Turkiet fortsätter förneka folkmord

Diskussioner kring händelser under första världskriget & mellankrigstiden. Tillägnad vår saknade medlem Stellan Bojerud
Skriv svar
Användarvisningsbild
Marcus
Medlem
Inlägg: 6804
Blev medlem: 22 mars 2002, 21:27
Ort: Sverige

Turkiet fortsätter förneka folkmord

Inlägg av Marcus » 20 maj 2012, 14:01

DN skriver om folkmordet på armenierna idag.
http://www.dn.se/nyheter/vetenskap/turkiet-fortsatter-forneka-folkmord skrev:Hundratusentals armenier miste livet under första världskrigets brutala förföljelser i nuvarande östra Turkiet. De flesta historiker kallar det för folkmord, men Turkiet håller fast vid sin förnekelsepolitik.
– Den turkiska regeringens vägran att erkänna fakta är naturligtvis ett stort problem, säger Taner Akcam, turkisk historiker verksam vid Clark­universitetet i USA och en av världens främsta experter på den armeniska frågan. Han är en av de förs­ta turkiska akademiker som öppet började diskutera folkmordsfrågan.
I flera böcker har Taner Akcam beskrivit de ohyggligheter som utspelades när hundratusentals armenier tvångsdeporterades från sina hem i östra Anatolien under första världskriget och åren strax därefter.
Många mördades på plats, medan andra miste livet när de i stora kolonner tvingades ut på långa, dödsbringande marscher mot ökenområden i Syrien.
Andra kristna minoriteter som greker och assyrier/syrianer drabbades också av den etniska rensningen. Uppgifterna om hur många som dog varierar, från cirka 800 000 upp till 1,5 miljoner.
Enligt Taner Akcam var det en systematiskt planerad aktion, med en tydlig ordergivning från högsta ort i Istanbul till lokala guvernörer i provinserna. Bevisen har han hittat i det osmanska rikets gamla arkiv i Istanbul.
– Den turkiska regeringen hävdar ibland att vi inte vet vad som hände, att det saknas kunskap. Men det är fel. I stora drag har vi en ganska klar bild av vad som hände. Däremot saknas fortfarande detaljkunskap om utvecklingen i vissa provinser. Där krävs mer forskning.
[...]
Den officiella turkiska historieskrivningen blundar inte för att hemskheter inträffade i östra Anatolien vid den här tiden – men man betonar att det pågick ett världskrig, att det osmanska riket var angripet från flera håll och att det inte bara var armenier som drabbades. Turkar, kurder och andra grupper led också.
Och man förnekar konsekvent att det skedde ett folkmord.
[...]
Den osmanske sultanen var i stort sett maktlös och det sönderfallande imperiet styrdes av de så kallade ungturkarna, ett turknationalistiskt parti som gripit makten i en statskupp några år tidigare.
När den turkiska republiken grundades efter kriget fick många före detta ungturkar ledande positioner i den nya administrationen. Därmed fanns en kontinuitet mellan ungturkarna – som var politiskt ansvariga för folkmordet – och den nya republiken, något som i sig ­anses ha försvårat ett erkännande.
Ett annat problem som bromsar ett erkännande är kompensationsfrågan. Stora förmögenheter – inte minst mark och byggnader – övertogs av turkar och kurder när armenierna hade fördrivits eller dödats. Dagens armenier vill ha ersättning för denna förlorade egendom, och frågan drivs av både Armenien och armeniska exilorganisationer.
[...]
Samtidigt pågår en dynamisk politisk utveckling i Turkiet, vilket på sikt kan få bäring på den armeniska frågan. De senaste tio åren har landet styrts av premiärministern Recep Tayyip Erdogan och hans AKP, ett parti med rötterna i en islamisk, icke-nationalistisk tradition. Militärens politiska makt – som traditionellt har varit mycket stark i Turkiet – är till stor del bruten och det politiska livet har reformerats på en rad områden. Det har också borgat för en ny syn på historien, inklusive den armeniska frågan.
/Marcus

