Svensk östersjöflotta efter förlusten av Finland

[Varulv]

Det var aldri mangel på trevirke i Russland, men hadde ikke den samme utnyttelsespotensialitet som land med maritim kultur, ikke minst ettersom myndighetene var mer interessant på kjapp og billig tilgjengelighet på fungerende seilfartøyer fremfor å bygge kostbare seilfartøyer med lang levetid, og dermed har kort levetid i de russiskbygde krigsskipene. Allikevel har det vært observert at russiske skipsbyggerne liker å bruke eiketrær importert fra Kazan i det store innlandet fordi disse var av meget høy kvalitet selv sammenlignet med eiketrær annetsteds i Europa.

Det russiske seilskipet i øyne på de russiske admiralene var ikke mer enn et krigsskip i den nakne betydningen for kortvarige flåtetokt, til støtte for bakkestyrker og som en direkte utfordrer mot fremmede flåtemakter - man vektlagt meget lite sjødyktighet, langvarig opphold til sjøs og patruljering til sjøs, de var knapt mer enn flytende stridsplattformer i en meget direkte rolle. Mot dette hadde svenskene valgt å ha en sterk, men kvalitetsoverlegen flåtemakt i stand til å oppholde seg lenge til sjøs og ha meget kort beredskapstid - dette forutså mye høyere kvalitetskrav i materiellet som utgjør et seilfartøy. Dette var hovedmotivet for å satse på små linjeskip med 60-kanoners bestykning som kunne utfordre et russisk 74-kanoners linjeskip, som selv var av dårligere kvalitet.

Som respons på dette valgt russerne utmattelseskrig når man kunne bygge så mange skip som mulig i meget kort tid og bemanne disse hvis bare for få dagers seiling til sjøs, så enhver fordel svenskene kunne vinne kan druknes i et sjø av krigsskip og menn over tid. Man hadde også valgt å bygge skip med spinkel konstruksjon i sammenligning med et britisk linjeskip for å ha så mange kanoner som mulige til sjøs, og dermed var det meget mange tredekkere i Østersjøen - noe som svenskene fant svært ubehagelig under Slaget ved Reval i 1790. Selv når svenskene hadde flest skip, kunne ikke 60-kanoners skip gå i kamp mot svære 100-kanoners skip og var bare reddet av faktumet om at de hadde bedre sjømannskap enn russerne som ofte bare sendt alt som kunne gå, til sjøs.

Russerne oppgav aldri oppskriften om en kjerne av svære 100-kanoners linjeskip supplementet av mindre 74-kanoners og 60-kanoners linjeskip, selv om man hadde i 1800-tallet erstattet 60-kanoners linjeskip med svære fregatter og fått store 84-kanoners linjeskip. Russernes satsing på hurtigbygging hadde fulgt til moderne prinsipper i båtbygging, og det var mulig å kutte ned tiden fra 7 år for et linjeskip til mindre enn 2 år selv når man bygge dette med lik høy kvalitet som et engelsk linjeskip etter 1832. De simpelt utbygget svenskene i spørsmål om skip, så den svenske flåten - spesielt når de eldre skip måtte utrangeres - var sjanseløst i slutten.

For svenskene oppdaget den alvorlige ulempen med å satse på skip med lang levetid, de måtte utbedres i møte med skiftende krav i bestykning og annet og er vedlikeholdskrevende i en slik grad at de kunne bli lik kostbart å holde i drift som å erstatte disse - og det kunne hindre finansielle investering i skipsbygging, spesielt etter lang tid med fred. Det er nemlig svært vanlig å bryte ned et linjeskip flere ganger for å skifte ut tømmer og trevirke som hadde råtnet eller blitt svekket, og å sette inn strukturelle endringer - "Victory" var ombygget flere ganger selv om det bare skiftet utseende få ganger. Gjenbruk var svært vanlig, slik at man ofte hentet egnede tømmerverk fra utrangerte skip for å erstatte disse i skip som skulle utbedres. Denne muligheten minsket hvis det blir for få skip og for lite tilgjengelig tømmerverk.

Det koster mer å ha høy kvalitet allerede den gang. Russerne satset på høy kvalitet først i 1830-tallet, inntil da hadde man et meget stort antall skip som var simpelt opphugget og gjenbrukt eller erstattet som på en løpebånd uten stans.

[Psilander]

Centralförsvaret hade aldrig fungerat utan en flotta som förhindrar förstärkningar över havet, lika viktigt 1820 som 1920 eller 2020. Sverige försvars pga sit geografiska läge bäst från havet

[Der Löwe]

Alternativt förnekar man fienden tillträde till havet i anslutning till Sverige, vapnen måste inte nödvändigtvis avlossas från havet för att verka på havet.

[Sarvi]

Lufthotet var begränsat såväl 1820 som 1920, så icke 2020.

[StefanZ]

Det var aldri mangel på trevirke i Russland, men hadde ikke den samme utnyttelsespotensialitet som land med maritim kultur, ikke minst ettersom myndighetene var mer interessant på kjapp og billig tilgjengelighet på fungerende seilfartøyer fremfor å bygge kostbare seilfartøyer med lang levetid, og dermed har kort levetid i de russiskbygde krigsskipene. Allikevel har det vært observert at russiske skipsbyggerne liker å bruke eiketrær importert fra Kazan i det store innlandet fordi disse var av meget høy kvalitet selv sammenlignet med eiketrær annetsteds i Europa.

