Det er nå 50 år siden det norske oljeeventyret startet den 19. juli 1966 da den flytende boreplattformen "Ocean Traveler" startet sin første boring på norsk sokkel - og ett år senere ble det første oljefunnet registrert. Leteboringen hendt for hender på Esso som i 1965 overtok 12 av 78 blokker og dermed ble den største lisenseier på norsk sokkel. De leide straks boreplattformriggen "Ocean Traveler" fra det amerikanske borefirmaet Odeco, men da den ble slept fra Avondale Shipyards i New Orleans i USA til Dusavika i Stavanger i Norge, vist det seg at riggen ikke var utbygd for de mer krevende forholder i Nord-atlanterhavet, den måtte utbedres og repareres etter ferden på 52 dager.
Boringen startet i den første letebrønnen i Essos blokk 8/3 omtrent 250 km vest for Stavanger, det var først i den neste letebrønnen man fant spor av olje - og dermed kom turen til brønn 25/11, da ble olje hentet opp i mengder. Men heldigvis for Norge hadde man hellet i uhellet; det skulle ta tre år før man fant de første drivverdige oljefeltene som kunne rettferdiggjøre utvinning - da hadde man skiftet om på regelverket fra å gi utenlandske selskaper for stor medvirkning, til favorisering av norske aktører i samarbeid med utenlandske aktører, dette skyldes dårlig selvtillit i den umiddelbare etterdønningen etter en økonomisk nedgangsperiode som hadde vært fremherskende helt siden 1920-årene, valutalekkasjer skulle unngås for enhver pris. Men i året 1970 var man derimot villig til å ta større risiko enn tidlig, blant annet ved å sørge for at leteboringene skulle fortsette - så Ekofisk-funnene i julen 1969 dermed var kommet i grevens øyeblikket. Offentligheten fikk vite om funnene den 2. juni 1970, siden den gang var Norge formelt en oljenasjon.
http://e24.no/energi/nordsjoeen/50-aar- ... g/23740753
http://www.dn.no/nyheter/energi/2016/07 ... ng-i-norge
Boreplattformriggens ankomsten til Stavanger skulle bli viktig, for den brakt med seg teknologiske og konstruksjonsmessige know-how til norske verftbyggerne som deretter kom i kontakt med borefirmaet Odeco som på oppdrag fra Phillips Petroleum valgt å bygge en ny rigg basert på "Ocean Traveler" i Akers mekaniske verksted i Oslo. "Ocean Viking" ble dermed historiens første norske boreplattform da den ble ferdigstilt for leveranse i mars 1967, da skulle erfaringene fra den amerikanske boreplattformen være meget viktig for å skape fram en ny generasjon som skal kunne tåle mer værharde forholder i meget røft farvann som den stormfylte Nordsjøen. Det var boreplattformen fra Oslo, "Ocean Viking" som hadde funnet den første drivverdige petroleumsforekomsten på Phillips blokk 2/4 i Ekofisk, i august 1969 - det var først den 23. desember funnresultatet ble lagt fram for Norges oljedirektoratet. Inntil da hadde man halvt nedsenkbare plattformer i stillaskonstruksjon med et søyleverk reist over pongtonger - men det skulle vise at disse sveisede stålkonstruksjonene måtte forsterkes for å unngå materialtretthet som er årsaken bak "Alexander L. Kielland"-katastrofen i 27. mars 1980 hvor 123 omkommet. Allerede tidlig i 1970-årene gikk man over til betongkonstruksjon og helt nedsenkbare plattformer av alle typer for permanente produksjonsutvinning.
Det norske oljeeventyret
Re: Det norske oljeeventyret
Betongboreplattformene er en norsk oppfinnelse som riktignok i dag har blitt litt av et problem idet disse skulle utrangeres etter endt bruk, som kom av erfaringene under prøveproduksjonen i 1970, da det vist seg at råoljen måtte overføres til tankskip med den såkalte bøyelasting som er sårbart ved sterk vind og høye bølger - som var vanligkost der ute på Ekofiskfeltet. Dermed ble det besluttet etter en del vurdering at man burde sette en stor oljelagertank som dermed vil muliggjør produksjon uten avbrudd i alt slags vær, og at den skulle være av betong. Det franske firmaet C.G. Doris fikk kontrakten på byggingen i samarbeid med det norske entreprenørselskapet Ing. F. Selmer som skulle påta seg byggingsoppdraget. Selskapet hadde allerede omfattende erfaring i betongkonstruksjoner fra vannmagasiner, kornsiloer og broer - og på mange måter var den tiltenkte tanken en kombinasjon av et vannmagasin og en kornsilo.
