Ryska marktrupper i Syrien

Diskussioner kring händelser efter kalla krigets slut. Värd: LasseMaja
Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 29 okt 2017 23:40

De allierte måtte betale en meget høy pris under de hodeløse, men farlige angrepene som fortsetter uten stans, avansementet øst for T2 måtte stoppes mens de mistet tettstedet Makhan nok en gang på nytt. Dessuten hadde man startet stormen inn i det ISIS-kontrollerte byområdet i Deir ez-Zor, og det hendt mot meget rasende motstand uten sidestykke av en sort som hadde vært bevitnet i Mosul. De klart å ta gamleflyplass-distriktet og tvinge seg inn i al-Hamidiya distriktet, og er på vei rett mot Ghassan Abboud-rundkjøringen, men tapene hadde vært enormt; på et døgn mistet 73 soldater disses liv, hundrevis har blitt drept og skadet på meget få dager i kamper med en intensivitet som ikke hadde vært sett siden november 2016 i Syria. Allikevel fortsetter de, fordi man ikke kan lenge bremse på avansementet pga. USAs trusler mot Albukamal. Tiger Forces regelrett blør hvitt under kampene. Og man har fått rede på at USA kan tenke seg om å angripe de allierte før eller senere tross faktumet om at det er flere tusen russiske soldater i vegen. Amerikanerne skipet inn syriske opprørerne med fly, ettersom Abadi hadde nylig beordret halt i all assistanse på irakisk land (de må til Jordan) - og det virker som at de vil angripe Deir ez-Zor og Albukamal uansett om kurderne vil det eller ikke. Noe som vil innbar at USA seriøst planlagt å gå i en storkonflikt. På amerikansk hold har det vært meget bekymringsverdige signaler om at man vil "ta seg av andre saker" etter ISIS. Da er det ikke rart at de allierte må fortsette for å rydde opp i Deir ez-Zor, de er i gang med å omgjøre Saqr-øya til en festning og russiske luftstyrker har kommet til Deir ez-Zor flybase.

Men i det minst kom ISIS til disses hjelp, det ser ut at man omsider hadde tatt note av de deserterte styrker som hadde lokalstammebakgrunn, og dermed reagert voldsomt på østbredden. De har lanserte store motangrep mot al-Namliyah regionen som ligger langs Khabur - og det kom ikke fra innenfor "ISIS-enklaven", aktuelt det så ut at det kom fra øst, og man hadde tvunget seg dypt inn i Omar-feltet. Det viser at ISIS har kontroll på store områder mot øst, tross alt er det ikke opplysninger om Sayjan-feltet som er et viktig veikryss mellom nord og sør, hadde vært tatt av SDF og man vet ikke hvor mye av Omar-feltet var tatt. SDF har fremdeles ikke klart å renske ut Jafra-regionen og man har bare en ubekreftet opplysning om al-Busayrah var tatt av SDF. Dermed kom SDF ut for mye kraftigere motstand enn tidlig.

I Anbar-provinsen stoppet ISF/PMU styrker, men det var fordi man måtte vente på forsterkninger og reise forsvarsbarrierer samtidig som de må renske ut ørkenområdene man simpelt hadde kjørt forbi. Men al-Qaim er innenfor rekkevidden, selv om det er meget voldsom motstand av ISIS som strammet seg opp og slår tilbake uten den minste nøling. I nord (Nineveh, Mosul) blir det mer og mer klart at USAs SDF er i seriøs trøbbel, de irakiske styrkene er i full krig med de syriske YPG-styrker som dertil opplevd å bli angrepet av tyrkiske kommandostyrker som kom til fra Tyrkia. Det som hindret dem fra å kaste ut YPG/PYD/PKK, er simpelt fordi mesteparten av styrkene er opptatt annetsteds, mens USA aktivt prøver å stoppe regjeringsstyrkene fra å bruke full kraft.

ISIS slåss til døden bokstavelig talt; de allierte har opplevd et voldsomt sjokk med stor tap som resultat i de siste dager, men allikevel er utfallet sikkert; slutten har kommet. Mye raskere enn ventet, og nå som Abadi regelrett er tilbake der han var i juni 2017, kan man omsider avslutte vanviddet som startet i høsten 2013 da ISIS tok herredømmet over Eufratdalen fra opprørerne. Men det kan varsle begynnelsen på et nytt vanvidd fordi om USA skulle gjør alvor av sine planer som det ryktes om, kan det bli startskuddet på en krig mellom USA og Iran, sistnevnt hadde nylig erklært at de oppriktig frykte et amerikansk angrep og "vil besvare det med militære midler". I Washington ser det ut at man på nytt har fått virkelighetsfjerne "analytikere" som gjort mye galt i fortiden, på retur. Disse så ikke ut til å realisere at ideen om en "landkorridor til Middelhavet" for Iran er drømmeri som brukes for å rettferdiggjøre en aggresjon som vil destabilisere Midtøsten - nok en gang.

Nå er det en mann som har nøkkelen; Haider al-Abadi. Han har kommet i den situasjonen om at det er nå han - og Irak - som har valget om å avgjøre skjebnen. Forhåpentligvis vil han gjøre det rette. For om USA skulle gjøre alvor av sine planene vil Irak få seriøse sikkerhetspolitiske problemer, man kan blant annet bli trukket inn i en fremtidig krig mellom amerikanerne og iranerne. Abadi burde ikke glemme at det var Iran som reddet hans skinnet for et par uker siden.

I vest har de allierte startet storoffensiven langs en frontlinje på 40 til 50 km fra Maan i vest til Jubb al-Abyad i øst den 29. oktober 2017, dermed utvidet offensiven fra Ithriya. I øst har de tatt tettstedene Rasm al-Ahmar og Mushayrifa. Ettersom det er store ingenmannsland, ment det at de allierte har en ganske lang avstand å dekke før man fysisk sett tok kontakt med forsvarerne. I vest tok de Rujm al-Ahmar og Zahra høydene sør for Abu Dali, og har startet to fremstøt - det ene mot Abu Dali i nordvest, det andre mot al-Ruwaydah og Tall Khinzir i nordøst.