Det russiske seilskipet i øyne på de russiske admiralene var ikke mer enn et krigsskip i den nakne betydningen for kortvarige flåtetokt, til støtte for bakkestyrker og som en direkte utfordrer mot fremmede flåtemakter - man vektlagt meget lite sjødyktighet, langvarig opphold til sjøs og patruljering til sjøs, de var knapt mer enn flytende stridsplattformer i en meget direkte rolle. Mot dette hadde svenskene valgt å ha en sterk, men kvalitetsoverlegen flåtemakt i stand til å oppholde seg lenge til sjøs og ha meget kort beredskapstid - dette forutså mye høyere kvalitetskrav i materiellet som utgjør et seilfartøy. Dette var hovedmotivet for å satse på små linjeskip med 60-kanoners bestykning som kunne utfordre et russisk 74-kanoners linjeskip, som selv var av dårligere kvalitet.

Som respons på dette valgt russerne utmattelseskrig når man kunne bygge så mange skip som mulig i meget kort tid og bemanne disse hvis bare for få dagers seiling til sjøs, så enhver fordel svenskene kunne vinne kan druknes i et sjø av krigsskip og menn over tid. Man hadde også valgt å bygge skip med spinkel konstruksjon i sammenligning med et britisk linjeskip for å ha så mange kanoner som mulige til sjøs, og dermed var det meget mange tredekkere i Østersjøen - noe som svenskene fant svært ubehagelig under Slaget ved Reval i 1790. Selv når svenskene hadde flest skip, kunne ikke 60-kanoners skip gå i kamp mot svære 100-kanoners skip og var bare reddet av faktumet om at de hadde bedre sjømannskap enn russerne som ofte bare sendt alt som kunne gå, til sjøs.

Russerne oppgav aldri oppskriften om en kjerne av svære 100-kanoners linjeskip supplementet av mindre 74-kanoners og 60-kanoners linjeskip, selv om man hadde i 1800-tallet erstattet 60-kanoners linjeskip med svære fregatter og fått store 84-kanoners linjeskip. Russernes satsing på hurtigbygging hadde fulgt til moderne prinsipper i båtbygging, og det var mulig å kutte ned tiden fra 7 år for et linjeskip til mindre enn 2 år selv når man bygge dette med lik høy kvalitet som et engelsk linjeskip etter 1832. De simpelt utbygget svenskene i spørsmål om skip, så den svenske flåten - spesielt når de eldre skip måtte utrangeres - var sjanseløst i slutten.

For svenskene oppdaget den alvorlige ulempen med å satse på skip med lang levetid, de måtte utbedres i møte med skiftende krav i bestykning og annet og er vedlikeholdskrevende i en slik grad at de kunne bli lik kostbart å holde i drift som å erstatte disse - og det kunne hindre finansielle investering i skipsbygging, spesielt etter lang tid med fred. Det er nemlig svært vanlig å bryte ned et linjeskip flere ganger for å skifte ut tømmer og trevirke som hadde råtnet eller blitt svekket, og å sette inn strukturelle endringer - "Victory" var ombygget flere ganger selv om det bare skiftet utseende få ganger. Gjenbruk var svært vanlig, slik at man ofte hentet egnede tømmerverk fra utrangerte skip for å erstatte disse i skip som skulle utbedres. Denne muligheten minsket hvis det blir for få skip og for lite tilgjengelig tømmerverk.

Det koster mer å ha høy kvalitet allerede den gang. Russerne satset på høy kvalitet først i 1830-tallet, inntil da hadde man et meget stort antall skip som var simpelt opphugget og gjenbrukt eller erstattet som på en løpebånd uten stans.

Intressant! Det att ryssarna gjorde det lätt för sig med snabbyggen HADE fördelar. På det sättet slapp de dras med gamla utgångna modeller. Utan de kunde se till att deras skepp var alltid byggda efter "det senaste modet", följde snabbt med den eventuella teknikutvecklingen. Med brasklappen, OM de ryska skeppsbyggarna hade kunskaper och kännedom om den senaste utvecklingen... Men ryssarna var rätt duktiga på att rekrytera kunniga män från utomlands.

[Psilander]

Alternativt förnekar man fienden tillträde till havet i anslutning till Sverige, vapnen måste inte nödvändigtvis avlossas från havet för att verka på havet.

,
Ja och nej. Självklart kan flyg och kustartilleri verka mot havet inom A2AD doktrin men havet är inte en enkelriktad transportväg. Vi behöver havet för våra egna syften också, och för att kunna nyttja det behövs fartyg, fartyg som transporterar, fartyg som skyddar transporter och visar närvaro, Kontroll till sjöss kan inte utövas enbart av flyg och landbaserade enheter mer än momentant. Vi försökte ju med ubåtsjakten på 70/ början 80-talet. Det föll på helikoptrarnas uthållighet. Kontroll till sjöss kräver närvaro med fartyg över tid.