Danmark bliver ét kongerige

[Karsten Krambs]

Af og til hører og læser jeg stadig, at der måske har eksisteret et form for samlet (konge)rige før Harald Blåtand og Gormslægten. Nogen peger på perioden omkring sagnkongen Harald Hildetand, der af Saxo placeres som konge i Lejre og måske var den sidste af den såkaldte Skjoldungeslægt.

Er det muligt - og er der kilder der understøtter en sådan teori? Er der noget om det?

Nationalmuseet skriver sådan om problemstillingen -

Citat:

I vikingetiden bliver Danmark samlet til ét kongerige, men præcis, hvornår det skete, står ikke klart. Forud for vikingetiden var Danmark delt op i adskillige riger i et kludetæppe af høvdinge- og småkongedømmer. I vikingetiden synes antallet af ledende slægter at blive færre. Det viser, at en central kongemagt var ved at vokse frem.

Alt tyder dog på, at der igennem hele vikingetiden har været egentlige konger. Udstrækningen af det danske rige var ikke nødvendigvis ensbetydende med det Danmark, vi kender i dag. I perioder har landet været større og til andre tider mindre. Udstrækningen af landet afhang af magtfordelingen, og der kunne være flere konger på samme tid, som kæmpede om magten.

Den første samling af de danske områder i ét kongerige skete måske allerede i begyndelsen af vikingetiden. Det, der kan tale for en central kongemagt på dette tidspunkt, er fremkomsten af handelsbyerne. Ribe grundlægges ca. 705 og Hedeby senest år 808. Samtidig opføres også en række store bygningsværker som grænsevolden Danevirke, der forstærkes og udbygges i 737, og Kanhavekanalen på Samsø fra 726. Handelsbyerne og disse bygningsværker oser langt væk af en kongemagt, der havde midler til at forestå de store konstruktionsarbejder samt sikre lov og orden i handelsbyerne.

Det er først omkring år 960, at vi med sikkerhed kan sige, at Danmark blev Danmark. Det skyldes den berømte runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling – den tids kongesæde. Herpå hædrer han ikke blot sine forældre, Gorm den Gamle og dronning Tyra, men erklærer også, at han har vundet hele Danmark inklusiv Norge og tillige gjort danerne kristne. Af samme grund kaldes Jelling-stenen også for Danmarks dåbsattest.

[Varulv]

Vi ganske enkelt vet ikke; av en meget enkel grunn: Intet kongerike overlevd sin grunnleggerens død den gang, da Harald Blåtann gjort seg til den første danske konge som kunne dokumenteres med sikre bevismateriell var han i bresjen for noe nytt, en sementering av kongemakt inn i en permanent maktstruktur som kunne overleve seg selv ved dynastiskifte eller maktskift fra far til sønn. Det er mulig at Danmark allerede i 700-tallet før vikingtidens ankomsten var "samlet", men i så fall kan det umulig ha vært om et kongerike av den type vi er godt kjent med. Sagnslitteraturen var rimelig klart om at begrepet "Danmark" knyttes sammen med et maktgeografisk innhold svært tidlig, men da er man kommet over et meget viktig spørsmål; hva slags geografi knyttet man med rikedanning før Harald Blåtanns tid?

Det var ifølge utenlandske historiedokumenter klart om at det fantes en "dansk konge" i 700-tallet, inntil da hadde det vært løse antydninger om at Danmark ikke hadde fått kongerikeverdighet eller maktgeografisk mening. Men det kan like gjerne være en rikskonge, en lokal konge tilknyttet et allianseforbund eller en konge som hadde fått en høyere status enn alle andre lokale konger. Og det kan ikke betyr at "hele" Danmark var samlet; for det geografiske begrepet var ganske flytende - dagens Danmark er delt i en halvøy, tre sunder, to større øyer og en lang rekke mindre øyer. Vi vet at ordet "Danmark" er egentlig relativt nytt, nevnt for første gang i år 890 av nordmannen Ottar, som er sammensatt av to ord; "dan" og "mark". "Dan" kan betyr "flatlandsbeboere", en lokal betegnelse med geografisk antydning på bosted - og "mark" vil da betyr "grenseland" på angelsaksisk og gammelhøytysk. Da betyr det at "Danmark" kan ha vært begrenset til skogene i Slesvig, dvs. det sønderjyske landskapet og Nord-Slesvig. Om Danmark ifølge sagnlitteraturen hadde en maktgeografisk mening før vikingtidens ankomsten, så må det mene et lokalt rike i dagens Jylland.

Men dette begrepet fikk en meget rask utbredelse, for man vet fra Ottars beretning om hans reise sydover at "Danmark" allerede var kommet til å omfatte det som naturlig nok utgjør Danmark i vår sinn i dag, ved år 890. Ettersom Ottar var en nordmann født i Nord-Norge, må det betyr at det var ikke nytt i hans levealder. Inntil da hadde man i utenlandsk litteratur bare "danernes land" selv om det var i år 825 sett bruk av ordet "mark" i omtalelse av danske konger. Det tyder på eksistens av et kongedømmebegrep som strakt seg meget langt vekk fra Sønderjylland i løpet av 800-tallet. Wulfstan af Hedeby som levd samtidig med Ottar, hadde deretter sagt at all land fram til Skåne fra Hedeby på hans babord side i sitt skip var "en del av Danmark". Mente Wulfstan og Ottar et land uten rikedanning i nasjonale mening eller et land med maktgeografisk og maktkulturell mening?