Det er nå bekreftet at Menagh flybase i Nordre Rif Aleppo er blitt en russisk base. Satellittbilder har avslørt at al-Assad flybase er fullt bemannet, fra 26. september vet man at 32 fly var der på en gang; 3 MiG-29, 8 Su-24, 4 Su-25, 4 Su-27/35, 1 Su-30 - og 12 (Tolv!) Su-34. Deretter 2 Il-76, 1 An-124, (to ganger hver uke), 1 An-72/74 og 1 Il-20/22. Tre dager senere var det 3 MiG-29, 7 Su-24, 2 Su-25, 5 Su-27/35, 4 Su-30 og 10 Su-34. Da mente det at det er 3 Mig-29, 8 Su-24, 5 Su-27/35, 4 Su-25, 4Su-30 og 12 Su-34. Til sammen 36 kampfly. Og da er ikke T-4 flybase tatt med. Der avslørte satellittbilder at det er 4 Su-25 fly mellom 24. sept. og 10. oktober 2017. Asfalten avslørt at disse flyene har vært der i lang tid. Så det er mulig at man har førti russiske fly i Syria, ikke medregnet transportfly og rekognoseringsfly.

Men de samme satellittbilder avslørt ulovlige amerikanske baser under utbygging i nordøstre Syria, blant annet så det ut at man vil bygge en ny flybase nordvest for byen Hasakah. Kanskje fordi flybaser som var bygd annetsteds, er innenfor tyrkisk og irakisk artillerirekkevidde. Det varslet ikke godt for USAs forhåpninger om å ikke miste Tyrkia, som raser fra seg over de amerikanske militærbasene som vestlige medier stort sett nektet å ta note av, langt mindre vestlige regjeringer.

harmoni47
Medlem
Inlägg: 121
Blev medlem: 27 maj 2016 23:28
Ort: Ålesund

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav harmoni47 » 30 okt 2017 00:08

Varulv skrev:
man kan blant annet bli trukket inn i en fremtidig krig mellom amerikanerne og iranerne. Abadi burde ikke glemme at det var Iran som reddet hans skinnet for et par uker siden.
----------------------------------------------------------
Hvilket påskudd for å være i nærheten av Folkeretten og FN-pakten kan USA (med støtte av Israel og sunni-muslimske Gulf-stater) tenke seg å bruke for å starte en blodig angrepskrig mot Iran? "MØV-kortet" vil da vel ikke kunne stå til troende enda en gang?

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 31 okt 2017 00:27

Sandstormene gav seg, og de allierte hadde omsider lenket opp med ISF/PMU styrker, dermed sikret man sin høyre flanke og kunne avansere nedover Tiyas-vegen for første gang på flere dager. I 30. oktober tok de al-Shammas og Baktal, og deretter avansert 7 km østover fram til passet som krysser Wadi al-Waer, de har nå andre 7 kilometer å tilbakelegge seg for å komme fram til nordre al-Baajat, derfra vil man kunne komme i kontakt med de irakiske styrkene som har nådde Tiyas-vegen på den andre siden av grensen. Abadi hadde beordret halt i sine styrkene for å være bedre forberedt for stormen på al-Qaim, fordi man vil vente til de allierte har nådde Albukamal-regionen. Hva amerikanerne ikke vet, er at Tiyas-vegen krysser grensen med en upreparert vegstrekning på kun 1,5 kilometer - og dermed kan åpnes for tungtransport uten å måtte ta omvegen mot Albukamal grenseovergangen. Med ISF/PMU på sin flanke kan de allierte raskt ta seg fram så snart de brøt gjennom.

Kampene fortsetter med uminsket intensitet i Deir ez-Zor, mindre vinninger var gjort, ettersom de allierte bare kunne avansere meter for meter - men de har nådde Industrirundkjøringen og tatt seg halvveis nedover Hajana-gaten, knapt 150 m i alt.

I mellomtiden fortsetter storoffensiven mot opprørerne i nordøstre Hama, takket være den store bredden var man i stand til å presse sitt angrep slik at de tok Abu Laffah, Jubb al-Ahmar, al-Jumalan og Sham al-Hawa i et eneste slag da de fåtallige ISIS forsvarerne retirert til sørvest omkring Nufaylah. Deretter tok de tettstedet Rasm Abu Miyal i nord. Dette fikk andre opprørsbrigader som Jaish al-Izza til å hjelpe HTS som sto helt alene mot de allierte. Det blir brukt SVBIED mot de allierte ved Abu Dali, hvor to panserkjøretøyer ble ødelagt.

Men samtalene mellom Assad-regimet og syriskkurderne kollapset fordi mens man var villig til å gi autonomrettigheter og føderasjon basert på etniske kriterier - som innbar at de arabiske landdelene må oppgis til regjeringsmakten - nektet kurderne å akseptere annet enn en føderasjon på geografiske kriterier. De vil ha hele Syria på østbredden av Eufrat, noe som ikke kunne aksepteres. Selv ikke russerne kunne akseptere, noe som bare forsterket frustrasjonen i Kreml. De har tatt Menagh flybase fordi kurderne i vest er mer realistisk anlagt, men disse i øst er altfor ambisiøst etter Assads smak.

https://warontherocks.com/2017/10/walki ... untenable/

USA er i ferd med å miste Tyrkia.

https://www.foreignaffairs.com/articles ... soc-tw-rdr

Interessant artikkel.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 31 okt 2017 21:56

Russerne gjør formelt krav på Albukamal med tre Kalibr kryssermissiler avfyrt fra ubåten "Veliky Novgorod" som traff strategiske mål i regionen med knusende effekt. Men det lettet ikke de alliertes fremgang som nok en gang stoppet på Tiyas-vegen mellom 60 og 65 km fra grenseovergangen selv om de bare har 7 kilometer til man kunne se grenselinjen som er tatt av ISF/PMU styrker.

Fremgangen fortsetter i Deir ez-Zor, men kildene er ikke enig om hvor dypt man hadde kommet - selv om det har vist seg at man klart å ta kanalvegen øst for industriområdet og dermed var i stand til å bryte gjennom til Sverdrundkjøringen slik at man kan komme til al-Kenamat broen og al-Anafat broen til Saqr øya. Om de lykkes med å ta høyblokkene ved rundkjøringen, vil det gir den ildkontroll over al-Kenamat og Khassarat bydistriktene - og mye tyder på at de klarte å nå dette målet. Avansementet var likevel kostbart og destruktivt med tung flystøtte som så bruk av termobariske våpen.

I vest fortsetter offensiven med uminsket kraft; fem nye tettsteder ble tatt 31. oktober, de er nå mindre enn fire-fem kilometer fra al-Rahjan og har nådde tettstedet Jakusiyah fra øst, mens Dush-regionen i sør er i ferd med å bli overløpt slik at de allierte kan fortsette mot Sarha og Abu al-Ghar.

