" [-ˈsg(ə)], og at det er derfor vi ser det skrevet "Deniscra monna" (danske mænd) i Angelsaksiske Krønike for året 789.
Ejefald i ental kunne måske derfor være "*Svíga, *Swega", der har skullet udtales "Svísca, Swesca" [Svæsg(ə)]. Herfra er der ikke langt til fornsvensk "svänsker, svänske" (ental, flertal) og olddansk "swenskæ".
Men det er kun mit amatørbud.
mvh
Flemming
NB! rettet 13. januar 2011.
Sweom (Widsith, sætning 32, 58)
Swéoðéode (Beowulf, sætning 2922)
Swíoríce (Beowulf, sætning 2383, 2495)
Sweon (Wulfstan's sørejse)
Swéoland (Ohthere’s rejse)
Svíaveldi (Sögubrot af nokkrum fornkonungum í Dana ok Svíaveldi)
Svíþjóð (Gylfaginning, kap. 1, Snorre Edda)
Svea'r (wæstrægötlanz lagh)
Óláfr svenski (Oddr Snorrason's "Yngvars saga víðförla". = Olaf Skötkonung )
Óláfs sænska (Hervarar saga ok Heiðreks. = Olaf Skötkonung)
Det må være muligt at trække entalsformen frem herfra. Det forekommer mig at formen må være noget der ligner "*Svía, *Swea", som jeg så ville sidestille med entalsformen "tana" (Dane).
Ejefaldsformen i flertal i Beowulf ser ud til at være "ga, gea", jvf. "mægenes Deniga" (de danske styrker) i Beowulf-kvadet (sætning 155) og "Denigea" (danske) i Beowulf-kvadet (sætning 1670). Som endestavelse er det tænkeligt at dette har skulle udtales "sca, scea" [-ˈsg(ə)], og at det er derfor vi ser det skrevet "Deniscra monna" (danske mænd) i Angelsaksiske Krønike for året 789.
Ejefald i ental kunne måske derfor være "*Svíga, *Swega", der har skullet udtales "Svísca, Swesca" [Svæsg(ə)]. Herfra er der ikke langt til fornsvensk "svänsker, svänske" (ental, flertal) og olddansk "swenskæ".
Men det er kun mit amatørbud.
mvh
Flemming
NB! rettet 13. januar 2011.
Senast redigerad av 5 Odinkarr, redigerad totalt 13 gång.
Re: Singular av ordet "svear"?
Jag tror också att svensk är rätt svar. Olof Skötkonung kallas väl ibland för Olof Svenske i Heimskringla?
- mythcracker
- Utsparkad
- Inlägg: 1586
- Blev medlem: 23 april 2008, 22:49
- Ort: Tidigare Ryssland numera Sverige
- Kontakt:
Re: Singular av ordet "svear"?
Verkar som att substantivformen svear endast förekommer i pluralform. Vill man tala om en enstaka person tillhörande svearna, så får man ta till andra ordklasser. Enligt SAOB:
http://g3.spraakdata.gu.se/saob/ (sök på "svear" i sökfältet)
En svenne eller svennis med andra ord!
MC
http://g3.spraakdata.gu.se/saob/ (sök på "svear" i sökfältet)
Finns också ett sammansatt substantiv, fast jag är inte säker på om denna form är att föredra när man ska tala om en svea-individ:SVEAR sve ³ar ², äv. (numera mindre br.) SVIAR , svi ³ar ², m. //ig., pl. (Lag 1734 , Föret. s. 2, osv.) ( (†) -er SVART Ähr. 46 (1560 ), DENS. G1 70 (1561 )); best. -na . ( svear (sw-) 1734 osv. sweer 1560–1561 . sviar (sw-) 1753–1995 )
[fsv. svear, sviar, fd. suia (gen. pl.) (d. sveer ), fvn. svíar, feng. sweōn; jfr got. suehans, lat. suiones (Tacitus), suehans (Jordanes), mlat. sueones; av omstritt ursprung; möjl. rotbesläktat med SIG , pron.,
SVEBER, SVEN, SVENSK, adj. -- Jfr SVIONER ]
[SVEAR 1]
1) i fråga om förh. i förhistorisk o. ä. historisk tid, om individer av en nordgermansk folkstam som enligt ä. uppfattning hade sitt kärnområde i Uppland varifrån de spred sig till Mälarlandskapen (motsatt: götar); äv. (utom i slutet β β' numera bl. ss. förled i ssgr) i fråga om förh. i senare historisk tid, om personer som härstammar från Svealand. The gamble Göters och Sweers Konungar. SVART Ähr. 46 (1560 ). Swerige är ifrån hedenhös ett fritt Rike: Thes Inbyggare Swear och Giöthar. Lag 1734 , Föret. s. 2. Svear . . (dvs.) Inbyggare i Sveriges medlersta del. WESTE FörslSAOB ( c. 1817 ). Ursprungligen . . voro Svear ej annat än Uplands invånare. SCHLYTER JurAfh. 2: 65 (1879 ). En annan fråga är, om den språkskillnad mellan göter och sydsvenskar, som Lundell uppvisat, bör anses som mera väsentlig än skillnaden mellan göter och svear. HESSELMAN Sveam . 68 (1905 ). (I slutet av 1130-talet) torde det uppländska biskopssätet ha flyttats från Sigtuna till Uppsala (Gamla Uppsala), där en domkyrka börjar uppföras på platsen för svearnas forna hednatempel. TurÅ 1942 , s. 23. Sverige var inte på samma sätt som förr svearnas och götarnas land. CARLSSON (o. ROSÉN ) SvH 2: 38 (1961 ). -- jfr UPP-SVEAR. -- särsk. i gen. pl. obest. i formen svea.