LasseMaja
Redaktör emeritus
Inlägg: 4808
Blev medlem: 22 januari 2003, 08:19
Ort: Dalarna

Ett folkmord vi inte får glömma

Inlägg av LasseMaja » 25 april 2015, 21:10

"Under folkmordet mördades närmare två miljoner kristna (det råder osäkerhet om de exakta siffrorna) i Osmanska riket. Offren var huvudsakligen armenier, men också assyrier/syrianer/kaldéer och greker. De flesta offren dödades under åren 1915–1916, men förföljelserna fortsatte fram till 1923. I Turkiet förnekar man detta"

http://www.svd.se/opinion/ledarsidan/et ... 512834.svd

Vidugavia
Medlem
Inlägg: 124
Blev medlem: 25 mars 2002, 15:29

Re: Turkiet fortsätter förneka folkmord

Inlägg av Vidugavia » 26 april 2015, 21:02

Det som är mest fascinerande är att Kemal Ataturk inte verkar ha haft något emot att beskriva händelserna i väldigt hårda ordalag:

"These left-overs from the former Young Turk Party, who should have been made to account for the millions of our Christian subjects who were ruthlessly driven en masse from their homes and massacred, have been restive under the Republican rule." (Utdrag från intervju i The Los Angeles Examiner (1 augusti 1926))

Varulv
Medlem
Inlägg: 2940
Blev medlem: 3 april 2004, 08:38
Ort: Norge/Norway

Re: Turkiet fortsätter förneka folkmord

Inlägg av Varulv » 27 april 2015, 00:47

Det har å gjøre med at mye av den tyrkiske historieforståelsen må endres fordi man hadde vært opptatt av å kamuflere bort mye av den egentlige bakgrunnen for "oppstandelsen" av Tyrkia. Egentlig er tidsperioden 1912-1923 en eneste stor katastrofeberetning som ødela enhver moralsk og etisk standpunkt for deltagerne, spesielt tyrkerne selv som måtte regelrett "renske ut" skittet i et slaktehus bokstavelig talt. Tyrkerne så seg tvunget til å konstruere noe kunstig ut av det blodige kaoset for å skape en ny identitet, ny mening, ny nasjonalstolthet. Det blir vanskelige å erkjenne sitt medansvar for noe man mente var påførte dem. Kemal Ataturk var opptatt av den islamsk identitet som en del av "tyrkernasjonalismen" og dermed tillatt folkemord på grekerne i 1922-23. Den gang var man som i Europa 1944-1948 bokstavelig talt på bunnen, og det er kommet ut en rekke bøker om etterdønningene av 2.vk i det siste som gir en god ide om tyrkernes motvilje. Det gir en meget vond smak i munnen på disse som skue tilbake på en slik tid da menneskeheten hadde tapte alt og enhver i galskapens øyeblikk. Det er meget mange østeuropeerne som har samme benektelsesvilje som tyrkerne mot bestemte sider av egne historie.

I 1912-1923 var det to sivilisasjoner som frontkolliderte med hverandre, hvor et helt imperium var ikke brakt i ruin, men regelrett slaktet i et blodbad hvor ekstremistene og krigshisserne på alle sider inneha definisjonsmakten. De kristne soldatene myrdet, voldtok og plyndret for skritt i Balkan, italienske soldater massakrerte alle som ytet motstand i Libya, Anatolia ble kastet ut i kaos under de russisk-tyrkiske kampene midt i et samfunn som i de siste tiår hadde gjæret av misunnelse, mistro og mistillit - og det ottomanske imperiet brøt sammen først og fremst av interne motsetninger. Flere millioner omkommet i datidens ottomanske imperiet, men det kan sies at mye av volden egentlig skyldes Islam.