Den russiske bombeoffensiven har ikke minsket i sin intensitet ved å splitte sine anstrengelsene i to, men de har sluttet med å angripe "downtown" og mål over 20 km fra frontene, om muligens på tyrkisk anmodning. Siden våpenstillstanden var brutt av opprørerne 18. september 2017, hadde det i to til tre uker vært sett en meget intensiv og blodig bombeoffensiv, som kostet flere hundre sivilister liv og lem.

https://www.hrw.org/news/2017/10/31/rus ... -civilians

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 01 nov 2017 16:35

Tu-22m3 is back!

Ifølge Babak Taghvaee (han misliker mullahsregimet og IRGC sterkt, men misliker al-Qaida, ISIS og vestlige inkompetanse enda mer) hadde 6 Tu-22M3 dratt fra Mozdok til Deir ez-Zor provinsen den 1. november 2017. Et interessant opptak viser noe nytt med bombelasten; istedenfor den vanlige OFAB-250-270 HE-frag bomben som var et yndet valg, hadde man brukt en større bombetype trolig i 500kg størrelse av den strømlinjede M62-serien, og det kunne sees da bombedroppet hendt. Da ment det at lasten er på 6 FAB-500-M62 på til sammen 3 tonn (helt innenfor vektbegrensningen). Dette er nytt fordi 250kg og 270kg bomber var vanligvis sett i tillegg til et enslig bekreftet dropp av en FAB-1500 eller FAB-3000 sett på et opptak i nov. 2015. Det betyr da at det tiltenkte målet er dels herdede og dels åpent for å slå ut nedgravde fiender.

Man anta målene er i Albukamal-regionen, og det kan skje det var som taktisk støtte for de allierte styrkene på Tiyas-vegen, de hadde avansert over 10 til 12 km østover og tatt al-Sawab der Wadi al-Waer møtte vegen, og kommet videre til et lokalt veikryss slik at de nå er i stand til å betrakte grensen og forsvarsbarrierene og kan ta kontakt med de irakiske regjeringsstyrkene som venter og venter mens man arbeide med å renske ut Eufratdalen opp til Obeidi/Ubaidi-regionen, sist stopp før al-Qaim. Kampene lenge sydover bevist hvorfor man måtte vente, det hadde oppstått mange motstandslommer som dermed måtte elimineres, etter å ha tatt H2 måtte de jage ned de gjenværende ISIS i al-Saad regionen omkring flyplassen som var mildt sagt et gigantisk sted, som kunne romme et par hundre fly - eller to dusin strategiske bombefly (har faktisk hendt!). ISIS reorganiserte seg for å reise et sterkt forsvar, men det er akkurat dette generalene i ISF/PMU vil; de vil ha så mange ISIS som mulig for å eliminere disse før de stikker ut i den øde ørkenen mot nord.

Irakiske og iranske dronefly flyr dessuten over Albukamal og al-Qaim hvor de angripe alt og enhver som beveget seg.

Russland, Tyrkia og Iran har blitt enig om en fredskongress for Syria, og til tross for at kurderne hadde f*** ** på nytt, blir det sendt invitasjoner om at de kan få bli med. Det kan sees som en meget skarp advarsel av Putin om det kan være den siste sjansen de får, ettersom det absurde kravet om føderasjon på geografiske kriterier var komplett umulig å akseptere, Assad kan gi kurderne autonomirettigheter og han hadde valgt å la Afrin og Sheikh Maqsood i Aleppo være i fred så lenge disse tillatt myndighetsrepresentasjon - men så langt er han ikke villig til å gå, og vil ta Tabqa, Raqqa og Omar-feltene tilbake.

https://www.newyorker.com/magazine/2017 ... y-in-raqqa

I det minst har artikkelen en forklaring om hvorfor araberne akseptere kurdisk overherredømme tross sterk frustrasjon, man har åpenbart blitt så sterkt kompromittert av det langvarige islamistiske styret siden våren 2013, tross alt hadde ISIS sterk folkelig støtte i begynnelsen, at mange tror eks-ISIS burde tars inn i varmen tross erfaringene i Irak hvor lokalfolk jaget ned og skamslå ut ISIS-sympatisører medregnet familie av frykt for terror og ulovligheter. Dette er noe som Assad-regimet ikke ville tillatt, og i kontrast til i Irak hadde flesteparten av lokalfolk med moderate sinnelag flyktet siden våren 2013 - bare en fraksjonsdel var tilbake, de fleste primitive stammefolk. Men det mente at SDF lever på lånte tid fordi de arabiske stammer er ukontrollert om det ikke finnes en sterk og hensynsløs ekstern maktfaktor som kan regelrett sette bånd på dem.

Kurderne trenger en beskytter som kan gi dem handlingsfrihet, og USA er dessverre ikke den rette pga. seriøse problemer med sin politikk og sin uansvarlighet - så Putin er det siste håpet, samtidig som Assad trenger å ha noe å kunne kontre Erdogan med så man kan tilbringe tiden med å konsolidere freden etter krigen. Da mente det at en kurdisk aggresjon mot Assad vil bli en meget stor feil.

edit:

Netanyahu på nytt angripe altfor nær den røde linjen for russerne. Om aften flyr IAF fly kjapt over Libanon og lansert stand-off våpen som traff industribyen Hisyah ikke langt fra Shayrat flybase. Nok en gang er dette et uprovosert angrep som Netanyahu i hele den israelske historien har spesialisert seg på. Og nok en gang bevist han at han ikke vil lytte på fornuft omkring sin meget aggressive og tankeløse politikk omkring Syria, noe som bare styrker Hizbollah på sikte og som høyaktualisere faren for at Israel vil komme i en krig som ikke kan vinnes. Israelerne ment det var en våpenfabrikk, men det vist seg å være en kobberfabrikk. Det begynner å bli meget vanskelig, for det er åpenbart at Netanyahu hisser opp til krig med Syria og deretter Russland og Iran.