[SVEAR 1.c.α]
α) (†) i icke attributiv ställning, av modern språkkänsla i allm. uppfattat ss. beteckning för svearnas område (den ena av de båda huvuddelar av vilka Sverige bildats) l. Svealand; i förening med Göta, särsk. ss. beteckning för Sverige. Thenne Scandia innehåller i sigh twänne Konungerijken, thet ena är Swea och Götha, Swea Nordanskogh och Götha Sunnan . . thet andra Rijket är Norrijke. SKYTTE Or. C 3 a (1604 ). Magogh waar Noe Sonason, / Rådde för Swea medh stoor mon, / Vbbo hans Son bygde Vbsal, / Ther altidh är skedt Kongars waal. MESSENIUS Disa 2 (1611 ). Hafuer . . Swea och Götha i mång hundrade åhr warit aff Konungar regerat förr än Danmarck. TEMPEUS Messenius 17 (1612 ). RÄÄF Ydre 1: 29 (1856 ).
[SVEAR 1.c.β]
β) i attributiv anv., för modern språkkänsla snarast uppfattat som ett oböjligt adjektivattribut. α') (†) liktydigt med: svears; särsk. i uttr. Svea rike, Svea land (jfr 2 ), svearnas rike. MESSENIUS Disa 30 (1611 ). Svea rike ansågs för det förnämsta i äldre tider derföre, att det var sätet för de lysande och mycket prisade Asarne, samt derföre att Upsala ryktbara tempel der var beläget . SKL (1848 ). AUERBACH (1913 ). β') (fullt br.) i namn på inrättningar, kårer, naturföreteelser o. d. som finns i l. representerar Svealand. Svea hovrätt. Svea livgarde. Svea artilleri. SKL 3: 290 (1848 ). Svea älv, gammal älvbädd i s. ö. Värmland. BonnierLex. (1966 ). Svea flygflottilj lades ned 1974. NE 17: 463 (1995 ).Anm. till 1 slutet β α'. I nedanstående källa torde uttr. Swidhia rijke, svea rike, svearnas rike, svearike, Sverige, bero på felaktigt etymologiserande anslutning till SVEDJA, v. 1 , jfr äv. SVEDJE-LAND . Thet tridhie (av Sveriges forna fem riken skulle vara) Vpland, Södermannaland och Nerike, och thetta skulle haffua warit thet yppersta rijket, och heetet Swerige eller Swidhia rijke. O PETRI Kr. 14 ( c. 1540 ).