Byggingen av bunnseksjonen i tørrdokk startet opp i Jåttåvägen mellom Stavanger og Sandnes i juni 1971, og først den 1. juli 1973 ble Tanken - som deretter ble hetende Ekofisktanken (Ekofisk T) - plassert på feltet. Konstruksjonen ble støpt med ni lagerceller i sentrum, og rundt disse ble det bygd en bølgebrytervegg kalt "Jarlan" med store huller så vann kunne renne inn og ut. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk med prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235,000 tonn med kapasitet for 135,000 tonn (1 mill. fat) råolje. Men i 1984 ble det oppdaget at utvinningen hadde fulgt til en innsenkning i havbunnen så plattformene gradvis, men sikkert begynte å synke ned - og i slutten lå tanken så dypt, at bølgene kan velte over den. I kontrast til alle andre plattformene kunne ikke tanken jekkes opp, så det var besluttet om å bygge en beskyttelsesvegg rundt den. Der kom svenskene til nordmennenes redning, da skipsforskningsinstituttet i Gøteborg fant fram til formelen som siden ble overrukket til selskapet Peconor som påtok seg ansvaret for byggingen. I 24. juni 1989 ble beskyttelsesveggen som var støpt i to halvdel, senket rundt tanken - dermed var den blitt 106 meter stort, og fremdeles 20 meter over havoverflaten.
https://snl.no/Ekofisk
Suksessen med Ekofisktanken skulle lede til betongboreplattformenes ære i 1975 til 1995, de såkalte condeep - dypvannskonstruksjoner av betong - først og fremst utviklet av Norwegian Contractors som hadde sivilingeniør Olav Mo som oppfinneren bak det nye konseptet som forbli unikt fordi siden midten av 1990-årene har det blitt slutt på dette i Nordsjøen. Den første sanne condeep-plattformen er Beryl A-plattformen på 120 m dybde på det britiske Berylfeltet 315 km nordøst for Aberdeen fra året 1975. Akkurat som Ekofisktanken var betongkonstruksjonen bygd omkring siloliknende lagerceller i bunnseksjonen, med tre frittstående søyleben opp til plattformen - som har en vekt på 200,000 tonn med lagerkapasitet op 864,000 fat råolje, bare litt mindre enn i Ekofisktanken. Disse condeep-plattformene var kunstige øyer med egne tankanlegg og mye annet som muliggjør en lang rekke ulike oppdrag knyttet til boring, utvinning og lagring samlet på en eneste stor basekonstruksjon - men det betyr også at de bare var beregnet på offshore oljefelter med høy utvinningskapasitet. I det tjueførste århundret ble condeep-plattformene brukt som kjerne for et nytt konsept basert på langtrekkende undersjøiske utvinningsinstallasjoner, og dermed falt behovet for nye og kostbare plattformer bort.