Det er hvorfor vi bare kan gjette, for vi vet ikke med absolutt sikkerhet - men det er klart om at det var en meget sterk maktfaktor i Sør-Skandinavia allerede ved begynnelsen på 800-tallet som kunne utfordre det mektige frankerriket til da under Karl den stores herredømme, det var allerede nedskrevet i frankiske annaler om at den danske kongen hersket over Jylland og Skåne samt Vestfold - og sannsynlig også over de danske øyene. Men hva slags kongerike var det egentlig, var Godfred en rikskonge eller en felleskonge? For det er sett at Danmark gjennomgikk voldsomme rystelser hver gang det kom et maktskift, og at det oppsto noe som minner om et kollaps i siste halvdel av 800-tallet som svekket den indre stabiliteten i danernes domene den gang.

Den sterkeste antydningen er likevel at mens Norgessamlingen og konsolideringen av Sverige som et rike har vært hyppige omtalt i middelalderlige historiedokumenter som sagn, annaler og krøniker i 800-1300 så finnes det ikke liknende antydning om en riksdanningsprosess i Danmark i den samme perioden. Hvilken må da betyr at Danmark var "samlet" før vikingtiden selv hvis dens egentlige maktstruktur var ganske hult i sammenligning med senere tid.

[Karsten Krambs]

'danmarkshistorien.dk' skriver om forløbet op imod rigsdannelsen:

"Processen tog fart i yngre romersk jernalder (3-400-årene e.Kr), og i 500-årene var der måske et "rige" bestående af stammeforbund ledet af "danernes konge" og med en udstrækning omtrent som i vikingetiden. Gennem tiden ændredes kongemagtens indhold, opgaver og rettigheder samt rigets styreformer givetvis mange gange, og både i vikingetiden og senere er der eksempler på, at der var flere konger på samme tid, og at riget var delt og igen blev samlet. Riget eksisterede i et kompliceret spil mellem udenlandske magters periodevise ekspansionsbestræbelser, en national eller nordisk identitet, konkurrence om tronen blandt kongeslægtens unge mænd, praktiske behov for enhed, og regionale forskelle og ambitioner". [. .]

"Markante udviklinger omkring år 700 tyder på, at Danmark allerede var samlet til ét rige på den tid. Øget vareproduktion og store nye handelsnetværk i Nordeuropa gav nye muligheder for stort udbytte og overskud og viser samtidig, at der var magthavere, som kunne opretholde fred på markeder, landeveje og sejlruter. Store bygværker blev opført til forsvar af sydgrænsen og kontrol af de indre danske farvande. Det gælder de ældste faser af Dannevirke fra omkring år 700 og den 500 m lange Kanhavekanal på Samsø fra år 726. Kanalen tillod hurtig passage af skibe fra den dybt indskårne Stavnsfjord til havet vest for øen. Skibe stationeret her kunne dermed kontrollere en stor del af søfarten. I 6-700-årene udvikledes desuden sejlførende skibe i Norden. Det er en forudsætning for udøvelsen af effektiv kontrol af et område med mange øer som Danmark – magten over danske farvande var en forudsætning for riget. Det var også i århundrederne før vikingetiden, at Danmark fik nye naboer. Slaviske folk bosatte sig syd for Østersøen, og Frankerriget erobrede Frisland og Saksen".

[Varulv]

Ideen om et stammeforbund eller et forbundssystem med mange forskjellige konger kan ha noe for seg, ettersom arkeologiske undersøkelser har påviste flere samtidige maktsentre innenfor dagens Danmark fra begynnelsen på 600-tallet fram til ca. 1000 e.kr - først ut var selvsagt Gudme i Fyn, en av den romerske jernalderens maktsentre som overlevd så lenge; deretter Sønderjylland omkring Ribe og Hedeby, siden Tissø på Vestsjælland og Lejre på Midtsjælland - og Uppåkra i Skåne. Og fra sagnene vet vi at begrepet "konge" ikke alltid var gitt sitt egentlig innhold - Snorre innrømte at det fantes forskjellige definisjoner på kongetittel og kongeverdighet så lenge man hadde en form for legitimitet. Om de første kongene av Danmark i 700-tallet var felleskonger, kan de ha regjert gjennom retten til å kreve symbolsk skatt som bevis på underkastelse og ed om lojalitet, en ganske luftig form for kongemakt som kan ha vært institusjonsløst og basert på muntlige forståelser og politiske nettverk. Kongemakten må dermed den gang ha sitt grunnlag i et midtetidig alliansenettverk, en "konstitusjon" som gir kongen vide fullmakter som straks kan opphøre ved død eller andre eksempler som betvilte kongemaktens legitimiteten. Det vil da betyr at et kongerike basert på slike prinsipper ikke vil ha territoriale eller kulturelle avgrensninger, men på sosiale båndnettverk som kan knyttes på tvers av alle hindrene. Sagnet om Harald Hårfagres Norgesamlingen tyder på at man bygget opp et rike på inngåtte allianser med mektige maktfaktorer man enten forbandt seg med eller underlagt seg den gang, i hans siste leveår var riket bare simpelt delt opp uten konsekvenser. Beretningen om Erik Blodøks og Håkon den gode viser at man hadde vide fullmakter, men ytterst lite politisk selvstendighet i møte med samfunnsmekanismene som understøttet riksstrukturen - dvs. stormennene og tingene, det var betydelig langt mindre kongemakt i 800-tallet enn bare et par århundrer senere.