Opptaket som vist Tu-22M3 over Syria, fulgt til en del feiltolkning. Man tror bombene rammet Ash Shafah på østbredden nord for Albukamal, men i meget stor høyde på 500 til 700 km/t vil bombene kunne "flyr" flere kilometer vekk, opptil et par titall kilometer på det meste. Så når et strategisk bombefly på 10,000 m eller høyere droppet sin last - er det på meget lang hold fra bombemålet selv om man kunne ha det i øyemed. Aktuelt det ser ut at man flyr fra nord mot sør før man vendte hjem mot øst. Det kan betyr at flyene bombet det befestede området vest for byen Albukamal, og ubekreftede meldinger vil at ISIS hadde lidd stor tap under bomberegnet - med 36 500kg bomber på til sammen 18 tonn.

ISIS har regelrett gravd seg ned foran Albukamal så de allierte sliter, men de har fått forsterkninger og kan nå se ISF/PMU barrierer, alt som gjenstår er å ta seg forbi en stor forsvarsbarriere foran al-Baajat og når grensen, men det et åpent spørsmål om hvor mye tid det vil ta, for det ser ut at man har færre soldater og våpen enn sine irakiske kollegene. Dessuten gravd ISIS seg ned omkring Albukamal og al-Qaim, det kan mene at de vil trekke alle styrker tilbake på den ytre Eufratdalen i slutten.

I selve byen Deir ez-Zor virker det som at kampene blir litt lettere for de allierte, som skal ha brutt gjennom til offisiellparken og tok al-Jamiat bydistriktet, det mente de har nådde utkanten av Deir ez-Zor sentrum, og kan fortsette mot frihetstorget og Osman Bey-broen som ligger bare 400 m mot nord.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 02 nov 2017 19:21

Russerne er på the work igjen, de 6 Tu-22M3 bombeflyene returnert 2. november med sin last på 18 tonn og bombet ISIS ved Albukamal.

I mellomtiden fortsetter de allierte på Tiyas-vegen, som stort sett består av Hizbollah, iranske IRGC-QF, iranskstøttede irakiske og syriske militser og spesialstyrker fra SyAAF/NDF, ved å avansere andre 8 km. De avansere allikevel så sløv at Suleimani fra IRGC-QF skal ha regelrett truet kommandantene om at de burde være i Albukamal senest søndag om fire dager. Av en uvisst grunn hadde Assad og Putin nektet å overføre TF og SRG styrker til Tiyas-fronten, muligens pga. iransk press, og dermed bundet dem ned i byen Deir ez-Zor. Med klar unntak av kryssermissiler og Tu-22M3 fikk disse styrkene ikke noe form for luftstøtte verken av SyAAF eller russerne, kun dronefly. Tidlige erfaringer med iranske IRGC-styrker har ikke vært positivt i de siste to år, forrige gang prøvd man seg på Halfaya i våren 2017 bare for å bli skikkelig ydmyket. Det betyr da at det ikke kan være mer enn få tusen soldater, som dermed måtte avansere og grave seg ned for å konsolidere sine vinninger - noe som er tidskrevende. Det er også i seg selv en stor provokasjon mot USA, Saudi-Arabia og Israel, og gir anti-Iran krefter mye ammunisjon. Istedenfor å vente med Deir ez-Zor hadde man valgt å stoppe avansementet på østbredden og la iranerne dra sin egne veg, dermed blir trukket inn i en blodig strid. Kanskje Putin var litt surt på Iran som hadde fått gjennom sitt poeng om at avansement mot Omar-feltene vil være hensiktsløst etter raidet på Deir ez-Zor av SDF/YPG, og dermed bare gav støtte på armlengde.

Det er ikke lite farlig, for om luftstøtten uteblir, vil iranerne og disses allierte være på sine egne sterkt utsatt for uventede angrep - og det kan bli vanskelig å stoppe SDF fra å krysse Eufratelven over til Albukamal, Abadi er ikke lite frustrert fordi han vet av egne erfaring at IRGC-QF er sterkt underlegent mot hans egne spesialstyrker.

I byen Deir ez-Zor fortsette avansementet, i 2. november tok de al-Hamidiya bydistriktet som allerede i vinteren 2011-2012 gikk tapt til en urban opprørsbevegelse som derfra tok kontroll over de sentre delene av byområdet. Det er første gang på seks år Assad-regimet reetablert sin autoritet i dette bydistriktet. Det ment at ISIS bare har tre bydistriktet på vestbredden av Eufrat i byområdet tilbake. 400 m igjen fram til man nådde de tre broene over til al-Hawiqah øya. Nå trenger de allierte bare å ta seg fram til det strategiske frihetstorget og gjenvinne regjeringskvartalet i al-Jaradiq bydistriktet. Man vet svært lite fra byen, men det er rapporter om voldsomme og hissige kamper med massiv bruk av artilleri og bomber, TOS-1A brukes som i Groznyj i vinteren 2000, med katastrofale resultater for by og forsvarer. Man tror slaget om Deir ez-Zor som er det lengste i krigen, kan avsluttes om en uke. Et ukjent, men stort antall russiske SOF soldater er i Deir ez-Zor.

Offensiven mot opprørerne i nordøstre Hama fikk en tredje front som ble åpnet om morgenen 2. november da store styrker i Khanasser-regionen angrepet det store ingenmannslandet i vest, tok tre tettsteder og en mindre by, Al-Rashadiyah som hadde tjent som baser for hit-and-run angrep på regimelinjene. Angrepsvinkelen ment at man vil ta seg nedover vegene fra al-Qurbatiyah mot den strategiske viktige Umm Ghuruf. Men de allierte har ikke ennå nådde opprørernes forsvarslinjene i Ramlah og Rasem regionene.

edit:

https://www.yahoo.com/news/syria-army-r ... 44686.html

Det meldes om at de allierte har vunnet kontrollen over byen Deir ez-Zor. SOHR ment hele byområdet hadde blitt tatt, for så snart Hamidiya bydistriktet falt kollapset hele forsvaret under vestbredden i Sheikh Yassin bydistriktet. Det betyr da at ISIS måtte ha retirert helt ut til holdepunkter omkring Osman Rey- og al Durahh broene i al-Ardhi bydistriktet. 97 % av byen er tatt, og det er umulig å bli værende på vestbredden så man må holde stand omkring bruene. Men hvis de tar seg over til al-Hawiyah øya, vil russerne praktisk talt ha fri sikte på dem. Dermed er det ubekreftede meldinger om ISIS i Deir ez-Zor er villig til å overgi seg mot utmarsj. Spørsmålet er om de allierte ville dette, ettersom man er ikke lenge villig til å la ISIS lever.

