Det finnes internasjonale (engelskspråklige) bøker om den vestafrikanske krigføringen i førkoloniale tider. Det var ikke bare sykdommer som hindret en europeisk ekspansjon inn i det vestafrikanske innlandet, det var sterke og meget godt organiserte riker som hadde utmerket seg for sine krigsferdigheter så sent som i 1800-tallet da man påførte engelskmennene noen av de verste nederlagene på det afrikanske kontinentet. I kontrast til indianerne hadde man gjennom flere århundrer et nært og inngående forhold med muslimske riker til nord, som igjen hadde oppstått på tvers av den store Saharaørkenen, så kruttvåpen, stålvåpen og rustning var egentlig godt kjent i forveien. Det indre landet omkring floden Niger som nå utgjør Øvre Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger og øvre Nigeria samt Tsjad var nemlig på det samme teknologiske og statsorganisatoriske nivået som Nord-Afrika i senmiddelalderen. Bare noen få uker reisetid fra Atlanterhavkysten. Disse rikene forhindres av skogene og tse-tse flueplaget fra å ekspandere seg sydover, men det hindret ikke den kulturelle og idemessige ekspansjonen inn i de innfødte rikene som finnes i en meget interessant verdensdel med parallellssamfunn side om side. Et steinalderssamfunn kunne sameksistere med et avansert bysamfunn.
Så da de portugisiske styrkene gikk på land, var det ikke mulig å fortsette dypere selv om man så skulle bli immun mot sykdommene, for de vil komme ut for sterk og organiserte motstand fra de innfødte arrangert inn i militærapparater med kapasitet for å motarbeide moderne påfunn som stålrustning med sine egne vri. Blant annet er giftspiler svært fryktet, bare en liten berøring med giften på pilspissen kunne drepe. Store deler av kysttraktene som i dagens Sierra Leone var delt inn i ugjennomtrengelige stammevelde med rivaliserende og krigerske stammer som straks sto sammen mot ytre fiender enten fra nord eller fra havet. Så europeerne oppdaget straks at det var billigere og mye lettere å simpelt kjøpe til seg det man ettertrakter - gull rett fra kildene var billigere enn gull gjennom mange handel- og tollhindringer - og deretter slaver, som var meget lett å få fordi Vest-Afrika var konstant i krig hele tiden. Grådighet åpner opp vegene hvor makt ikke strakk til.