I Danmark hadde det helt sikkert vært allerede en pågående tradisjon i århundrer etter århundrer, selv hvis det stadig skjedde under endring fra generasjon til generasjon. Beowulf-kvadet om skjoldungene som kan ha vært det eldste historiske dokumentet om de indre danske affærene selv hvis det bare er et gammelengelsk kvad, viser at man kan ha hatt lenge et folkeminne om fellesstyre med en felleskonge kanskje lenge før 700-tallet, og som utgjorde den første kjente kongeslekt i skandinaviske land med et religiøst og sosialarvebasert legitimitet knyttet til sin maktposisjon - noe som var svært viktig for å bli akseptert av folk og elite. Ettersom Kong Skjold og Lejre hadde blitt knyttet sammen, er det mulig at Lejre var åstedet for det som skulle bli et forent kongedømme for hele det danske folket i ettertiden fremfor annetsteds - og arkeologiske undersøkelser har vist fram at "grunnleggelsen" ikke var tidligere enn i 500-tallet. Men det betyr ikke at alle kongeriker skulle ha sin begynnelse i Lejre, det kan være mulig at maktsenteret hadde flyttet seg fra konge til konge, det er mulig at den første dokumenterte konge av dansk aner, kong Angantyr som levd i år 710 da han møtte "frisernes apostel", Sankt Willibrord, slett ikke hadde noe å gjøre med Lejre. Han kan ha vært en lokal hersker som hadde tjent som beskytter av den nye byen Ribe som friserne trolig hadde grunnlagt, som kan ha blitt "danenes konge". Det var forresten hvordan de fleste kjente konger i vikingtiden fram til Harald Blåtann begynte deres "karriere" som danenes konge, man hadde som regel bare blodsbåndet og arveretten å basere sitt krav på - og de var stort sett allerede politiske aktive med høye maktposisjoner, selv om det undergraves til en viss grad av vikingvirksomheten som intensiverte rivaliseringen ved at svake tronutfordrere dermed kan få prestisje og rikdom - noe som var sett med Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson i Norge.

Harald Blåtann hvis jeg ikke husket feil, var en av de første "kronprinsene" som omtales i sagnene. Inntil da, var maktskifter risikable affærer for folk og fe - som for øvrig forverres av Frankerrikets aggresjon i den første halvparten av 800-tallet som intensiverte en politisk ustabilitet som i den andre halvparten så en svekkelse av Danmark i en usedvanlig aktiv tid for de mange "vikingkongene" som helst dro ut på viking fremfor å bli værende og beskikket sin kongeplikt. Dessverre skulle det ta et par århundrer før de første faktiske nedskrevne berettelser basert på lokale kilder var et faktum, og dermed skulle det snike seg inn en sterk anakronistisk beretningstradisjon som forvrengte og kompliserte historien i sagnene om til det ugjenkjennelige. Vi har dermed en lang rekke konger og ulike sagn som ikke helt stemte med det som kom fram i utenlandske kildemateriale og arkeologiske undersøkelser, som med Skjoldungene. Det er som med en bil man holdt kjært, så meget at den ignoreres helt til den kom over i historien uten at man tok for seg bilens betydeligheten.

Aktuelt kan man si at den første halvdelen av 900-tallet med Gorm den gamle og Harald Blåtann var en periode som så en rekonsolidering av det danske kongeriket der man eliminerte eller reduserte småkongene og potensielle rivaler inntil man hadde vært i stand til å etablere et nytt kongestyre inspirert av utenlandske eksempler. Da Svend Tveskæg overtok etter å ha fått sin far drept, hadde hans far startet det som med rette kan kalles det egentlige danske kongeriket. Det var ikke lenge nok med å kreve inn skatt, å leie inn krigerfolk og gi bort gave samt motta ed om lojalitet.

[Varulv]

Hadde følt meg litt inspirert til å lese mer, så jeg hentet fram heften Danske konger - før Gorm den Gamle av Jørgen Markvad. Ifølge ham er det mulig at kongemakten egentlig var delt, med en overkonge som deretter fordelt landsdelene til underkonger, lydkonger og skattekonger - sistnevnte kan være lokale småkonger som var skattepliktige gjennom et tributtssystem der man avga tributt som tegn på underkastelse, et typisk trekk i det som utgjorde Hunerveldet i 400-tallet som var en stammekonføderasjon i sin oppbygning, noe som hadde vært statsmodellen for ulike germanske folkegrupper i folkevandringstiden og merovingertiden. Og ettersom Danmark tradisjonelt helt fram til 1660 var et valgkongedømme selv om legitime arverettigheter sørget for en dynamisk fortsettelse fra far til sønn i middelalderen, så mente det at den danske kongen måtte velges gjennom stormennene - og dermed hylles på et ting gjennom meritokratiske kriterier i kontrast til senere tid. Men da det ellers var lik arvekrav i prinsippet, kunne den døde kongens brødre utfordres av sine nevøene som fetterne, og da mente det at avgjørelsen måtte søkes i stormennenes midte. Hvis det ikke var mulig å søke en politisk løsning - og det var visstnok et stort problem ifølge de franske annalene fra 700- og 800-tallet - så ledet intern familierivalisering til åpen kamp og ustabilitet.

