Sjökriget under WW1

Diskussioner kring händelser under första världskriget & mellankrigstiden. Tillägnad vår saknade medlem Stellan Bojerud
varjag
Saknad medlem †
Inlägg: 48101
Blev medlem: 24 april 2002, 12:53
Ort: Australien

Inlägg av varjag » 18 september 2003, 13:12

Snygga bilder Battler - ehuru ngn tid efter Skagerack daa man tycks ha haft tid demontera flera skadade 11-tums kanonror for reparationer. Men en bra studie for vaara maanga BISMARCK-entusiaster om hur det maaste ha sett ombord dar - innan hon sjönk. SJUFALDT VÄRRE!

Solitaire
Medlem
Inlägg: 1152
Blev medlem: 1 maj 2003, 09:45
Ort: Västmanland

Inlägg av Solitaire » 18 september 2003, 16:26

Fler bilder på skadat tyskt skepp efter Skagerack (vet tyvärr inte vilket skepp det är).
Bilagor
bscap0001.jpg
bscap0001.jpg (69.01 KiB) Visad 1667 gånger
bscap0000.jpg
bscap0000.jpg (79.72 KiB) Visad 1669 gånger

Användarvisningsbild
Battler
Medlem
Inlägg: 5022
Blev medlem: 24 mars 2002, 10:38
Ort: Luleå

Inlägg av Battler » 19 september 2003, 12:48

Läste på lite om SMS Seydlitz, hon var det fartyg som fick flest träffar bland de överlevande fartygen, drygt 20 grovkalibriga granater och en torpedträff. I sjunkande tillstånd tog hon sig tillbaka till Wilhelmshaven, läget var så illa att besättningen förberedde att överge henne. Möttes upp av bogserbåtar och pumpfartyg.
She anchored again at 3.23 p.m. in the Vareler Deep, where divers examined the damage, some off the holes were patched, and Boreas pumped out a number of the floded compartments. In addition, as mutch weight as possible was removed from the forward parts of the ships, including both 11-inch guns, the roof and some of the armour plates of the foremost heavy gun turret.

Four days later, at 3.30 p.m. on 6 June, Seydlitz, assisted by powerful tugs forward and aft, entered the South Lock in Wilhemshaven Dockyard. She was at that time drawing 45 feet 11 inches forward and 23 feet 3 inches aft, with a list of five degrees to port. All of the flooded compartments and bunkers were gradually drained, and to reduce the list the two 11-inch guns were removed from the port wing turret. These measures reduced the draught forward to 34 feet 3 inches.
Finally, at 5.40 a.m. on 13 June, Seydlitz was towed into the large Wilhemshaven floating dry dock, where three months of repair work were put in hand.
Jutland The German Perspektive, V.E. Tarrant

MVH

Användarvisningsbild
Sarvi
Medlem
Inlägg: 5929
Blev medlem: 25 mars 2002, 09:00
Ort: Sverige

Inlägg av Sarvi » 21 september 2003, 15:43

Korpen skrev: Jag skulle vilja tillägga att de flest brittiska skepp var så gott som oskadda (eller sänkta...) medan nästan alla tyska slagskpp var ganska svårt skadade.
Man kan säga att dagen efter slaget hade Jellicoe en stridsduglig flotta till haves, Scheer hade det inte.
Sant. Som amiral Beatty sade (förmodligen med en rejält stiff upper lip) när hans styrkas sjätte slagkryssare exploderade och sjönk: "There seems to be something wrong with our ships today,Chandler". Tyskarnas skepp tålde överlag mer stryk än engelsmännens (bränder ombord spred sig till ammunitionsdurkarna). Men tyskarna hade ändå lyckats med att hålla Home Fleet i Scapa Flow under större delen av kriget, istället för kajka runt och trakassera tyska kolonier och annat. Lite av fleet-in-being-begreppet. Enda gången dom övergav detta, mer eller mindre av misstag, slutade det i Jutland-slaget.

