Mags_ skrev:Det kommer obekräftade uppgifter om att YPG och Assadregeringen har nått en överenskommelse för att slå mot "den turkiska ockupationen". Syriskt luftrum stängs för turkiskt stridsflyg och från och med imorgon kommer syriska styrkor förflyttas till Afrin för att "skydda och hjälpa" YPG.
Ryssland ska ha motsatt sig överenskommelsen.
Ingenting är bekräftat än och det finns goda skäl att vara skeptisk tills dess.
Assad har langt viktigere prioriteter enn det som Putin har, og sikkerheten for storbyen Aleppo som settes i risiko om Afrin skulle falle, er blant de tre helt på toppen. Det viktigste er tross alt at de tyrkiskstøttede opprørsstyrkene ikke skulle lenke sine enklavene med hverandre, og russerne flest sluttet seg til Assad-regimets argumenter ut fra et rent sikkerhetspolitisk perspektiv. De tre prioritetene er; å sikre Aleppo mot fremtidig aggresjon, å sikre oljefeltene før eller senere og avslutte opprøret i Østre Ghouta enten ved å vinne eller tvinge opprørerne til å forkaste sin ledelse. Fra et russisk perspektiv er dette prioriteter som burde støttes, og dermed burde ikke settes i risiko for en lunestemt mann som Putin er ut i hardt uvær i sitt egne land hvor opposisjonen var kjapt med å påpeke hans holdninger mot de russiske soldatene. Hvis kurderne skulle akseptere en Sheikh Maqsood-løsning hvor Assad tar definisjonsmakten, innlemmet militsstyrker og redusere kurdernes selvstendighet for å unngå Hasakah-episoder - vil man ha reddet en million innbyggerne og unngå et politisk jordskjelv som kan ødelegge Rojava.
Det er store styrker i Aleppo som kan settes inn, i første omgang burde disse sikre byen Afrin og Tal Rifaat-regionen, deretter skapte brushalser for potensielle fremstøt fra nord og fra vest, noe som vil ta tid som tyrkerne kan benytte for å sikre seg flere områder før de må gi opp, selv om det kan hendt at de vil sende opprørsstyrker mot de allierte. Kanskje Assad hadde tillatt Afrin-angrepet i forhåpning om at russerne kunne garantere et heldig utfall, og at russerne kunne ta Conoco-anlegget for ham som konsekvens, men 7. februar og Erdogans hatske vending mot Assad da man motsa russerne på punktet om hvem som skulle overta Afrin, kan ha overbeviste ham om at Putin nok en gang er på villspor som sett så mange ganger under intervensjonen. I slutten må Assad forholder seg til virkeligheten, og ettersom man er kjapt med å innse at videre avansement i Idlib er blitt umulig pga. Putins oppmuntring ovenfor tyrkerne om å spre seg ut - i klar konflikt med det Iran og Assad ønsket - kan man ikke annet enn å påtvinge russerne en real dose av realisme.
I mandag den 19. februar vil man få vite om det er inngått en avtale.
I mellomtiden er de allierte elitestyrkene lokalisert, de hadde dratt østover til T4 hvor man reorganisert seg og siden startet en storstils bevegelse mot Rif Dimashq - kolonnen var over 4 kilometer lang med hundrevis av kjøretøyer og like mange artilleristykker - som den største av flere kolonner på alle veger fra nord. Det mente at TF-styrkene vil nå angripe Østre Ghouta. Et helt
korps er på vei, fem divisjoner og tre brigader - ettersom en syrisk divisjon nå typisk bare utgjør 3,000 til 5,000 og en brigade fra 500 til 1,000 - kan det mene at Over 25,000 allierte soldater hadde dratt til Damaskus hvor det er andre 25,000 soldater. Trolig var dette planlagt helt siden begynnelsen på januar 2018 da mange enheter inkludert hele 4. divisjon var sendt til Nordre Hama hvor det vist seg at disse hadde bare deltatt i kamp i en meget kort periode, og var underlagt et rigidt treningsprogram for hender på TF-soldater.
Det er trolig snakk om uker før en større militæroperasjon kan skje, men Østre Ghouta er nå morgendagens slagmark om Netanyahu ikke vil gjør alvor av sine trusler som er på grensen av ren stupiditet.
edit:
https://twitter.com/IvanSidorenko1/stat ... 0572541959
Mye tyder på at Assad vil sende sine styrker til Afrin for å skape avskrekkelseseffekt fordi hans representanter hadde fått problemer med de siste to kravene som er svært lite klokt; kravet om avvæpning av sivilmilits og separasjonsorganisasjoner, og kravet om utskrivning inn i verneplikthæren - her ser jeg bare en løsning på dette; militsene og våpenføre menn burde innlemmes i NDF-nettverket som er ganske fleksibelt. Men Assad hadde smertelige erfaringer fra Hasakah august 2016 som ikke fristet fram en gjentagelse. Så det er ikke sikkert om de allierte vil komme lenge enn selve byen Afrin. Det kan skje at Assad eller kurderne vil kansellere avtalen, men det har vist seg at kurderne kan ikke holde stand, de er i ferd med å miste Rajo etter å ha sikret Jindres.