For å kunne gjøre krav må man ha et arvegrunnlag gjennom slekt som endog kunne ha guddommelig bakgrunn, selv om det så ut til å være tale om symbolske representasjonsambisjoner som å overta sin forgjengers rike og mandat som med Harald Hårfagre som "skapt seg et rike" ettertidens etterfølgerne med blandede hell fram til Olav Haraldsson og Magnus Olavsson (den gode) hevdet å representere. Ofte måtte det våpenmakt og hestehandler til i disse urolige tidene for å kunne oppnå sine målsetninger. Gorm den gamle hadde tross alt ikke etterlatt seg hele Danmark under felles kongestyre til sønnen som dermed fullførte "arbeidet".

Ivar Vidfadme var sannsynlig den første "grunnlegger" som har vært betraktet som stamfar til den danske kongeslekten i 700- og 800-tallet, da var han i begynnelsen Ivar Skånekonge. Han skal ha endt opp som enehersker over Danmark, Sverige, en del av Saksland, Northumbria i England og flere land omkring Østersjøen ved enden av sitt liv trolig ved år 700. Ifølge sagnene underlagt han seg Sveariket etter å ha beseiret Ingjald Illråde i 600-tallet under et hevntokt mot kongen som hadde gjort seg dypt upopulært. Ynglingsagnet var rimelig klart om at Ivar deretter underlagt seg Daneriket, noe som kan være logisk fordi han vil være en daner ved å være av skånsk bakgrunn - Skåne som interessant nok grenset mot naturlige grenseområder som med Sønderjylland/Slesvig, var en del av danenes domene i merovingertiden. Merkelig nok hadde Saxo valgt å overse ham, selv om det er mye som talt for at Ivar Vidfadme kan ha lagt grunnlaget for det danske kongeriket ved begynnelsen på vikingtiden.

Inntil da, kan Daneriket ha hatt preg av å være betydelig mer løsere i sin sammensetning - og det var helt presist ved år 700 man fant de første bevis på omfattende byggingsprosjekter som tyder på et meget høyt organisasjonsnivå med større ressursforbruk og statsorganisasjon som inntil da ikke fantes. Byen Ribe var grunnlagt ved år 704 eller 705 ifølge arkeologiske funn, mye tyder også på det samme med byen Hedeby og den første Danevirkevollen var anlagt i den andre halvparten av 600-tallet med ytterst utbedring ved år 700. Forsvarsverk som sjøsperringen over Gudsø Vig ved Kolding er datert til år 690 og Kanhavekanalen på øya Samsø er datert til år 726. Det tyder på et sterkt rikt omkring Sønderjylland - og det er fra år 515/518/528 man har utenlandske opplysninger om den gåtefulle Chochilaichus som ifølge Markvad kan være en latinisert versjon av navnet Hugleik nevnt hos Saxo. Hugleik skal ha dratt på et sjøfelttog mot de frankiske kystene gjennom de frisiske kystene som muligens var vennligsinnede land den gang for ham, (det var dype dansk-frisiske bånd i tiden fram til ca. 800) hvor han så omkommet i møte med de frankiske styrkene. Han omtales som geatenes konge (jydenes konge), og skal ha vært nevnt i Beowulf-kvadet. Det kan tyder på at det var et vestlig danerike som hadde blitt skapt omkring den jyske halvøya og øya Fyn den gang. Etter Hugleiks død (som Saxo hevdet "beseiret to svenske høvdinger") skulle det gå hundre år før det jyske kongeriket knyttes tettere med Østdaneriket, dvs. i Ivar Vidfarmes dager.

Ivar Vidfarme levd samtidig med en historisk skikkelse som i det minst "etterfulgt" ham, Angantyr/Ongendus i et ubestemt tidspunkt mellom år 700 og år 714, da denne kongen som sagnene snodig nok ikke nevnt, møtte Sankt Willibrord sannsynlig ved år 710. Markvad i hans bok mente Harald Hildetand som dattersønn etter Ivar ble dansk konge omkring år 705, da var han bare 15 år. Ifølge sagnene var tronbestigelsen så omstridt, at Daneriket og andre riker som var underlagt hans bestefar, brøt seg ut i rivaliserende småkongeriker. Kallenavnet "Hildetand" betyr at denne unge kongen hadde meget lenge utkjempet krig. Forsterkningen av Danevirke ved år 737 kan ha vært et viktig statsbyggende prosjekt for å sementere grepet om riket - flere av forsvarsverkene omkring Jylland var interessant nok vendt mot øst og som en del av noe som kan ha vært en urolig periode som de danske kongekrigene i 1100-tallet. Sjøsperringen ved Kolding var sist vedlikeholdt ved år 780, da hadde trolig trusselbildet endret seg i den andre halvparten av 700-tallet. Kan være fordi Daneriket hadde fått en indre fredsordning etter Harald Hildetands død og man begynte å ta note av den voksende trusselen Frankerriket utgjorde i sør.

Så Daneriket i begynnelsen på 700-tallet, idet man så en voldelig og urolig periode som kan ha sluttet med at kongeriket ble tettere forbandt enn tidlig, var egentlig delt i et jysk Vestdanerike og et sjællandsk-skånsk Østdanerike. Ettersom historiske dokumenter i utlandet mente danene hadde sin utstrekning fra Skåne omkring år 200 e.kr, da skulle disse ifølge Jordanes og Procopios ha fordrevet herulere fra det som kalles "Thule", som kan være Skandinavia - måtte Østdaneriket ha vært den første rikedanningen, først som et tradisjonelt stammekongedømme med en konge over en samlet stamme. Ved år 500 skal de ha spredt seg ut til de danske øyene - og formodentlig til Nordlige Jylland, mer bestemt trolig omkring Limfjorden. Utspredningen kan ha gjort danene så desentralisert at de ikke lenge var underlagt en tradisjonell konge - og det er mulig at disse som kom vestover, kom i kontakt med et egne kongerike som skal være av et folk kalt varenerne.