[SVEAR 2]
2) (utom ss. förled i ssgn SVEA-SKÖLD numera bl. ålderdomligt l. arkaiserande) i utvidgad anv. av 1 , ss. samlingsbeteckning för Sveriges befolkning, svenskar; särsk. i gen. pl. obest. i attributiv anv., för modern språkkänsla snarast uppfattat ss. ett oböjligt adjektivattribut liktydigt med: svenskars; särsk. (motsv. 1 slutet β α') i uttr. Svea land l. rike, svenskarnas land, Sverige. Tu Swea Konung (dvs. G. II A.) godh, / Tin sköld skal tu påtagha, / Och gå thet Leyon moot. PolitVis. 284 (1647 ). SvRStBesl. 1697 , mom. 1 (: Swea Inbyggiare ). O Mine Fäders dygd! O fordne Sviars mod! / Jag är en son af Edert blod. THORILD (SVS) 1: 140 (1787 ). Samlens, Svear! icke nu kring thronen, men kring grafven. Sörjen, Svear! i grafven multnar Hjelte-armen. WALLIN Rel. 2: 44 (1818, 1827 ). Så framstår i bronsen, för Svearnas syn, / Den siste bland Carlar som herrskat i Norden. LEOPOLD 6: 351 (1823 ). Svea land, rike, ( dvs. ) Sverige. DALIN (1854 ). Svea rikes ärkebiskop. SvHandordb. (1966 ). Svea rike. SAOL (1998 ; angivet ss. ålderdomligt ). Anm. till 2. Formen svea , förr äv. suea, swea, svia, swia, eg. gen. pl. obest. av svear l. ellips av SVEA-RIKE l. SVEA-LAND l. uttr. svea rike l. svea land, uppträder i sht i ä. vitter stil, i sht i poesi, dels med neutralt genus ss. egennamn med bet.: Sverige l. Sveriges rike, dels med feminint genus ss. personifierad beteckning för Sverige osv.; jfr i liknande anv. DANA (se anm. 2 under DAN ) o. GÖTA (se anm. under GÖT, sbst. ¹ 2 a ). STIERNHIELM Parn. 3: 4 (1651, 1668 ). Så ähre belägne till watnen och landh / the sköneste dahlar i Swea. Landsm. II. 11: 3 ( i handl. fr. c. 1662 ). Frisk opp mit Spél, ok siung en ung ok wackran Herre, / Som alle Sueries Barn, de större samt de smärre / I sine teelnings åhr den wisse hoppning gaf, / At blij sit Suea huld, ok slå dess Fijender braf. COLUMBUS (SVS) 2: 1 95 ( c. 1678 ). Jo börjad han, wårt Swea är / en Dame som stilla sitter, / Och sina gröna Lagrar skär, ⁄ Förnögd af Fogle-qwitter. ODEL Sincl. 36 (1739 ; Hörnstr. uppl. ). Hör oss, Svea, moder åt oss alla! WENNERBERG 4: 19 (1853, 1885 ). –
Ssgr, se SVEAR ssgr.
[SVEAR 3]
3)
[eg. bildl. anv. av
1 ] om medlemmar av (den stockholmska år 1793 stiftade) Sveaorden, åren 1794--1830 benämnd Sällskapet svearna ; särsk. (o. numera bl., mindre br., vard.) i uttr. leva svearna, leva rövare (se RÖVARE 1 d ), särsk. med anspelning på (hemfärderna vid) ordenssällskapets uppsluppna utflykter; äv. oeg., opers.: väsnas. Här lefves Svearne. ÅSLUND PoetUngd. 183 (1851 ). Hemfärderna från dylika fester (dvs. Sveaordens sommarfester) skedde alltid under buller och glam och i Stockholms folkspråk skall minnet deraf ännu vara bevaradt i uttrycket ”Lefva Svearne”. LUNDIN o. STRINDBERG GSthm 445 (1881 ). Jag kom upp i nästa trappavdelning, där det också skvalpade och levde svearna med byttor och annat trolltyg. FRÖDING ESkr. 2: 95 (1892 ). Det var inte förrän dan efter, som Albert saknade cigarretterna och började leva svearna. NORDSTRÖM PatrAM 21 (1931 ). NE 17: 464 (1995 ).
Ssgr
(Anm. 1: o Vissa av nedan anförda ssgr kan äv. hänföras till svea, Sverige (se anm. sp. 14979 ). 2: o
Ssgr förda till 1 har motsvarande bruklighet som huvudordet): ( 1 )
Således: personen skall i singularis kallas för en sveber, sven eller svensk.– SVEA-MAN . i pl., i fråga om förh. i förhistorisk o. ä. historisk tid: svear (se d. o. 1 ); i fråga om senare historisk tid: svenskar. Thenne Dag är hög och helig Swea-Män. STIERNHIELM Fägn. 87 (1643, 1668 ). Wäl an; i Swea-Män, och så hwar vnger Swän, / I rusten eder til. Därs. 88. Förr Sveamän höllo allshärjarting / Med sköldgny och vapenbrak. BÖTTIGER 1: 130 (1856 ). --
En svenne eller svennis med andra ord!
MC
USA:s månlandningsprogram (forum): http://moonlandings.ecommunity.se/viewforum.php?f=1
Rysslands historia (webbsida): http://russianhistory.orgfree.com
Rossija (forum): http://rossija.forumotion.com
Mythcracker's Weblog: http://mythcracker.wordpress.com
Rysslands historia (webbsida): http://russianhistory.orgfree.com
Rossija (forum): http://rossija.forumotion.com
Mythcracker's Weblog: http://mythcracker.wordpress.com
Re: Singular av ordet "svear"?