Användarvisningsbild
CvD
Medlem
Inlägg: 5283
Blev medlem: 14 mars 2005, 20:49
Ort: Sydvästra Norge

Re: Sjökriget under WW1

Inlägg av CvD » 20 april 2016, 19:26

En film om Skagerackslaget berättad av amiral Jellicoes barnbarn.
https://vimeo.com/162655850

Varulv
Medlem
Inlägg: 2940
Blev medlem: 3 april 2004, 08:38
Ort: Norge/Norway

Re: Sjökriget under WW1

Inlägg av Varulv » 22 maj 2016, 00:27

Det er massevis av litteratur om sjøkrigen under den første verdenskrigen, men den som anbefales mest av alle er den superb A Naval History of World War I av Paul G. Halpern om ALT på 590 sider - men selv han kunne ikke kartlegge alt som hendt på Nordsjøfronten fra august 1914 til november 1918 som er langt mer enn de velkjente sjøslagene og raidene. Aktuelt kunne det ha hendt sjøslag minst et dusin ganger for hver som hendt, som stort sett oppsto gjennom tilfeldigheter som med Jyllandsslaget. Så en meget dyktig forfatter, Quintin Barry som etterlatt seg noen av de beste bokverkene om den fransk-prøyssiske krigen, valgt å dekke denne med en ny bok som kan komme i oktober 2016. Men ettersom det er Helion som vil være bokforlaget, er muligheter for utsettelser i måneder, ja selv år, meget sterkt. Til og med forfatterne selv var full av frustrasjoner over Helion & Company Ltds slurvene omkring planlagte trykkeriarbeid.

Hvis Barry bruker sin sedvanlige skildringsstil på The War in the North Sea - The Royal Navy and the Imperial German Navy 1914-1918 som vil være på 456 sider, er det helt sikkert at det vil være spesielt detaljrikt og omfattende, spesielt når man vet at han er av den type som inkluderte alt fremfor å fokusere som altfor mange historieforfatterne gjør. Barry hadde bevist sin dugelighet selv da man påtok seg arbeid om dårlige kjente kriger som den russisk-tyrkiske krigen 1877-78, i evnen til å produsere relative innsiktsfulle bøker som baserte seg på alle tilgjengelige kilder uten at det oppsto språkbarriereproblemer. Sjøkrigen var rett og slett snakk om et sjansespill der man våget hverandre i håp om å vinne seire eller oppnå fordeler som kan bryte den strategiske stillstanden som skyldes de geografiske forholdene - Nordsjøen er som et innsjø - dermed så man tyskerne gang på gang seilte ut helt til det siste, enten stykkevis eller samlet, mens britene gang på gang kom ut i håp om å enten fange sine fiender eller sikre sine interesser knyttet til belgiakysten med den engelske kanalen og trafikken til Skandinavia. Problemet for begge parter var at krigen var simpelt for stor, for viktig til at man kunne ta unødvendige sjanser i tråd med britisk tradisjon og tysk aggresjon - så idet man befant seg i et svart hull - var det bedre å være for forsiktig enn å være for dristig.

Dermed så man store krigsflåter stevner ut på et ingenmannsland med turbulent vær, dårlige siktemuligheter, store vanskeligheter omkring rekognosering og korrekt rapportering i noe som var helt nytt for dem - mens mindre flotiljer av mindre krigsskip stadig kom i kontakt med hverandre der man drønnet løst på hverandre svært ofte uten avgjørende resultater. Og hver gang flotiljene sloss, kom kryssere, slagkryssere og slagskip til bare for å finne ut at de var enten for sent ut eller uten av stand til å utvide kampene. Kapteinene og admiralene etter fire år med krig kunne konkludere med at det svært ofte var snakk om hell når det aktuelt kom til et større sjøslag idet man prøvd å overstyre fiendens selvbergingsevnen uten å kompromittere egne selvberging, når "fleet-in-being" var essensielt for begge parter. Royal Navy vil forbli sterk nok til å holde inn proppene mens Hochseeflotte vil bevare en kapasitet som kan matche eller slo bort britene. Tyske strategi var å desimere mens britene vil knuse med et knock-out slag. Ingen av partene fikk det de vil; kanskje fordi Nordsjøen var simpelt for begrenset som et strategisk scenested mellom en global flåteorganisasjon utformet for herredømme og Nelson-sjøslagsscenarioer og en regional flåteorganisasjon utformet for lokal herredømme og desimering gjennom stykkevis angrep i splitt-og-hersk, som del av sitt forsvar.