Da herulere sendt en utsending til Thule ved år 500, måtte de krysset "varenernes land" i Sønderjylland før de kom videre til danenes land, før de når havet (trolig Øresund) over til Thule - sannsynlig Sør-Skandinavia. Beowulf-kvadet antyder eksistens av en geatsk/jysk kongeslekt og deretter et egne kongerike på den jyske halvøya i 400- og 500-tallet. Boken Danevirke - Vikingtidens begynnelse av Ståle Botn antyder klart at det kan ha vært et rike nord for "det slesvigske passet" som etterlatt seg flere forsvarsverk bygd i 100 til 400 år e.kr, men motsa det noe ved å skrive s. 82 om at området nord for Eideren "var blitt avbefolket" i 400-tallet. Om det var et rike ved år 500, kan det enten ha blitt nedkjempet av danene i løpet av Merovingertiden som startet i cirka 550 eller rett og slett assimilert inn i et nytt rike, Vestdaneriket. Om kong Hugleik i perioden 515-528 var en daner eller ikke, er ikke mulig å vite. Men det var klart at det jyske kongeriket var en mektig maktfaktor i sin tid, men det spørs om dette overlevd begynnelsen på Merovingertiden - selv om det helt sikkert etterlatt seg en geografisk makt/kulturstruktur som kunne skape rammer for et egne rike, det jysk-fynske Vestdaneriket.

Med tanke på at ulike undersøkelser i Norge, Sverige og Danmark mente det hadde vært en nedgangsperiode i det første århundret etter omtrent 550 kan man si at det kom en oppgang først i den første halvparten av 600-tallet. Lejre var helt sikkert sentrumet for det begynnende Østdaneriket i 500-tallet, for ifølge sagnhistorien kom kong Skjold til danefolket i en kongeløse tid, hvilken kan være begynnelsen på det danske stammeforbundet med en overkonge - da hadde nok det tradisjonelle stammekongedømmet kanskje utspilt sin rolle, selv hvis Skjold bare er en fantasifigur. Siden skulle Lejre få en symbolsk betydning - ikke minst av religiøs karakter - idet Daneriket skulle bli til Danmark i 800-tallet. Da hadde Vestdaneriket og Østdaneriket sannsynlig vært samlet siden omtrent år 700 og deretter konsolidert i løpet av det neste århundret da de første danekonger dukket opp på de frankiske annalene. Det har helt sikkert vært en langvarig, men ufravikelig prosess i mange århundrer der kongemakt og folkeidentitet knyttes sammen uansett de politiske realitetene - det var en lang og vanskelig vei fra å være en stamme blant mange i Sør-Skandinavia til et folk med egne nasjonal og kulturell innhold.

Meget fascinerende og pirrende når man tenker og grubler på opplysningene som står til rådighet.

[Varulv]

Ved å lese i Krambs`bok Vikingetidens konger har jeg sett at det vrier av forskjellige teorier, hypoteser og så mye annet at man kan bli lettere forvirret over alt dette. Men på s. 21 blir man kjent med Kanhavekanalen som kanskje er det første fysiske beviset på en politisk konsolidering av et danerike med samme omfatning som Danmark, som runesteinen etterlatt av Harald Blåtann hadde vært; denne kanalen var sannsynlig en strategisk forpost for militære forflytting fra øst til vest - dermed opprettholdte en militær trussel, mest sannsynlig mot øst. Kanalen var i en tydelig maktsymbolsk handling lukket og fylt opp i år 776, hvilken kan mene at det måtte ha hendt en "samling" av hele Daneriket der Østdaneriket hadde underlagt seg Vestdaneriket eller omvendt. Det har vært spekulert om det skyldes et maktskift "mellem kongerne af Svealand og danernes slægt, der holdt til i Sønderjylland."

Ulike sagaer og skapelsesmyter omkring Danmarks opprinnelse lenket svearene med danenes kongerikedanning, og det er helt klart så tydelig at det måtte ha vært meget sterke maktpolitiske forbindelser mellom Mälarenområdet medregnet dagens Stockholm og Uppland helt opp i nord, og danenes domene i dagens Danmark. Det vil dermed betyr at det var oppstått en østlig maktsfære som kan ha hatt meget gamle tradisjoner, danene som stammefolk opprinnelig kom fra den skandinaviske halvøya (dvs. "de var av sveernes æt og boede i Scandia (Skåne)") - som i 500-tallet kan ha kommet i kontakt med Nordsjøkulturen omkring jydene, anglene, sakserne og frisere - spesielt om det var allerede et jysk kongedømme fra før med tette forband med Frislands kongelige slekter som antydet i Krambs` bok. I dette århundret vet man at det hadde hendt organiserte felttog (dvs. vikingtog) fra den jyske halvøya som da kalles "Giota" i angelsaksisk tekst, helt ned i Rhinvassdraget - det er sparsomt med skriftlige kildedokumentasjon, men "danene" ifølge avdøde Deleuran hadde angrepet i 515, 565 og 590-årene. Da hadde frankerriket startet sin nordlige ekspansjonen og deretter krysser elven Rhinen, hvor de siden tok seg inn i områder som var intimt knyttet til "Nordsjøkulturen" i folkevandringstiden og merovingertiden. Arkeologisk funn tyder deretter på meget usedvanlige intense forbindelser helt fra Uppland i øst og til dagens England i vest i 600-tallet, hvilken kan betyr at kjernen av det som skulle bli Danmark i 800-tallet, var blitt åsted for omfattende kulturelle, handelsmessige og maktrelasjonsbaserte virksomhet over meget store avstander den gang. Da var jydene på god vei mot å bli assimilert.