I sør er de allierte ned til bare 40-45 km fra byen Albukamal, men de er kun 5 km fra grensevegen som utgjør en skjult del av Tiyas-vegen som var anlagt for meget lenge siden. Men de fikk uventet hjelp, for det ser ut at Abadi og Putin hadde mistet tålmodigheten, førstnevnt hadde latt sin talsperson erklært at de irakiske styrkene kan nå rykker inn i Syria i samarbeid med Assad-regimet (Abadi liker ikke Suleimani selv om de er allierte, han vil ha irakisk selvstendighet befridd fra den ganske kontroversielle IRGC.), sistnevnt hadde omdreiet flystyrkene mot Albukamal-regionen i tillegg til de 6 Tu-22M3 bombeflyene fra Mozdok.

HawkNewman
Medlem
Inlägg: 87
Blev medlem: 20 dec 2016 20:31
Ort: Oslo

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav HawkNewman » 02 nov 2017 23:31

Under raidet mot Bin Laden i Pakistan fikk USA tak i en rekke dokumenter som Bin Laden hadde.
Journalister i USA har nå etter krav om innsyn til myndighetene fått frigitt en god del av disse dokumentene.
Det er ikke lite informasjon som nå kommer ut av disse dokumentene. En del av dette er kjent fra før, men
man bør spesielt merke seg al-Qaeda's forhold til det syriske og iranske regimet.

I årene før den syriske borgerkrigen brøt ut samarbeidet syrisk etterretning med bl.a. al-Qaeda for å destabilisere Irak
og angripe USA i Irak. Syrisk etterretning fengslet i tillegg medlemmer av jihadist bevegelser og brukte disse
for infiltrering og avtaler med diverse jihadist grupperinger også al-Qaeda. Flere av disse jihadistene ble senere med i IS.

PS: Da det syriske opprøret brøt ut løslot syrisk etterretning mange jihadister nettopp for å radikalisere
opprøret slik at narrativet fra Assad-regimet ble Assad mot terrorister.

IS leder Baghdadi var tidligere leder av al-Qaeda i Irak, men etter raidet mot Bin Laden stod al-Qaeda uten en sterk leder og
Baghdadi formet om sin organisasjon til mer ekstreme IS.

Iransk etterretning skal ha hold på i samme stil som syrisk etterretning, men også stilt til disposisjon treningsleirer, økonomisk støtte og
våpen mot å angripe amerikanske interesser. En rekke ledere i al-Qaeda hadde sitt tilholdssted i Iran etter 9/11.

Nøkkelfaktoren for å samarbeide med al-Qaeda og andre grupperinger for begge regimer var å angripe amerikanske interesser.

Forholdet begge regimene hadde til bl.a. al-Qaeda er komplisert og har mange fasetter. Mer detaljert informasjon vil garantert komme når flere får studert alle dokumentene som er frigitt. Det vil utvilsomt ta litt tid for det er ikke lite informasjon som er sluppet.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 03 nov 2017 00:01

Praktisk talt alle land i Midtøsten på et eller annet tidspunkt hadde støttet internasjonale terroristorganisasjoner, det foregikk et meget kynisk spill mellom araberstatene helt siden 1950-tallet hvor man enten åpent eller skjult støttet uroskriftene som bedrev terroristaktivitet som først var rettet mot Israel, deretter hverandre i et intrikat og skamløst maktspill der absolutt ingenting var hellig. Det var blitt dels lagt til hvile etter 11. september, men det finnes unntak; som da Assad støttet islamistiske organisasjoner for å underminere den amerikanske okkupasjonen og tvinge stillstand i den amerikanske aggresjonen. Saddam Hussein støttet selvmordterrorisme mot Israel ved å gi finansiell støtte til selvmordsbombernes familier i 1998-2002.

Hva som er felles for alle disse ulike regimer er at man svært sjeldent identifisert seg med ideologi og tankesett bak terroristene, disse var ikke ansett som annet enn nyttige verktøy man simpelt kan kaste fra seg - noe som svært ofte hendt. Dermed kunne Iran støtter al-Qaida, men kun som er redskap i det mørke rommet bak kulissene, og hadde brutt med dem etter 11. september. Det finnes i virkeligheten intet samarbeid mellom al-Qaida og Iran, dette er eldgamle historie. Historie som kan sette Russland/Sovjet og USA i meget grelt lys ettersom disse var hovedaktørene i dette "spillet". Assad fengslet de fleste islamistene så snart det ble klart at USA vil trekke seg ut av Irak i 2009 (fullført to år senere), men da var skaden gjort, disse hadde skapt et lyttebart publikum i det syriske folket og løslatelsene var ikke som et kynisk inngrep, men en del av regimets forsøk om å blidgjøre opposisjonen i året 2011.

Og her kom man fram til sakens kjerne; terrorisme er et tveegget sverd som rammet framover - som bakover, ingen av regimene hadde unnsluppet urørt fra å rote seg med statsløse og ukontrollerte væpnede organisasjoner, heller ikke Iran. Saddam Hussein og Iran støttet ikke al-Qaida, de bare simpelt ga støtte for egne ondskapsfulle planer som ikke angikk terroristenes interesser. Den religiøse sekterismen mellom sunni og sjia var ikke der fram til Irak-okkupasjonen, som skulle se en blodig intern konflikt som var der begynnelsen på den sekteriske motsetningen i Midtøsten startet.

Iran er lik skyldig som Syria, Irak, Egypt, Libya, Algerie, Saudi-Arabia, Kuwait og så videre.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 03 nov 2017 17:51

Russerne fortsetter i den tredje dagen med Tu-22M3 bombeflyene som nå har angrepet 18 ganger og droppet 54 tonn fordelt på 108 500 kgs bomber, men i tillegg sendt ubåten "Kolpino" ut 6 Kalibr kryssermissiler mot ISIS i Albukamal-regionen. Alt dette hendt innenfor synsvidde for de allierte og de irakiske styrkene.

