Karsten Krambs skrev:Varulv skrev:De fleste massegraver fra den gang er nå forsvunnet under betong, asfalt og annet i byene.
Eksempel på kontinuitet:
Store-Dal - Viken, Norge
Gravpladsen består i dag af en ca. 450 x 350 m stort område beliggende i en dalsænkning syd for gården i Store-Dal syd. Der er registreret 184 gravhøje hvoraf de fleste er rundhøje, 17 langhøje, 3 kredsformede stenlægninger, 2 fritstående bautasten og en enkelt trekantet grav. I alt 81 af højene er brandgrave. I perioden 1910-13 blev 115 grave arkæologisk undersøgt og så sent som i 1974 fandt man 25 fladmarksgrave i den uopdyrkede sydøstlige del af gravfeltet.
Mange af gravene er undersøgt og enkelte dateret på baggrund af ca. 82 indsamlede benprøver. Således kan en enkelt grav dateres til slutningen af før-romersk jernalder (500 f.Kr.-0 f.Kr.), 9 grave er fra ældre romertid (0 f.Kr.-150 e.Kr.), 11 til yngre romertid (150-400 e.Kr.), 29 til yngre romertid eller folkevandringstid/ældre germansk jernalder (150-550 e.Kr.), 9 til folkevandringstid (400-550 e.Kr.), 11 til merovingertid/yngre germansk jernalder (550-800) e.Kr.) - og 3 til vikingetid (800-1050 e.Kr.).
En restgruppe på 11 grave må generelt dateres til ældre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.) og 20 andre grave tilhører generelt yngre jernalder, dog specifikt merovinger- og vikingetid (550-1050 e.Kr.).
Halvdelen af gravene synes dermed at tilslutte sig perioden romersk jernalder (1-400 e.kr.) og resten kan relateres til folkevandringstid
fra ca. år 400 e.Kr. og fremadrettet. Ses udviklingen for Store-Dal feltet analytisk med udgangspunkt i antallet af grave over tid - sammenholdt med gravfeltets aldersmæssige opdeling, må antallet af bopladsens beboere have udgjort en "peak" i en periode mellem romertid og folkevandringstid. Beregningsmæssigt har arkæologerne fundet frem til at der har boet ca. 22,4 individer i Store-Dal i romer- og folkevandringstid.
Bemærkning: nabobopladsen i Gunnarstorp - med 67 registrerede grave - forlades omkring år 400. Brugstiden for Gunnarstorp er bestemt ud fra en typologisk-kronologisk og radiologisk datering fra 800 f.Kr. til ca. 400 e.Kr. De fleste gravfund er her dateret til før-romersk jernalder og kun 3 grave er pt. dateret til romertid.
@Varulv;
hvad får du så ud af ovenstående?
Hva jeg hadde sagt, er at det var altfor lite med høystatusgravlegging i 550-650 perioden, merovingertiden strakk seg i to århundrer fra 550 til 800, (selv om visse mente det var nå 750, likevel er det først med vikingoverfallene man avsluttet perioden - ved år 800) - og den yngre delen, 650 til 800, var funnrikt. Det samme kunne ikke sies om den eldre delen der man oppdaget en variasjon som ikke rimte med det som fantes
før - og
etter dette århundret. Det første storsamfunnet med en varighet som kunne dokumenteres arkeologisk sett etter år 550 er Avaldsnes-samfunnet i nordre Jæren/Karmøy - akkurat der Harald Hårfagre hadde sin residens etter Norges samling og hvor han var gravlagt.
Store Dal gård ligger i midtpunktet av et meget gammelt samfunn som hadde eksistert helt siden bronsealderen, like ved byen Sarpsborg i Østfold som utgjorde en del av et sydskandinavisk kultursfære med egne tyngdepunkt fra før - det som da het Ranrike, nå Nordre Båhuslen som fra meget gammelt av er svært arkeologisk rikt inkludert helleristninger som det fantes tusenvis av i meget "små" områder på disse traktene. Fra Ranrike den gang gikk en oldtidvei nordover gjennom landet som da kalles
Foldin, og det er allment kjent for de norske arkeologene at gravanlegg skulle
sees av forbipasserende, så gravhauger og annet normalt var anlagt langs viktige veger. Stordal ligger bare et steinkast fra Oldtidsveien mellom Skjeberg og nedre Glomma midtveis mellom byene Fredrikstad og Sarpsborg i et svært fruktbart og rikt landskap som var langt mer intenst dyrket for flere generasjoner siden.
Dermed var det naturlig for oldtidsfolk å ha et gravfelt for høystatusfolk i Stordal, når disse skulle representere hele landet som omfatter dagens Østfold. Dessuten burde det forståes at det var meget store geografiske endringer gjennom årene, for landhevningen er sterk i Viken - spesielt i Østfold. Avstanden fra Store-Dal gravplassen og Toskilen sundet var bare 200 m den gang, det er 1,3 km i dag. Mye tyder også på at gravfeltet hadde vært opprinnelig mye større og mer egalitært, oppdyrkning i nyere tid hadde i de siste århundrer ødelagt et svimlende tall gravhøyder i Norge. Gravanlegg er ikke lite krevende, et halvt tusen mennesker måtte bruker nesten hele året på å bygge Raknehaugen - og disse må støtter seg på et fungerende samfunn av en stor størrelse, selv en "liten" gravhaug på tjue meter i diameter vil krever et par dusin arbeidsomme menn i mange dager og endog uker. Høystatusgraver dermed er ressurskrevende for ethvert samfunn som påtok seg ansvaret for gravlegging. Så et så lite sted som Store Dal kan ikke oppføre egne grav uten omfattende assistanse, spesielt ikke når det gjaldt disse av høy status. Gravanlegg hadde en meget høy stjerne i lokalsamfunnets selvbetraktning, ikke minst når man skulle "markere" sin tilstedeværelse for alle fra nært og fjernt.
Forholdet mellom Gunnarstorp og Store Dal skyldes om muligens noe så enkelt som samfunnsendringer over tid av indre og ytre årsaker, det har vært mange eksempler på at lokalsamfunn forvitrer til fordel for nærliggende lokalsamfunn i Norge. Det har også hendt at endringer i rituell tenkning kunne være meget viktig, førromersk jernalder er kjent for enkle branngraver der ritualer var gitt størst vekt fremfor gravanlegget som i romersk jernalder og deretter var gitt større verdi enn før. Dette er en fortsettelse av kremasjonsgravskikken fra yngre bronsealder med gropegrav man siden mere langt steinlegging av mindre størrelse ovenpå. Mange slike steinlegginger hadde forsvunnet i tidens løp. Gunnarstorp utgjør et unntak ved å huske på at det er ikke mange store gravfelter fra yngre bronsealder og førromersk jernalder, ofte var gravplass flyttet fra sted til sted for hver generasjon. De skulle nemlig ikke være altfor synlig for forbipasserende folk.
De store gravanleggene i senromersk jernalder deriblant de største gravhaugene i hele Skandinavia representerte derfor noe helt motsatt, og det var ikke en synlig endring gjennom merovingertiden og vikingtiden med et unntak; gropegraver med etterlatenskapene samlet i et kar var blitt erstattet med kammergrav og jordnedlegging selv om kremasjonsskikken aldri helt utgikk av tradisjonen. Det var meget store regionale variasjon i gravskikk etter år 550 enn før, også i Norge.