Ben skrev:Varulv skrev:
Det forandrer ikke noe. Skåningene kunne ikke noe for at de var danskene og en udelelig del av Danmark da man ble underlagt et rent fremmedstyre som tok sikte på å omgjøre deres land til en del av Sverige først med vanlige metoder, deretter med ekstreme metoder siden 1676 og de fleste snapphanene som deltok under det danske flagget er hva man i dag ville erkjenne som legitime motstandsfolk mot et fremmedstyre; noe som danskekongen hadde i sin innstilling den gang.
Det är just där skillnaden ligger - Skånska kriget utspelade sig inte "idag" utan för mer än 300 år sedan. Civilbefolkning som tog till vapen mot den egna överheten "erkändes inte som legitima motståndsmän" på 1600-talet - i synnerhet inte om detta skedde när landet hade invaderats av främmande makt. I själva verket är det så att det internationella regelverket kring "motståndsmän", d.v.s. civilpersoner som tar till vapen och bekämpar en reguljär armé, är av ett mycket sent datum. T.o.m. i rättegångarna efter andra världskriget talades om gerilla i följande ordalag:
Guerillas may render great services to their country and in the event of success, become heroes even, still they remain war criminals in the eyes of the enemy and may be treated as such... Such forces are technically not lawful belligerents and are not entitled to protection as prisoners of war when captured
Och dessa för nutida öron hårda ord gällde alltså gerilla som bekämpade en invasionsarmé. De skånska "snapphanarna" bekämpade mer än 250 år tidigare sitt eget lands armé.
Mer än så behöver man egentligen inte säga om den här saken än att den som envisas med att betrakta händelser på 1600-talet med nutida moral och utifrån dagens lagstiftning inte kommer att begripa ett dugg.
En meget stor del av snapphanene var under det danske flagget som
friskytterne. En gjenreisning av det skånske lokalforsvaret med andre ord; og det var allerede i 1645 innsett et alvorlig problem med såkalte
friskytterne, nemlig at disse ikke nødvendigvis legget ned deres våpen ved fredsslutning. De gamle tider med selvorganiserte herjetog inn på fiendtlige land hadde skapte meget seige tradisjoner for løse organiserte væpnede forband med en sterk selvstendighet som oftest kom fra allerede herjede strøk og dermed ikke alltid hadde et sivilt liv å vende tilbake til når freden kom. Veien til kriminalitet ble dermed meget kort. Kongelige forordninger for å få bukt med denne ulempen hadde alltid eksistert fra gammelt av, men de samme kongene var ikke sent med å danne såkalte forband av lokale menn.
Avstanden mellom sivilisten og soldaten var ikke så sterk i 1600-tallet som i senere tid, men til gjengjeldelse var det en meget stor avgrunn mellom sivilisten i et land og soldaten fra et annet land som stundom grenset på ren hat. Det var ikke som i senere tid en klar definisjon mellom væpnede sivilister og væpnede soldater, ettersom man i bunn og grunn bare skilles på et lite fåtall områder; spesielt hvis man delte den samme lojaliteten mot kongen. Men når man settes
mot hverandre, dukker det opp sosiale stigma og spenninger ettersom man befant seg i et meget strengt stendersamfunn med tydelige skiller som ikke kunne krysses. En væpnet sivilist kan rekrutteres og en soldat ved avmønstring kan finne seg som en væpnet sivilist. Da ble de sosiale reglene i deres samfunn meget viktig.
Etter man fikk permanente stående hærer for langtidstjeneste i slutten på 1600-tallet og utover 1700-tallet ble avstanden mellom sivilisten og soldaten ikke lenge et spørsmål om atferd og sosiale stigma, men om yrke og mentale avstand. Det var da man etter hvert begynte å få et negativt syn mot den væpnede sivilisten; noe som manifestere seg meget sterkt i slutten på 1700-tallet. Men i 1600-tallet var det først og fremst snakk om sosiale skillelinjer. De fleste væpnede sivilister ble generelt sett ned på ikke på grunn av deres aktivitet, men på grunn av at de som en regel kom fra de nedre sjikt av samfunnet. Soldatene og rekrutterte bønder hadde dermed ikke et negativ syn på snapphanene i seg selv i Skåne, dette kom av et eneste faktum: danskehatet. Nær sagt alle skåningene som svenskene kom i kontakt med, var
dansktalende i deres ører, og dermed gjenstand for mistro.
Soldatene som kom fra det midte Sverige og Finland var på fullstendige fremmed jord som amerikanerne i Vietnam.