For det har kommet ut at Abadi hadde ikke ventet på at de allierte skulle komme nedover Tiyas-vegen, de har nemlig dratt inn i Anbar og tatt rute 20-vegen nordover for å slutte seg til styrkene vendt mot al-Qaim regionen. Det er visuell dokumentasjon på panserkjøretøyer og uniformer som ikke hørt til normen i ISF/PMU, som dertil er kamuflert i PMU farger - som ved nærmere granskning så ut til å være syriske og libanesiske Hizbollah-styrker og syriske SyAA/NDF avdelinger med T-90A stridsvogner. Dette måtte ha hendt praktisk talt rett for nesa på militære fra USA og andre land som Norge. Disse styrkene har blitt sendt mot al-Qaim grenseovergangsområdet som var det første som ble tatt under stormen på al-Qaim den 3. november. Utover dagtimene raste kampene gjennom hele regionen, ISIS var uten av stand til å holde stand mot et så bredt angrep. Om ettermiddag kom det meldinger om at byen al-Qaim - det aller siste holdepunktet av verdi for ISIS i Irak - er tatt. Hele vestbredden av Eufrat er blitt inntatt av de irakiske styrkene som nå bare trenger å ta seg over en bro til østbredden for å innta Rawah-regionen. Med Rawah ment det at hele ørkenområdet helt opp til Niniveh-provinsen vil falle i hender på Bagdadregjeringen. Spørsmålet er om broen er intakt, trolig var den ødelagt av amerikanerne tross protester i det forrige året. Da kan man trenger hjelp - og russerne er nærmest.

Ubekreftede meldinger vil at ISF/PMU styrker - eller i det minst iranskstøttede PMU enheter - hadde krysset grensen og tatt seg inn i Albukamal-regionen sammen med syriske enheter, om muligens ved tettstedet al-Hiri. Trolig vil man bare sikre grenseovergangsområdet på begge sider før det blir aktuelt å fortsette mot byen i nordvest. Uansett er det nå garantert at amerikanerne ikke kan ta grenseovergangen, hvis det utplasseres syriske regjeringsstyrker der i tollstasjonen, så det er nå bare et eneste landområde tilbake under ISIS; den søndre del av den ytre Eufratdalen mellom Mayabin og Albukamal på vestbredden og Shaeitat-regionen og Rawah på østbredden. Russerne tror det vil ta et par måneder for å avslutte utrenskningen av ISIS.

Om morgenen etter en meget hektisk natt er det klart at ISIS - som vist seg å bare talt et par hundre på det meste - har blitt eliminert av de russiske SOF (de viser aldri nåde) i spissen for TF-styrkene, de meget blodige kampene for mange dager siden var i virkeligheten sluttoppgjøret, etter dette var ISIS simpelt for sprengt til å fortsette kampene, de hadde evakuert alt og enhver for en sist kamp i al-Ardhi bydistriktet. Dermed er hele Deir ez-Zor medregnet øyene underlagt regimets kontroll for første gang siden høsten 2011. Nærmest umiddelbart blir de allierte styrkene trukket ut og sendt i all hastighet helt ned til T4. Noe som tyder på at man vil sende elitestyrkene - russerne medregnet - mot østre Hama, ikke bare nedover Tiyas-vegen.

I Østre Hama kom styrkene fra Khanasser-regionen ut for seriøs motstand for første gang, men samtidig fikk opprørerne et illeforvarsel da russerne konsentrerte alle sine flystyrker - utover det som kunne reserveres for den ytre Eufratdalen - mot østre Hama og søndre Idlib, opptil ett hundre flyangrep var registrert, av dette 14 alene på Abu al-Duhur. Det kan tyder på at storoffensiven vil bli opptrappet ganske snart.

Men i sør hadde opprørerne nok en gang gått til angrep på byen Hader i Quneitra - og flere timer senere erklært IDF at de vil "safeguard" befolkningen i Hader. Dette er meget illevarslende, for det kan betyr at Netanyahu har planer om å invadere Syria og okkupere byen Hader i ryggen på de islamistiske opprørerne. Og for første gang er IDF med, israelsk artilleri rammet de syriske forsvarslinjene like etter et SVBIED-angrep, og deretter prøvd å hindre syriske motangrep. Dermed måtte NDF-styrker fra Araberfjellet overføres dit for å slutte seg til de drusiske NDF-styrker som skal ha mistet flere posisjoner, men klart å holde stand. Hva er det som foregår? Skjønner ikke israelerne at druserne som utgjør en betydelig gruppe i de israelske Golanhøydene, vil gjør opprør om de skulle hjelpe opprørerne på denne måte? Man skulle ha innsett dette da man måtte ha væpnede eskorte for sårede militante fra Syria for at de ikke skulle bli lynsjet av de rasende druserne.

Dette kom som et så stort sjokk at forsvarerne ikke rakk å holde stand, og dermed klarte opprørerne å bryte gjennom til Beit Jinn-enklaven for første gang noensinne. Men de drusiske NDF-styrkene følges av syriske SRG tropper og Hizbollah enheter, og trolig er Russland nå koblet inn, ettersom det er en altfor stor provokasjon selv for Putin. 9 sivilister var drept under angrepet. For Assad er det nå meget alvorlig, hovedstaden Damaskus er på nytt truet, denne gang fra Israel gjennom Beit Jinn-enklaven. Dette kom svært upassende for de allierte som er opptatt i øst og nord, og som kan bli meget farlig ettersom det er ekstremt provoserende. At IDF støtter selvmordsbombeterrorister, er helt uhørt.

https://www.al-monitor.com/pulse/origin ... Newsletter

Det er illevarslende signaler også fra USA, det ser ut at man i ram alvor vil befeste seg i al-Tanf i slutten. Når man betrakte det som skjer i Golanhøydene, kan det tyder på at amerikanerne og israelerne vil angripe Iran i Syria før eller senere. Meldinger om troppeforflytninger i Golanhøydene kan tyder på at IDF kan ha forberedt seg på å invadere Syria, og da vil USA holde stand i al-Tanf. Hva som ikke er innsett, er at Assad ikke kan tolerere en israelsk innmarsj som vil bli så provoserende, at det vil skade USAs interesser meget sterkt. Og Israel vil få et meget stort forklaringsproblem også for sitt egne folk, som ikke vil gjenoppleve marerittet fra Libanon i 1982-2000 perioden.

edit:

Det var i sosiale medier en veldig merkelig historie om at omlagt 700 sivilister hadde flyktet ut til øya Hawijat Kati, og at de vil bli evakuert av SDF til al-Husayniyah på østbredden. Det er massevis av feil med denne; for å komme dit må man ha båttransport, og man vet at de allierte kontrollerte østbredden fram til Shaqrah/Jiyah hvor frontlinjen mot SDF går, alle opplysninger om at al-Husayniyah var tatt av SDF, var i virkeligheten avslørt for å være falsk da de allierte nådde Jiyah hvor de kom i kontakt med SDF. Det er mye på eteren om forbrytelser mot sivilbefolkningen i Deir ez-Zor, men svært lite konkret har kommet fram, akkurat som med Øst-Aleppo. Det er mye som tyder på at dette ikke stemmer. Riktignok er øya ikke tatt av de allierte, og det finnes båttransport til SDF i Shaqrah tre kilometer oppover elven. En "kilde" hevdet "445 sivilister har blitt massakrert". Alt kom fra DeirEzzor24/D24 som ikke er en pålitelig kilde, ettersom den var sympatisk mot ISIS. SOHR har ikke et godt forhold med D24.