Krambs mente dette hendt på grunnlag av den frankiske ekspansjonen som svekket friserne og deretter destabiliserte forholdene slik at Vestdaneriket skulle finne seg i defensiven, og dermed sårbar for en ren maktovertagelse fra øst. Deleuran som etterlatt seg Illustreret Danmarkshistorie som han dessverre aldri rukket å gjøre ferdig, mente dannelsen av danenes land hendt gjennom fordrivelse av de gjenværende herulerne, blant annet ved å spekulere om våpenfunnene i Kragehul, Flemløse på Fyn kan være i ledd med dette. Et vakuum hadde oppstått i 200 til 500 e.kr, og kort etterpå begynte en riksdanningsprosess som gjennom århundrene tiltok seg i voksende hastighet. En merkelig skapelsesmyte omkring Sjælland ville denne skulle ha blitt pløyde ut av landet som kalles Svitjod eller Scythia, så det oppsto et tomrom - Mälaren. Det tyder da på at østdanene og svearene var tett forbandt, kanskje man har felles opphav som goteren Jordanes hevdet. Da skulle det ikke være så galt om danene og svearene utvekslet kongsemner med hverandre til å begynne med.

Kanskje første gang Daneriket var blitt samlet, var i perioden 650 til 700 da Ivar Vidfamne levde - ifølge diverse kilder vet man at han er sagt å ha underlagt seg alle danske landsdeler under felles styre og dermed kan være ifølge de fleste tolkningene den første konge som hadde samlet og regjert over et samlet dansk rike, Daneriket. Det skal være fra akkurat denne kongen arvinger med krav på kongeverdighet også på det som utgjør dagens Danmark, skal ha nedstammet. Arvingene som siden delt seg inn i en kongeslekt som svært raskt delt seg opp i rivaliserende grener som siden måtte slutte i det som var et sammenbrudd i perioden 854 til 891.

Sigurd Ring som er sagt å ha vunnet makten etter å ha beseiret Harald Hildetand som sannsynlig hadde kjempet hele sitt liv for å holde sammen et rike på randen av oppløsning, var av samme slekt ved å være farbror (nevø) av den beseirede overkongen. Dette kan ha konsoliderte de interne forholdene i Daneriket etter det legendariske Bråvallaslaget som hadde vært nevnt i nesten samtidige historiske kilder fra hele Skandinavia. Sigurd Ring som er trolig den historiske Sigfred fra 776-798 perioden, dermed gjort seg til en fjern, men truende og viktig maktfaktor for frankerne. I så fall hadde Daneriket som kan ha gått i oppløsning etter Ivar Vidfamnes død og Hildetands tronbestigelsen blitt "samlet" på nytt under en ny konge som kunne ha vært i stand til å garantere den indre freden. Ødeleggelsen av Kanhavekanalen kan ha vært meget viktig symbolsk sett for å vise folk i vest og øst at man nå tilhørte et felles rike, et forente land - og at man burde holde sammen i møte med fremmede trusler fra sør, spesielt frankerne.

I så fall lykkes man med dette; selv om frankerne og senere tyskerne skulle prøve å bruke indirekte midler for å tvinge gjennom deres vilje, og da var politikken om å støtte tronpretendenter og rivaler som Harald Klak som kan ha kommet fra en sønderjysk slekt med frisiske blod i seg, en alvorlig trussel som ironisk nok ble enda verre av egne svekkelse som gav så mange jordløse og sakløse arvingsfolk potensielle maktmidler som kunne brukes for egne ambisjoner. Da den siste av Godfredssønnene, kong Erik (Haarik) døde i år 854 hendt det under noe som ifølge de utenlandske kildene deriblant Ansgar selv som var blitt venn av kong Erik, var en politisk katastrofe; nesten hele kongeslekten og adelskapet skal ha blitt utryddet under et blodig slag med tusenvis av falne - så bare en gutt var tilbake, Erik Barn. Siden da har man nesten helt gått seg vill i alle opplysninger om konger helt til Gorm den gamles dager i over ett århundre. Daneriket som ved år 890 definitivt var blitt Danmark, likevel unngikk utenlandske trusler fordi det var konstant uro i ruinene etter Frankerrikets kollaps som etterlatt seg flere riker enten i kamp med hverandre eller voldsomt opptatt av de interne konfliktene. Mang en kongsemner som endog tok kongetittelen, som Sigurd Orm-i-øye som døde i år 891 under et blodig slag, fristes å reise ut i viking og utvide deres ambisjoner og kontroll i 850-930. Det var først da en sterk makthaver kunne konsolidere et stabilt og sterkt styre Danmark på nytt kom under direkte trussel, da så vi kong Henrik fuglefanger som i egenskap av å være hertug av Sachsen, ble tysk konge i år 919.

Da kom Gorm den gamle og senere hans sønn Harald Blåtann inn i bildet, idet man så hvordan danenes land ble konsolidert for en tredje gang inn i et permanent kongerike av den type som er lett gjenkjennelig.