En mystisk hendelse var registrert fredag 16. februar, da et tettsted ved navn Aranda var truffet med uidentifiserte granater - 6 fikk pusteproblemer og andre tegn på bruk av kjemiske stridsmidler. Tyrkia er en abnormalitet i NATO ved å ha et av de meste hemmeligholdte våpenprogrammene og det minste gjennomsiktige militærapparatet i hele NATO, at til og med USA ikke er i samme liga - noe som det gradvis begynner å komme opp for folk flest.
Det ser ut at den planlagte storoffensiven mot Østre Ghouta som kan bli den største i hele krigen med 50,000 soldater, har sett begynnelsen om aften den 18. februar med "oppmykelsesfasen" - minst 400 katyusha-raketter sendes i hele salver mot mål i Østre Ghouta. Man har også startet bruk av rørartilleri - ikke fra vest - men fra nordøst, noe som er første gang under hele krigen. Man vet lite om virkningene, for opprørsledelsen som hadde kommet under skarp kritikk også av sine militante, hadde innført sensurregime og mobilisert alle menn og kjøretøyer de kunne finne. Problemet er bare; det er 300,000 til 320,000 i Østre Ghouta. Av dette er kun 60,000 våpenføre menn i alle aldre, med trolig bare 10,000 militante med stridserfaring. Det var opprinnelig 20,000 i Østre Ghouta i året 2013 da beleiringen startet. Man hadde mistet tusenvis av militante under kampene i året 2017 og i Harasta-blodbadet. Ennå hadde det vist seg at opprørsledelsen hadde giret opp for total krig i seriøs hensikt om å tvinge seg inn i hovedstaden, erobringen av militærbasen i Harasta hadde vist seg å være et skritt mot storming inn i hovedstaden - ikke helt siden 2013 hadde opprørerne lansert angrep dit, ennå hendt det to ganger i løpet av ett år.
Dermed vist det seg at opprørerne har blitt simpelt for farlig å tolerere, fraternisering som tidlig hadde vært en suksess ved at det underminere opprørernes sak i omkringliggende enklaver som nå er borte, var aktivt motarbeidet med terror og alle pressmidler virker ikke fordi opprørerne holder ned befolkningen med hard hånd. Aktuelt hadde opprørerne i løpet av de siste seks måneder strippet sivilmyndigheter inkludert eldre for makt, dermed kunne ikke russerne når fram. Sivilister som hadde protestert, var skutt ned av opprørerne akkurat som i Øst-Aleppo, og det merkes en sterk og voksende frustrasjon, ikke minst ettersom flesteparten av befolkningen er beredt til å kapitulere mot ildopphør - for godt. De hadde ikke akkurat demokrati i 2012-2018, dette ordet eksisterer ikke i Østre Ghouta mer enn det gjør i Damaskus, de som tror det, hadde ikke lært av narrespillet i Yabroud som etter erobringen av de allierte var avslørt.
50,000 soldater -
minimum - 10,000 militante. Rått parti.
Dessuten er Netanyahu opptatt på annen hold fordi Hamas har endelig gjort alvor av sine trusler om å starte kamphandlinger etter flere måneder siden Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. Utvilsomt hadde Hamas som kan ha fordekt støtte av PLO/Fatah og de fleste palestinske organisasjoner, godkjennelse på arabisk hold i flere land (med klar unntak av Egypt og Saudi-Arabia) - muligens også av Tyrkia - og det kan være med grønt lys i Iran som holdt avstand for å se om Hamas kan bevise seg - og i Kreml. Netanyahu hadde truet med å angripe Iran gjennom Syria, og man hadde kommet inn i en grensekonflikt med Libanon hvor president Aoun har bestemmelsesretten omkring oljefelter ute på havet. Det er en sterk mulighet at palestinerne tror de kan få internasjonal støtte om man tar opp kampen, og at selv hvis de skulle tape på det, er det verdt prisen om Saudi-Arabia må bryter med Israel. Så det er i disses interesser å starte en ny Gaza-krig. Og i Vestbredden vet man at Netanyahu har planer om å annektere store og de meste verdifulle deler, dermed umuliggjør en ny stats funksjon. Dermed kunne ikke Abbas som er mektig upopulært, gjøre annet enn å tillate væpnet motstand i slutten. Netanyahu og Trump har klart å presse palestinerne mot bristepunktet, og Norge som hadde prøvd å gjenopplive samtalene sviktet fordi det er ikke en palestinervennlig regjeringsmakt i Oslo. Høyre og Frp er for sterkt USA-vennlig.
For palestinerne er det på tid å tre tilbake for første gang på 4 år inn i søkelyset. Man hadde kastet bort over tre år på fredsfremstøt og reorientering som skyldes Saudi-Arabias dytting av Qatar fra lederrollen og Irans brudd med palestinerne som dertil opplevd å få et fiendtlig regime i Egypt etter militærkuppet i 2013, kampen mot ISIS opptok de flestes kreftene. Det er ingen tilfeldighet at palestinerne begynner å bevege seg etter ISIS var beseiret, men her hadde Netanyahu og Trump rotet det meget usedvanlig stygt. I fakta, man framprovosere det verste fordi det ser ut at Netanyahu, Trump og prins Salman ikke forstå at det finnes en arabisk opinion der ute. Og det er disse palestinerne vil mobilisere. Assad hadde skutt ned et fly og siden opptrådde aggressiv mot Israel i det siste fordi han forstå det også.
Alt dette for å ødelegge den uhellige alliansen mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som holdes i sjakk av Russland (så langt).