Det er en mulig forklaring at de allierte hadde forhandlet fram en utmarsj for ISIS og dermed lovt dem transport over til SDF-territorier. Men det er bare rykter.

SSNP styrker kom til Hader hvor de straks angrepet opprørerne og det sies at de har klart å gjenvinne noen av det tapte. I det minst har man sett et halt i israelsk artilleriangrep. Kanskje man hadde fått en telefonoppringning. Reaksjonene i egne land hadde ikke vært positivt for Netanyahu.

I Albukamal har de allierte styrkene - ISF/PMU er nå med - avansert over grensen og tatt seg fram til den syriske grensebarrieren sør for al-Hiri, ennå er det usikkert om man vil fortsette dypere inn i Syria. Uansett er det klart at flere hundre syriske soldater (Hizbollah har syriske, libanesiske - og irakiske enheter) hadde tatt seg fram til Albukamal/al-Qaim grenseovergangen sammen med sine irakiske kollegene. På Tiyas-vegen er man fremdeles over 40 km vekk, de må ha forsterkninger snarest mulig om de vil klart å komme fram i løpet av kort tid. Mye tyder på at det bare er 1,500 soldater i alt, en altfor liten styrke. I sammenligning hadde Irak ti ganger flere menn ved al-Qaim.

HawkNewman
Medlem
Inlägg: 87
Blev medlem: 20 dec 2016 20:31
Ort: Oslo

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav HawkNewman » 04 nov 2017 01:37

Varulv har nok misforstått det er ikke Assad-styrker ved al-Qaim, men irakisk ISF/PMU og Kataib Hezbollah som er irakisk. Likevel lett å ta feil av disse, men det var ikke libanesisk Hezbollah.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 04 nov 2017 18:11

HawkNewman skrev:Varulv har nok misforstått det er ikke Assad-styrker ved al-Qaim, men irakisk ISF/PMU og Kataib Hezbollah som er irakisk. Likevel lett å ta feil av disse, men det var ikke libanesisk Hezbollah.


T-90A direktelevert fra Russland havnet ikke i hender på andre enn syriske TF/SRG enheter, Hizbollah og iranskstøttede militser. Annet materiell var også sett på opptakene som ikke har en adresse i Irak, men i Syria. Dessuten er det ikke uventet at man kamuflere seg som PMU, ettersom forskjellene er overfladisk.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 04 nov 2017 19:10

Tu-22M3 fortsetter i det fjerde døgnet på strekk, dermed er det gjennomført 24 angrep med dropp av 144 500 kgs bomber på til sammen 72 tonn. Størrelsen på bombene viser at det er FAB-500-M62, ikke FAB-250-M62 som vil ha vært på tre fjerdedeler av lengden på den aktuelle bomben, dessuten hadde Tu-22M3 last som kun besto av FAB-250-M62 i fortiden, 12 om gang som med OFAB-250-270. Takket være sosiale medier har man vært i stand til å lokalisere hvor bombene havnet, de fleste angrepene så ut til å ha hendt nordvest og nord for byen Albukamal på vestbredden helt opp til al Siyal og al Hasrat. Det virker som at bombemålene er langs N-4 vegen fra Mayabin, helt ned til det befestede området vest for Albukamal. Det er også kommet meldinger om bruk av TBM våpen (Taktisk Ballistisk Missil) av type Tochka mot uidentifiserte mål ved Albukamal, noe som tyder på at man vil svekke ISIS meget sterkt for å forringe forsvarsevnen. Et alternativ mål kan være Albukamal flyplass som har vært forlatt i meget lang tid.

De allierte klarte å bryte gjennom forsvaret på Tiyas-vegen og tilbakelagt seg store avstander så disse er mindre enn 36 km fra Albukamal og har nådde grensen, alt de trenger er å bryte seg gjennom barrieren reist av ISIS før man kan ta kontakt med ISF/PMU styrkene. Et opptak vist at Assad har nå kommet inn i bildet, L-39 fly som bare kunne ha kommet fra Deir ez-Zor flybase er sett der, i kontrast til tidlige erklæringer om det ikke vil bli gitt flystøtte. Det er åpenbart at Abadi hadde inngått en forståelse med de allierte om at man kan tillate flybevegelser der. I Albukamal-regionen har de allierte (medregnet irakerne) brutt seg fram til tettstedet al-Hiri, men foretrakk å renske ut grenseterritoriet på østsiden av grensebarrieren. Det kan skje at de vil avansere heller mot vest fremfor mot nord for å åpne opp for avansementet fra vest. Men i T4 kom det ordrer fra Kreml og Damaskus; Tiger Forces styrkene skal nå slutte seg til IRGC-styrkene som ikke akkurat hadde gjort en god jobb som Suleimani hadde forlangt. Strategisk sett er Albukamal viktig om man vil renske ut vestbredden i den ytre Eufratdalen, om man klart å ta seg forbi til al-Sukkariya kan de mer ruller opp vestbredden fra sør opp til al-Salihiyah, og dermed vil man ha et knipetangangrep mot ISIS fra nord og fra sør.

Men for SDF/YPG er det dårlig nytt, det virker som at man kan ha avslått invitasjonen fra russerne om å delta i kongressen - selv om det sannsynlig ikke kom noe svar på dette - og avslaget på tilbudet om autonomi basert på etniske kriterier hadde snudde stemningen i Damaskus. Det er varslet at man vil før eller senere angripe Raqqa og Omar-oljefeltene. Raidet mot Deir ez-Zor og ydmykelsen av russerne som regelrett måtte snu på østbredden har vært meget usedvanlige lite kloke handlinger. Noe som bare oppmuntre Erdogan som så ut til å ha fullstendig glemt at man ikke kan avfeie kurderne i andre land etter egne vilje.