Dermed ble behandlingen av det skånske folket og snapphanene et resultat av en slik kollisjon mellom folk som i lang tid hadde utviklet en rekke negative stereotypiske inntrykk av hverandre.
De skånske friskytterne i 1675-1679 hadde en treg begynnelse da man mere hentet fram våpen og overfalte svenskene før man ble underlagt organiserte orden under det danske flagget.
Men deres forgjengerne i 1658-1661 var sanne snapphaner, for alle soldatene som var blitt avmønstret mot deres vilje etter Roskildefreden med ett var blitt arbeidsledige, da de nye svenske herrer ikke stolte på dem og det var bare skattebønder som kunne gjenoppta deres arbeid. Dette fulgt til Irak-liknende tilstander som da den irakiske regjeringshæren var tvangsoppløst av USA i 2003. Svenskene klarte ikke i likhet med amerikanerne å takle noe de selv hadde utløst, og dermed tydde til vold mot snapphanene fra skogene som var blitt herreløse flokk av røvere og kriminelle. I tur utløst det motvold som Frederik 3. umiddelbart sluttet seg til under en ny krig ikke lenge etterpå da Karl X Gustav brøt freden. De svenske soldatenes brutalitet mot sivilbefolkningen bare bidro til en vekst i snapphanebevegelsen, som i de norske provinsene opplevde skåningene ekstraskatt, utskrivning og annet som innebar at man måtte bekoste alle krigsutgiftene. Karl X Gustav var i krig med nesten alle sine naboer den gang som Karl 12. Meget mange som var utskrevet, valgt å flykte til skogene fremfor å få en sikker død i Polen. Disse sluttet seg til snapphanene da man ikke kunne vende tilbake til deres hjem og gård.
Det tok lang tid for svenskene å gjenreise lov og orden i Skåne etter fredsslutningen i mars 1660, svenskeplaget fortsatte i flere år - ved et eksempel var 23 kompanier på 2,497 soldater innkvartert i Göinge - som bare hadde 2,912 hjem. Innkvarteringsmetoden var en ganske populær terrorstrategi den gang, med det beste eksemplet i Frankrike hvor Ludvig 14. tvunget hundretusener av hugenottene til å skifte tro ved å innkvartere sine soldater i disses hjem med frihet til å leve av folk og fe, og å ta seg til rette, selv å voldta piker og rundjule gutter. En soldat risikerte ikke så strenge straffer den gang som resten av befolkningen. Til og med de seige albanerne i dagens Kosovo var utsatt for den samme behandling av krim-tartarene for å "overbevise dem" om å konvertere til Islam. Dette vedvarte utover 1660-årene, og da Christian V kom over Øresund, var opplevelsene fra den tid svært fersk i sinnet på store deler av Skåne.
Dessuten hadde ikke svenskene stoppet krigsstatsorganiseringen; det ble fremdeles krevde inn skatt og avgifter for den svenske krigsstaten som hadde ikke lenge midler for å ha et stort militærapparat. Det var ikke mulig å la egne hær livnære seg selv på fiendeland. Man hadde ikke lenge lette tilgjengelige ressurser for å opprettholde et sterkt svensk forsvar. Påkjenningene vokser seg stor i fredstid, det var stundom langt mer vanskeligere enn i krigstid. I kontrast til Danmark-Norge hvor vanskjøtsel oftest oppsto, hadde man sterk prestasjonsangst i Sverige og dermed skulle kreve inn mer enn det tilsvarende i deres naboland. I slutten måtte Sverige ta opp et gigantisk lån som førte dem rett inn i en krig og deretter den skånske krigens utbruddet.
Det var ikke lite misnøye i Skåne under hele perioden fra 1660 til 1675. Svenskehatet ble ikke mindre, det ble derimot verre av det som på norsk og dansk er kalt "svenskplage" - et ord som eksistert i flere århundrer. Gjennom grov uforstand hadde de svenske herrene gjort meget lite for å gjøre Skåne til en del av deres rike. Innkvarteringen av soldatene som først var for å bekjempe snapphanene, hadde blitt et tydelig bevis på svenskplaget i øyne på skåningene. Deretter hadde den svenske statens mer effektive beskatningssystem og administrasjon fulgt til et "kultursjokk" som blant annet åpnet opp for en svensk innvandringsstrøm av lite tiltalte elementer som hjemløse og fattige. Og så hadde man
ikke krigsstatsorganiseringen på et lavere gir.
Det finnes ikke noe formildende omstendigheter omkring "behandlingen" i 1660-1680. Universitet og riksdagsdeltagelse er bare kosmetikk.