[Notarius]

Undskyld, men
http://www.tvsyd.dk/artikel/arkaeologer ... ngeraekken

Lidt mere her
http://jyllands-posten.dk/protected/pre ... l-jelling/


N

[Karsten Krambs]

Der blev afholdt et seminar på Nationalmuseet, København, 19. – 20. september 2012, med fokus på de 'Nordlige Verdener' og med tema'et 'Et fælles hav, – Skagerrak og Kattegat i vikingetiden'. Der er meget spændende læsning her.

http://nordligeverdener.natmus.dk/filea ... bl_web.pdf

[Troels]

Notarius skrev:

Undskyld, men
http://www.tvsyd.dk/artikel/arkaeologer ... ngeraekken

Nemlig Notarius. Det er ganske interessant. For det kan jo tolkes, som om Lejreslægten i 7-800-tallet byggede et brohoved ved Erritsø ligesom Lejre,Tissø og Järrestad, da norddanerne omkring 700 tog tøjlerne ved Kanhave og Dannevirke som syddaner. Arkæologerne taler om, at det stadig eksisterede op i 900-tallet, så med udgangspunkt herfra kan Lejreslægtens Gorm have generobret Hedeby efter sin tiltræden, og Harald Blåtand kan senere have opført et mindesmærke som en magtdemonstration inde ved den centrale nord/sydgående vej ved Jelling og broen ved Ravning for at styrke trafikken her. Det forklarer, hvorfor man ikke kan finde spor før Harald i Jelling - hvis jeg nu skal fortsætte, hvor jeg slap.

[Notarius]

Notarius skrev:

Undskyld, men
http://www.tvsyd.dk/artikel/arkaeologer ... ngeraekken

Nemlig Notarius. Det er ganske interessant. For det kan jo tolkes, som om Lejreslægten i 7-800-tallet byggede et brohoved ved Erritsø ligesom Lejre,Tissø og Järrestad, da norddanerne omkring 700 tog tøjlerne ved Kanhave og Dannevirke som syddaner. Arkæologerne taler om, at det stadig eksisterede op i 900-tallet, så med udgangspunkt herfra kan Lejreslægtens Gorm have generobret Hedeby efter sin tiltræden, og Harald Blåtand kan senere have opført et mindesmærke som en magtdemonstration inde ved den centrale nord/sydgående vej ved Jelling og broen ved Ravning for at styrke trafikken her. Det forklarer, hvorfor man ikke kan finde spor før Harald i Jelling - hvis jeg nu skal fortsætte, hvor jeg slap.

Ja, undskyld, men de lange essays, der skrives her, kan jeg ikke hamle op med. Nøjes med at stille spørgsmål.
Karsten Krambs skrev dette;
"Processen tog fart i yngre romersk jernalder (3-400-årene e.Kr), og i 500-årene var der måske et "rige" bestående af stammeforbund ledet af "danernes konge" og med en udstrækning omtrent som i vikingetiden."

Når vi kommer så langt tilbage, kan man spørge, hvem der byggede Olgerdiget og hvad der nu ellers blev stablet op dernede i 2. århundrede?
Og hvem var de anglere, der sejlede til England? Efterlod de et tomrum, blev de jaget ud eller hvad skete egentlig?
Senere:
Jeg er blevet opmærksom på en tekst, der spørger, om Harald Blåtand kan have haft styrke til at sende vikinger østpå? Havde Hvide-familien før ham kontakter derover til (eller Skjalm-kollektivet) - eller hvorfor er så mange kirker i deres områder forsynet med byzantinsk inspireret kalkmaleri?
Mange spørgsmål – ja, det stritter, men jeg er træt.

[Varulv]

http://oldtidsglimt.dk/location/vold-og ... jernalder/

Det hadde eksisterte riksdannelser siden yngre bronsealder i Syd-Skandinavia, selv om de fleste kunne ansees å være stammeriker i seg selv, men det er ellers liten eller ingen som helst historiske etterlevelser som har blitt bevart fra så lenge siden.

Olgerdiget var mer enn tolv kilometer langt, som trolig endt i Åbenrå Fjord og mye talt for at de eldste etableringene er fra det andre århundret etter Kristus (100-200 e.kr). På dette tidspunktet eksisterte verken Danmark eller danene som folk, man vet at det har lenge vært en akkumulasjon av maktgivende og statusvitale gjenstander gjennom arkeologisk funn i Sønderjylland og Slesvig i århundrer etter århundrer, så det er egentlig ikke overraskende at det skulle oppstå velorganiserte riksdannelser. Men noe hendt i det tredje århundret e.kr som sett av de mange våpenofringene og flere ulike forsvarsverk som hadde blitt datert til denne perioden på Østjylland og Fyn.

http://denstoredanske.dk/Danmarks_Oldti ... e_og_grave

Uansett så vet vi ikke når det jyske kongedømmet, "varenernes land", oppsto, bare at det assimileres av vestdanene i senere tid. Romerske observatørene rapportert i det minst ikke om de hadde funnet nevneverdige stammer eller riksdannelser verdt deres oppmerksomhet i begynnelsen på det første århundret e.kr, selv om det er mulig at maktsentrene var beskyttet ved å være på østkysten.

[Odinkarr]

Svaret er kort og helt utvetydigt Ja! Den decentrale nationalstat "land Dena" (Dane land, Danernes land), på latin i 700 tallet skrevet "Dania", er grundlagt og fuld operativ seneste år 450 e.Kr. med Elben som sydlig grænse. Nationalstaten har fællesmønten guldskillinger, lovgivning i verdensklasse, selv efter nutidige forhold, og en landsdækkende hærstyrke, der dog ikke ser du til at være stående, men kan sammenkaldes på kongens befaling.