Den etymologiske forklaring gengivet ovenfor synes jeg ikke er videre tilfredsstillende.
Det spændende for mig er hvorledes vi kommer fra entalsformen "*Svía, *Swea" til "svänsker, svänske" (ental, flertal) og olddansk "swenskæ", dvs. hvor kommer "n"'et fra?
Runen ser for mig ud til at være i den gotiske udtale "Suehans". (Jordanes: Getica sive De Origine Actibusque Gothorum, Bog III:21). Antager vi at udtalen har været "*Svehans" (gotisk har "s" i flertalsendelsen), dvs. "h" ikke er stumt, og det er i alle tilfælde hvorledes man gør det i dag på portugisisk, og ifald Ejefaldsformen i flertal er "ga, gea", udtalt "sca, scea" [-ˈsg(ə)], ser det for mig ud til at "n"'et fremprovokeres af forsøget på at udtale "*Svehsca, *Svehscea". Når jeg siger dette ord kommer det ud som "Svensca, Svenscea".
Det antyder igen at den etymologiske forståelse af stammenavnet må være en fortolkning af "*Svehans".
mvh
Flemming
Det spændende for mig er hvorledes vi kommer fra entalsformen "*Svía, *Swea" til "svänsker, svänske" (ental, flertal) og olddansk "swenskæ", dvs. hvor kommer "n"'et fra?
Runen ser for mig ud til at være i den gotiske udtale "Suehans". (Jordanes: Getica sive De Origine Actibusque Gothorum, Bog III:21). Antager vi at udtalen har været "*Svehans" (gotisk har "s" i flertalsendelsen), dvs. "h" ikke er stumt, og det er i alle tilfælde hvorledes man gør det i dag på portugisisk, og ifald Ejefaldsformen i flertal er "ga, gea", udtalt "sca, scea" [-ˈsg(ə)], ser det for mig ud til at "n"'et fremprovokeres af forsøget på at udtale "*Svehsca, *Svehscea". Når jeg siger dette ord kommer det ud som "Svensca, Svenscea".
Det antyder igen at den etymologiske forståelse af stammenavnet må være en fortolkning af "*Svehans".
mvh
Flemming
Senast redigerad av 1 Odinkarr, redigerad totalt 14 gånger.
Re: Singular av ordet "svear"?
Svear, det ord findes ikke i de fleste danske ordbøger.
Sveer, den oversættelse findes dog i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950. Det ser ud til, at sveer kun findes i flertal, såkaldt pluralia tantum, ligesom søskende.
Sveer, den oversættelse findes dog i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950. Det ser ud til, at sveer kun findes i flertal, såkaldt pluralia tantum, ligesom søskende.
Sveer, pl. [ˈsve?ər] (ogsaa m. (f)sv. form Svear (NMPet.Spr.II.101. Ottosen.VH.I. 47) eller (efter den oldnordiske form; sjældent.) Svier (Blich.(1920).XX.194. Rosenb.I.415)). (Gammeldansk, runer, (gen. flertal) suia.
Medlemmer af den folkestamme, der ved den historiske tids begyndelse var bosat i det nordlige Sverige (de egentlige svenske provinser); undertiden ogsaa (poet.) i al almindelighed: svenskere.
Medens Fjerde Christian var Konge,
Da krigede Svier og Daner
Alt efter de forrige Vaner.
Blich.(1920).XXIII. 30. Sagnene om Daner, Gøter, og Sveer, i det angelsaksiske digt om den gøtske helt Beowulf. EJessen. Undersøgelser til nord. oldhistorie.(1862).47. AOlr.DH.II.308.
-
Jurgen Wullenwever
- Medlem
- Inlägg: 1216
- Blev medlem: 12 november 2006, 00:46
- Ort: Närke
Re: Singular av ordet "svear"?
Vi får upp den här frågan då och då, och jag har för mig att ordet betraktas som en n-stam, och att h i suehans är stumt och ditsatts för att undvika vokalmötet. Ordet svänsk (mäd dänn rätta vokalen) skulle i så fall ha ett ursprungligt n, inte ett senare uppkommet. (Men jag kan ju ha fått för mig något felaktigt.)Odinkarr skrev:Den etymologiske forklaring gengivet ovenfor synes jeg ikke er videre tilfredsstillende.
Det spændende for mig er hvorledes vi kommer fra entalsformen "*Svía, *Swea" til "svänsker, svänske" (ental, flertal) og olddansk "swenskæ", dvs. hvor kommer "n"'et fra?