Det som kullkastet Tirpitz` forhåpningene var at britene for en gangs skyld oppgav sine tradisjoner om aggressiv kystbevoktning i en sjøblokade som ville ha gjort dem sterkt sårbart, så tyskerne måtte følge etter ute på det store havet. Men til gjengjeldelse ment det at Royal Navy fikk altfor stort rom mellom seg og fiendens baser så man må deretter innlede seg inn på søke-og-ødelegge flåtetokter - noe man egentlig ikke var forberedt på. Begge hadde studerte den russisk-japanske krigen i 1904-05 og deretter trakk helt motsatte lekser fra sjøkrigen den gang, britene mente en kloss sjøblokade vil invitere fram unødvendige tap og for høy risiko, så man burde heller vente ut fienden til disse kom for langt vekk fra sine baser så de kan fanges og ødelegges. Det var strategien bak Jylland. Men i de første fem-syv år hadde man ikke forestilt seg om at de vil komme i samme sted som japanerne, da krysserkrig og sikring av sjøvegene i det globale imperiet var gitt størst viktighet - dermed slagkrysserne og taktikken om rask og ukoordinert ildgivning for å "dominere" så tidlig og fullstendig som mulig. Tirpitz derimot studerte hva russerne oppnådde og vanskene japanerne opplevd, og siden mente en kombinasjon av kystbatterier, torpedobåter, minefelter og slagskipsflåter kan etterape russerne for å lokke en fiendtlig flåte for nær egne forsvar. Britene hadde tradisjonelt alltid gått svært tett på en fiendtlig kyststrekning for å blokkere all kommunikasjon til sjøs og dermed mente Tirpitz at man kan desimere dem inntil punktet hvor hans Hochseeflotte vil da være sterkere enn Grand Navy fra Royal Navy. Da det vist seg at man må følge etter, ble den nye strategien om å desimere deler av flåten fremfor å søke et storoppgjør. Det var strategien for tyskerne ved Jylland da de trodde de kunne ødelegge slagskrysserflotiljen tidsnok.

I slutten viser det seg at begge strategi var feilslått; i slutten var det geografien som vant kampen for britene som var heldig nok til å ha meget gode naturlige havnsteder som kunne romme store flåtestyrker omkring de britiske øyene, og at det bare fantes en eneste realistisk rute for tyskerne som så klart var for regionalt basert - Hochseeflotte var ikke i utgangspunktet bygd som en global flåte med langdistansekapasitet i motsetning til Royal Navy. Derfor vakt Norge sterk interesse for tyskerne allerede i året 1917, og ved å undertvinge seg Norgeskysten i 1940 var vegen til Atlanterhavet åpent. Da hadde blokkeringen flyttet seg til stredene mellom Grønland, Island og de britiske øyene - som egentlig bare var mulig med 1940-årenes teknologi.

Krigen på Nordsjøen var ikke en kjedelig krig selv etter Jyllandsslaget, dette er egentlig litt myteomspunnet. Mytteriet på de tyske hovedskipene i 1918 i virkeligheten skyldes kvalitetsfall da kremen av sjøbesetningene overføres til ubåtvåpenet og fraternisering med sivilarbeiderne i de tyske havnebyene. Men det var likevel et poeng at inaktivitet hadde en rolle, for det siste flåtetoktet var den 24. april 1918 da man kom helt fram til den norske Jæren. Det kunne ha blitt et sjøslag like utenfor den norske kysten om det ikke var for tilfeldigheter. Det skulle gå et halvt år før det var planlagt et nytt flåtetokt - som stoppes av mytteri. Ententemaktene var ikke lik inaktiv, de hadde planer om et Taranto-angrep med fly fra hangarskip da krigen sluttet.

Skriv svar