jeger skrev:I Norge hadde Hæren i 1914 tre (3) dragon-regimenter, dvs ikke kavalleri. Moderne automatvåpen (MG-Mitr) hadde gjort av med kavalleriet og tjeneste med blankvåpen.Hesten var ellers kun til transport, man kjempet til fots.Den siste gang i vår historie som en slik avdeling deltok i felten var Skoleeskadronens (Befalskolens) innsats under felttoget i april-juni 1940.
Jeger
Aktuelt var det ikke moderne automatvåpen som tvunget gjennom en slik doktrineendring i det norske kavaleriet ved året 1914, man hadde siden 1854 studerte bruk av kavaleri under strid, spesielt i 1866 og 1870-71 da det vist seg at kavalerivåpenet ikke lenge var så effektiv som tidlig med deres taktikk basert på blankvåpen. Det hadde vært flere "dødsmarsjer" a la "the Charge of the Light Brigade" ved Balaklava i 1854, med så skremmende tap at man allerede den gang kom til konklusjonen om at masseangrep og formasjonsstrid for kavaleri ikke lenge var hensiktsmessig i møte med bedre infanteritaktikk med større ildkraft og hurtigskytende artilleri. Under de samme krigene ble det konkludert - som under den amerikanske borgerkrigen - at kavaleri duger meget godt som oppklaringsstyrker og
strategiske assistansestyrker kun for skjerming av egen oppmarsj, nøytralisering av fiendtlig oppklaringsframstøt, rekognoseringsformål og raid dypt inn i fiendens territorium. På mange måter begynte den velkjente panserkrigføringen i 1866-1871, men den skulle ikke bli voksen før i mellomkrigstiden.
For det norske militæret ble denne reorienteringen av kavalerivåpenet meget beleilig, ettersom man tradisjonelt satset på hestetransport av infanteri og stående styrker helt siden middelalderen med fokus på oppklaring og raid. Den gang het de norske kavalerienhetene "ridende jagerkorpser". Hestehold er alltid meget kostbart i Norge, og det var dermed uerstattelig for det norske militæret som kunne sløse bort menn, men ikke hester. Utover årene mot 1905 var det blitt vanskeligere å skaffe nok hester for kavaleristene, som samtidig gikk bort fra aggressiv taktikk med masseattakk til "strid til fots", og det er noe ironisk at automatvåpenet skulle "redde" kavaleriets offensive rolle. Det er glemt i ettertiden at ridende mitraljøsetropper var en del av kavaleriet i de fleste 1914-landene og etterpå. Innføringen av mitraljøsen i Norge var ikke for infanteriet, men for kavaleriet i årene fram til 1914. Det tok sin tid, det var først etter 1903 man begynte å innføre det nye våpenet - femten år etter de andre militærmakter på det kontinentale Europa gjort det samme.
Selv om det var mange som ønsket å fortsette med den tradisjonelle "attakkskolen" i det norske kavaleriet, gjorde realitetene på bakken det umulig, de topografiske forholdene tillatt ikke en etteraping av masseattakk fra det kontinentale Europa, den typiske hesten - "jegerhesten" - aktuelt var dårlig egnet som den var mindre enn det svenske motstykket med liten bæreevne og liten kløvlast. Den norske kavaleristen i et land med lav forsvarsbudsjett som måtte gå til flere utgiftsposter som nye panserskip enn før, var også dårligere utrustet og deretter dårligere øvd enn sine tiltenkte motstanderne, inkludert den svenske. Dermed ble det norske kavalerivåpenet altfor liten idet man oppruste militærapparatet som skulle forsørge flere titusener, om ikke hundretusener av menn i krigstid.
Så ved århundreskiftet og i årene mellom 1905 og 1914 gikk man over til
fordelingskavalerimodellen, der kavaleriet fordeles til korps/divisjoner for oppklaring, samband og skjerming av "moderavdelinger" - f.eks infanteriavdelinger. Sambandsrollen var gitt størst vekt pga. avstander og topografi fordi man organiserte forsvaret i selvstendige brigadegrupper, såkalte "kombinerte brigader", som ikke kunne være i konstant kontakt med hverandre langs landegrensen. Dermed ble
dragonregimenter en viktig del av det norske forsvaret.
1911:
Akershus dragonregiment nr 1 (DR1):
1. Dragonkorps
Rakkestad eskadron
Eidsberg eskadron
Høland eskadron
Miltrajøseavdelingen
3. Dragonkorps
Nes eskadron
Ullensaker eskadron
Miltrajøseavdelingen
Opland(ene) dragonregiment nr 2 (DR2)
2. Dragonkorps
Stange eskadron
Løten eskadron
Vang eskadron
Miltrajøseavdelingen
4. Dragonkorps
Ringsaker eskadron
Østre Toten eskadron
Vestre Toten eskadron
Miltrajøseavdelingen
Nordenfjelske dragonregiment (DR3)
Sparbu eskadron
Inderøy eskadron
Værdal eskadron
Skogn eskadron
Miltrajøseavdelingen
Som en kuriositet kan det sies at treningsprogrammet for dragonrytterne i Norge ved året 1914 inkludert fektingstrening med
fektesabler slik at man aktuelt ikke kan lenge bruke den tunge feltsabelen effektiv i stridens hete! Dermed ble dragonregimentet lite annet enn beredne infanterister utdannet for kavalerikrigføring med liten satsing på direkte aksjon mot fienden. Det eneste effektive våpenet vil være mobiliteten idet man kan oppsøke, teste og forlate fienden etter egne valg i det typiske norske landskapet.
Åke F. Jensen fortjente takknemlighet for hans bok "Kavaleriet i Norge 1200-1994, Utvikling og innsats gjennom 800 år" på 816 sider. (dessverre er det bare trykt 3000 eksemplarer)