Runen ser for mig ud til at være i den gotiske udtale "Suehans". (Jordanes: Getica sive De Origine Actibusque Gothorum, Bog III:21). Antager vi at udtalen har været "*Svehan", dvs. "h" ikke er stumt, og det er i alle tilfælde hvorledes man gør det i dag på portugisisk, og ifald Ejefaldsformen i flertal er "ga, gea", udtalt "sca, scea" [-ˈsg(ə)], ser det for mig ud til at "n"'et fremprovokeres af forsøget på at udtale "*Svehsca, *Svehscea". Når jeg siger dette ord kommer det ud som "Svensca, Svenscea".
Det antyder igen at den etymologiske forståelse af stammenavnet må være en fortolkning af "*Svehan".
mvh
Flemming
Re: Singular av ordet "svear"?
For lige at afslutte hvor mine tanker har ført mig til.
Antager vi at det etymologiske ophav til stammenavnet er gemt i det gotiske "Suehans" (*Svehans); gotisk har "s" i flertalsendelsen, kunne man tænke sig følgende:
Forstavelsen "Sve-" må være identisk til samme i det olddanske "swager, swawer, swaawer" (svoger, svåger), "śvāśura, çvāçurá" (oldindisk, sanskrit), hvis oprindelige betydning ser ud til at være "hørende til" (svigerfaderen).
Fra denne forståelse kan vi nu se at "Svíþjóð, Swéoðéode" må opfattes som "hørende til folket".
Fra de olddanske "swawer, swaawer", der er sammensat af "swa" + "wer" (folk, folket, ægtemand, mandfolk), ser det ud til også at have været betydningen på olddansk.
Endestavelsen "*-ha, *-hans" (ental, flertal) burde derfor logisk være endestavelser der udløser at "*Sveha, *Svehans" må opfattes som "En der hører til; De der hører til", hvor dette så enten skal underforstås et folk og/eller et landskab.
Efter at have boet i et portugisk talende land i 10 år, hvor gotisk med jævne mellemrum dukker op i ordvalgene på de mest mærkværdigste steder, har jeg stærkt på fornemmelsen at "h" i "*Svehans" ikke er stumt.
Som førstebogstav ville det klart være det, men jeg kan give et helt konkret eksempel på moderne portugisisk. Det danske sportsmærke Hummel (http://www.hummel.dk) sælger godt i Brasilien, men havde et enormt problem med navnet som følge af det stumme "h", som absolut ingen (ej heller på fransk) kan finde ud af at udtale.
Løsningen er blevet at man i portugisisk talende lande har tilføjet et "r" foran, hvorfor mærket i disse områder kaldes for "Rhummel", udtalt "Hummel".
Spændende er det i alle tilfælde.
mvh
Flemming
Antager vi at det etymologiske ophav til stammenavnet er gemt i det gotiske "Suehans" (*Svehans); gotisk har "s" i flertalsendelsen, kunne man tænke sig følgende:
Forstavelsen "Sve-" må være identisk til samme i det olddanske "swager, swawer, swaawer" (svoger, svåger), "śvāśura, çvāçurá" (oldindisk, sanskrit), hvis oprindelige betydning ser ud til at være "hørende til" (svigerfaderen).
Fra denne forståelse kan vi nu se at "Svíþjóð, Swéoðéode" må opfattes som "hørende til folket".
Fra de olddanske "swawer, swaawer", der er sammensat af "swa" + "wer" (folk, folket, ægtemand, mandfolk), ser det ud til også at have været betydningen på olddansk.
Endestavelsen "*-ha, *-hans" (ental, flertal) burde derfor logisk være endestavelser der udløser at "*Sveha, *Svehans" må opfattes som "En der hører til; De der hører til", hvor dette så enten skal underforstås et folk og/eller et landskab.
Efter at have boet i et portugisk talende land i 10 år, hvor gotisk med jævne mellemrum dukker op i ordvalgene på de mest mærkværdigste steder, har jeg stærkt på fornemmelsen at "h" i "*Svehans" ikke er stumt.
Som førstebogstav ville det klart være det, men jeg kan give et helt konkret eksempel på moderne portugisisk. Det danske sportsmærke Hummel (http://www.hummel.dk) sælger godt i Brasilien, men havde et enormt problem med navnet som følge af det stumme "h", som absolut ingen (ej heller på fransk) kan finde ud af at udtale.
Løsningen er blevet at man i portugisisk talende lande har tilføjet et "r" foran, hvorfor mærket i disse områder kaldes for "Rhummel", udtalt "Hummel".
Spændende er det i alle tilfælde.
mvh
Flemming
Re: Singular av ordet "svear"?
En sveare? En sveait?