Hvorfor? Det er ikke selve religionen som er den direkte årsaken bak volden og motvolden, men hvordan den rettferdiggjøre diskriminering, straffrihet, hets og hatkampanjer på religiøs basis. De balkanske massemorderne i 1912-1913 hadde flere århundrers undertrykkelse og urett å hevne. Armenerne og andre kristne minoriteter oppdaget hvordan de i stigende grad ble utsatt for ekstrem voldsbruk og diskriminering som var oppmuntret av myndighetene i lang tid, noe som ledet til væpnede oppstand der man forgrepet seg på presist samme måte som de selv var utsatt for. Tyskerne som først var interessant i fenomenet "Jihad" i Islam, fikk sjokkopplevelser i slutten da man selv ble utsatt for en fordummende voldsbruk. Et gammelt diskrimineringssystem hadde blitt voldelig, da et fåtall fanatikerne kunne lett snu folkestemningen mot "annerledes" - selv om man selv var utsatt for presist den samme volden man hadde framprovosert.

I Libya bruker fanatikerne Islam som rettferdighetssak for deres drap på italienske fanger og skjending av drepte og sårede idet man gikk ut mot invasjonsstyrkene i byen Tripoli. Resultatet ble en katastrofe, de høyeste estimater vil at mellom en tredjedel og en fjerdedel av befolkningen gikk tapt i de neste tjue år. Fanatikerne angrepet etniske grekerne i Jonia i lang tid ved å bruke Islam som "unnskyld" for å voldta, myrde og plyndre lenge før greske soldater gikk på land. Overalt så man et tydelig mønster hvor et lite fåtall gikk til angrep på "vantroe", og ofte klarte ikke myndighetene å hindre dem, spesielt ikke når man i lang tid hadde brukt fanatismen som rekrutteringsgrunnlag for egne voldkampanjer i flere århundrer. Selv ikke da Tyrkia var på sitt mest mektigste etter 2.vk klarte man å hindre muslimske fanatikerne som sett da Istanbul måtte evakueres for kristne og under "de svarte årene" i 1977-1983, da alevier var myrdet av muslimer. Det som gjør 1915 til 1923 spesielt var at myndighetene istedenfor å sette grenser, valgt å slippe dem løs.

Og det er akkurat det tyrkerne i dag har problemer med å innse, nemlig at volden ikke var fra utenforstående eller fra interne krefter - men at den var tillatt, selv når det ødela enhver moralsk og etisk grunnlag man ville basere egne identitet, egne historie og egne nasjon på. I det respekt var ikke Kemal Ataturk bedre enn sine rivaler som sto bak det armenske folkemordet. Det var en interkommunal voldkampanje på religiøs basis som ungtyrkerne med viten og vilje sluppet løs, deretter trukket inn folket som utgjør tyrkerne i senere tid, inn i et blodbad der man slaktet vergeløse og selv opplevde å se egne vergeløse slaktet (armenerne og grekerne var ikke bedre i 1918-1922, da disse massakrerte flere hundretusener). De nærmeste paralleller må da være Rwanda-Burundi i 1988-1998.

I 1923 da kampene tok slutt og massakrene endelige opphørt, var Tyrkia i virkeligheten grunnlagt på en massegrav bokstavelig talt. Det armenske folkemordet utgjør en del av innholdet i massegraven som skyldes indre strømninger i folkementaliteten som var sluppet løs midt i en kamp mellom det gammelt og det nytt. Det var ikke så forskjellig fra det som var sett i Balkan i 1803-1913, hvor religiøs hat og diskriminering hadde skapt et grunnlag for et interkommunalt sammenbrudd der masseutryddelse var et seriøst alternativ.

Det er umulig å komme forbi Islam i denne saken. Heller ikke mulig å overse myndighetenes medansvar og dermed det tyrkiske folkets deltagelse i volden. Det gjør meget vondt å innse dette, spesielt i et land hvor skittentøyvask er et ukjent begrep innenfor identitetsorientering og historiebevissthet.

Skriv svar