Det betyr likevel ikke at condeep-plattformene forbli et unikt nordsjøfenomen, for dette konseptet med bruk av offshore betongkonstruksjon har spredt seg over hele verden - og av en eller andre grunn blitt aktivt kamuflert som "gravity base structure" (GBS) som Hibernia-oljeplattformen utenfor Newfoundland, Canada - som er verdens største med en vekt på 637,000 tonn samt 450,000 tonn i ballast med kapasitet for 1,2 mill. fat råolje. Det er derfor ikke lett å finne samtidige betongplattformer over hele verden, men de er ikke en ting av fortid - det bygges fremdeles plattformer av betong med basis i Ekofisktanken og Beryl Alpha-plattformen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Offshore_ ... _structure
Ifølge denne wikipedia-artikkelen er det 52 offshore betongkonstruksjoner verden rundt, sist ut er Hebron-plattformen i Canada. Disse som en regel er å finne i værharde farvann eller havområder med spesielle forhold som umuliggjør stålunderstell som økonomisk og praktisk løsning - som med Nordsjøen og Norskehavet. Kværner fra Norge er fremdeles verdensledende der:
http://www.kvaerner.com/Documents/Produ ... 95x842.pdf
Byggingen av bunnseksjonen i tørrdokk startet opp i Jåttåvägen mellom Stavanger og Sandnes i juni 1971, og først den 1. juli 1973 ble Tanken - som deretter ble hetende Ekofisktanken (Ekofisk T) - plassert på feltet. Konstruksjonen ble støpt med ni lagerceller i sentrum, og rundt disse ble det bygd en bølgebrytervegg kalt "Jarlan" med store huller så vann kunne renne inn og ut. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk med prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235,000 tonn med kapasitet for 135,000 tonn (1 mill. fat) råolje. Men i 1984 ble det oppdaget at utvinningen hadde fulgt til en innsenkning i havbunnen så plattformene gradvis, men sikkert begynte å synke ned - og i slutten lå tanken så dypt, at bølgene kan velte over den. I kontrast til alle andre plattformene kunne ikke tanken jekkes opp, så det var besluttet om å bygge en beskyttelsesvegg rundt den. Der kom svenskene til nordmennenes redning, da skipsforskningsinstituttet i Gøteborg fant fram til formelen som siden ble overrukket til selskapet Peconor som påtok seg ansvaret for byggingen. I 24. juni 1989 ble beskyttelsesveggen som var støpt i to halvdel, senket rundt tanken - dermed var den blitt 106 meter stort, og fremdeles 20 meter over havoverflaten.
https://snl.no/Ekofisk
Suksessen med Ekofisktanken skulle lede til betongboreplattformenes ære i 1975 til 1995, de såkalte condeep - dypvannskonstruksjoner av betong - først og fremst utviklet av Norwegian Contractors som hadde sivilingeniør Olav Mo som oppfinneren bak det nye konseptet som forbli unikt fordi siden midten av 1990-årene har det blitt slutt på dette i Nordsjøen. Den første sanne condeep-plattformen er Beryl A-plattformen på 120 m dybde på det britiske Berylfeltet 315 km nordøst for Aberdeen fra året 1975. Akkurat som Ekofisktanken var betongkonstruksjonen bygd omkring siloliknende lagerceller i bunnseksjonen, med tre frittstående søyleben opp til plattformen - som har en vekt på 200,000 tonn med lagerkapasitet op 864,000 fat råolje, bare litt mindre enn i Ekofisktanken. Disse condeep-plattformene var kunstige øyer med egne tankanlegg og mye annet som muliggjør en lang rekke ulike oppdrag knyttet til boring, utvinning og lagring samlet på en eneste stor basekonstruksjon - men det betyr også at de bare var beregnet på offshore oljefelter med høy utvinningskapasitet. I det tjueførste århundret ble condeep-plattformene brukt som kjerne for et nytt konsept basert på langtrekkende undersjøiske utvinningsinstallasjoner, og dermed falt behovet for nye og kostbare plattformer bort.
Det betyr likevel ikke at condeep-plattformene forbli et unikt nordsjøfenomen, for dette konseptet med bruk av offshore betongkonstruksjon har spredt seg over hele verden - og av en eller andre grunn blitt aktivt kamuflert som "gravity base structure" (GBS) som Hibernia-oljeplattformen utenfor Newfoundland, Canada - som er verdens største med en vekt på 637,000 tonn samt 450,000 tonn i ballast med kapasitet for 1,2 mill. fat råolje. Det er derfor ikke lett å finne samtidige betongplattformer over hele verden, men de er ikke en ting av fortid - det bygges fremdeles plattformer av betong med basis i Ekofisktanken og Beryl Alpha-plattformen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Offshore_ ... _structure
Ifølge denne wikipedia-artikkelen er det 52 offshore betongkonstruksjoner verden rundt, sist ut er Hebron-plattformen i Canada. Disse som en regel er å finne i værharde farvann eller havområder med spesielle forhold som umuliggjør stålunderstell som økonomisk og praktisk løsning - som med Nordsjøen og Norskehavet. Kværner fra Norge er fremdeles verdensledende der:
http://www.kvaerner.com/Documents/Produ ... 95x842.pdf