Jeg behandler emnet indgående i mit afsnit "Nationalstaten Danmark":

http://verasir.dk/show.php?file=chap5-1 ... toc12-14-2

mvh

Flemming

[Troels]

Jeg har egentlig forsøgt at svare på Notorius' første spørgsmål i min bog www.gedevasen.dk/danernes_sagnhistorie.pdf:
Danmark var et stammefolk med større grupperinger som de angliske og jyske stammer. De jyske diger og krigsbytteofrene må være resultatet af deres kampe indbyrdes og med indtrængende fjender. Der var ikke nogen samlet dansk statsdannelse før middelalderen men landsdele, som samlede stammerne i kongeriger fra omkring 500. Der var åbenbart en daner som paraplykonge (måske som det senere svenske sveavælde i tidlig middelalder) fra omkring 700, da presset fra frankerne steg (derfor syddanerne ved Hedeby/Dannevirke) - men kun i perioder, når det var nødvendigt, idet de lokale konger/ jarler ellers regerede hver for sig indtil Gorm/Harald dannede en fælles kongemagt for de separate lande.

Hvideslægten blev sent kristne, men blev på det tidspunkt tæt forbundet med pavemagten i Rom. Det "byzantinske" i deres kalkmalertier skyldes nok snarere en byzantinsk påvirkning af Norditalien, hvorfra de fik deres håndværkere - og så havde Valdemarerne jo ægteskabsforbindelser med Novgorod. Der var ikke noget jerntæppe den gang, så østkristen kunst og filosofi kan sagtens have været kendt i Norden, uden at de var østkristne.

[Notarius]

Jeg har egentlig forsøgt at svare på Notorius' første spørgsmål i min bog http://www.gedevasen.dk/danernes_sagnhistorie.pdf:
Danmark var et stammefolk med større grupperinger som de angliske og jyske stammer. De jyske diger og krigsbytteofrene må være resultatet af deres kampe indbyrdes og med indtrængende fjender. Der var ikke nogen samlet dansk statsdannelse før middelalderen men landsdele, som samlede stammerne i kongeriger fra omkring 500. Der var åbenbart en daner som paraplykonge (måske som det senere svenske sveavælde i tidlig middelalder) fra omkring 700, da presset fra frankerne steg (derfor syddanerne ved Hedeby/Dannevirke) - men kun i perioder, når det var nødvendigt, idet de lokale konger/ jarler ellers regerede hver for sig indtil Gorm/Harald dannede en fælles kongemagt for de separate lande.

Hvideslægten blev sent kristne, men blev på det tidspunkt tæt forbundet med pavemagten i Rom. Det "byzantinske" i deres kalkmalertier skyldes nok snarere en byzantinsk påvirkning af Norditalien, hvorfra de fik deres håndværkere - og så havde Valdemarerne jo ægteskabsforbindelser med Novgorod. Der var ikke noget jerntæppe den gang, så østkristen kunst og filosofi kan sagtens have været kendt i Norden, uden at de var østkristne.

Rigtigt - flere cistercienserklostre i det nordlige Italien har murværk, der bringer tankerne hen på nogle af de ældste, danske teglstenskirker (Ringsted og Sorø). En nu forsvunden kirke i Slesvig blev af kunsthistorikeren Vilh. Lorenzen sammenlignet med en anden kirke i Brindisi.
Kalkmaleri med byzantinsk islæt ses også i det østlige Sverige, og på Gotland, og det tyder mere på inspiration fra Rus' og længere sydpå ad varængernes rute mod syd end fra Italien. Kirken i Va i Skåne har som omtalt andre steder et kalkmaleri, der er henført til den periode, hvor Margrethe Fredkulla og kong Niels regerede, og er blevet koblet til de dansk-russiske ægteskaber mellem dynastiet her og i Kiev/Novgorod.
Så det er måske ikke hverken eller, måske snarere både og. Det vi kender til Skjalm Hvides efterkommere, er jo for det mestes vedkommende nogle årtier senere, selv om familiefaderen har levet på det tidspunkt.

?

[Troels]

Nu bliver vi vist lidt off topic, men Hviderne havde to yndede kalkmalere midt i 1100-tallet - Jørlunde-mesteren og Finja-mesteren. Jørlundemesteren malede i Måløv Kirke noget, som mest af alt ligner italienske byhuse - og det harmonerer godt med at Andreas Sunesen fra familien med Knardrup senere studerede i Bologna (sammen med den senere pave). Hans bror byggede i Ledøje en kirke med Karl den Stores paladskirke i Aachen som model. Finja ligger ved skånske Häsleholm i et område, som havde været ejet af Margrethe Fredkullas - og han malede det berømte billede i Fjenneslev. De kulturelle påvirkninger gik på kryds og tværs - og den tidligere danske vikingekultur har været letpåvirkelig, uden at vi skal lægge for meget i det.

Jeg ved ikke, om du i virkeligheden stadig søger efter den byzantinske tankegang bag indretningen af Harald Blåtands byggerier. Jeg mener, at den er sandsynlig - men den kan sagtens være en isoleret dille, da der jo beviseligt var nordisk forbindelse til Byzans dengang. Den behøver ikke at skyldes østkristendommens udbredelse, som det er på mode i Sverige. På samme måde var Rökstenen kraftigt påvirket af kristen frankisk renæssance og klassisk kultur - men ham, som fik den rejst, var overbevist hedning - derfor kan runologerne ikke få den til at falde på plads i deres vante mønster.