Det har kommet en forklaring på observasjonen av T-90A, militsen Liwa Fatemiyoun hadde fått flere T-90A av Syria som fikk disse av Russland - og denne stridsvognen hadde irakisk besetning som medlemmer av Fatemiyoun-militsen som tross sin afghansk-iransk bakgrunn også hadde irakiske avdelinger i PMU.

https://twitter.com/IvanSidorenko1/stat ... 0407169026

Men Putin og Assad har blitt oppmerksomt på noe høyst uventet, den libanesiske statsminister Saad Hariri sto fram på den saudiarabiske kanalen Al-Arabiya og kunngjort at han trekke seg som statsminister, begrunnet med trusler på livet. Til allmenn sjokk og overraskelse langet han ut mot Iran og Hizbollah, "for å blande seg inn i arabiske anliggender" og at et attentat på hans liv hadde blitt forhindret - noe som myndighetene i Libanon ikke kunne bekrefte. Det har i lang tid vært observert voksende konflikt mellom Hariri og andre i Beirut, spesielt Hizbollah - og dette hadde ikke falt heldig ut for ham i folkets opinion i det siste halvåret. Han fikk bare lov til å danne regjering fordi det var en presidentforfremmelse i tråd med libanesisk lov som forpliktet koalisjonsregjeringsdannelse fordi enhver regjering må ha parlamentets godkjennelse.

https://www.nrk.no/urix/libanons-statsm ... 1.13764510

Libanon er delt mellom 14. mars-alliansen og 8. mars-alliansen, 59 mot 57 i nasjonalforsamlingen ut av 130, og dermed er det politisk umulig å danne flertallsregjering, som for øvrig må ha parlamentets godkjennelse gjennom majoritetsavstemning. Hizbollah er i 8. mars-alliansen som tredje partner etter maronittisk FPM (Aoun) og Amal (Sjia). Aoun er Libanons president, som for øvrig støttes av Iran som også hadde "godkjente" forfremmelsen av Hariri i november 2016 etter samtaler med Saudi-Arabia og andre makter.

Det har skapt kaos og forvirring i Libanon, men PR-messig sett var det ekstremt dumt å kunngjøre sin avgang i Saudi-Arabia og deretter gjentok saudiske retorikk, noe som ikke er positivt mottatt i Libanon hvor folk flest ønsket fred og stabilitet - og som ironisk nok er Irans mål, ettersom man hadde observert at Hizbollah styrker seg i fredstid fremfor i krigstid. Aoun er ikke lykkelig over dette, han forlangt øyeblikkelig at Hariri må straks inn på teppet for å forklare seg. Så langt ikke noe om denne presidentordren vil bli respektert. Men det er ikke lite farlig, for det hadde i de siste to måneder vært sett en voksende aggresjon mot Hizbollah fra USA, Israel og Saudi-Arabia.

Om muligens må Putin inn på banen - og her vil EU da straks bryter seg inn, spesielt Frankrike som vil ha seg frabedt å se Libanon kastes ut i kaos på nytt.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 05 nov 2017 16:39

De allierte har nådde Irakgrensen på Tiyas-vegen og nærmere seg Akash oljefeltene hvis opplysninger fra sosiale medier er riktig. Dermed er de bare omtrent 20 km fra Albukamal. Der hadde de allierte som hadde krysset grensen, forskanset seg i al-Hiri regionen ved å ta Huwayjat Baghuz mens tungt irakisk artilleri bombardere byen Albukamal. Selveste Abadi kom til grensen og tok området i betraktning, kledt i PMU-uniform - en tydelig demonstrasjon om at man vil motstå USAs argumentene mot PMU, og som hyllest til PMU styrkene i Irak. I sammenligning er SDF langt unna, alt tyder på at de hadde nådde Hajjn-regionen på østbredden 25 km nordover, og de har nådde grensen i øst. Om de skulle fortsette helt ned til Albukamal vil det ikke være særskilt klokt i møte med Irak.

Kurdernes hastverk hadde fulgt til et antall terroristangrep på egne territorier, det verste kom lørdag aften 4. november da en flyktningleir som nylig var reist ved al-Jafrah som ikke er helt utrensket, ble angrepet med en SVBIED som drepte et stort antall sivilister. Minst 75 skal ha blitt drept ifølge SOHR, og andre 140 skadet. Hele sivilbefolkningen flykter så snart SDF/YPG kom til, fremfor å bli værende og dette hadde utløst mange problemer som blant annet fulgt til at man måtte reise midtetidige flyktningleirer for disse. Det er også noe som ikke passer godt for SDF, ettersom en uttømming av befolkningen er det siste man vil ha for å tviholde på de erobrede områdene. USA tok fordel i dette ved å gi flyktninger skyss - helt til al-Tanf enklaven hvor en flyktningleir i Rukhan utvides. Dette fulgt til voldsomme protester fra Russland som med rette ment dette er misbruk av humanitære hensikter for å gjøre enklaven uangripelig, med argumentet om menneskeskjold. Trolig er dette ulovlig etter internasjonal praksis.

Det sies at 350,000 hadde flyktet fra kampene, av dette halvparten barn. Man kan for sakens skyld forstår om det skjer fra vestbredden, men på østbredden er det mye vanskeligere å forstå hvorfor de ikke vil bli stående så snart SDF/YPG kom inn, om det er noe hold om at lokale stammer hadde sluttet seg til SDF. Det kan skyldes manglende sikkerhet, for det har vist seg at SDF var så raskt og så ukoordinert at de etterlatt seg mange motstandslommer og fremspring som uthulinger at frontlinjene ikke eksistert, kun posisjon og posisjon. Dette rettet seg ut i det siste, men som SVBIED-angrepet bevist, det er mye som gjenstår. På vestbredden og i Anbar hadde man lært viktigheten av å snu på hver eneste stein.

I skyggen av begivenhetene i øst har de allierte fremgang på Østre Hama i vest, storoffensiven har blitt så lang at man simpelt nippe til seg stykke etter stykke etter egne valg, dermed beholde initiativet og avansere på fire forskjellige "akser". I nord hadde man brutt gjennom i sørvestlig retning og tatt tettstedet Rasm al-Khila rett mot Androna. I sør er de i ferd med å omringe ISIS-territoriet rundt tettstedet Nufaylah etter å ha nådde Jakusiyah i nord og Abu al-Ghar/Sarha i sør, så man nærmere seg byen Rahjan fra øst og sør. De allierte har bundet ned opprørerne i nord og sør, og kan dermed bryte opp fronten mot Rahjan og Androna/Ulus. Og enda verre blir det for opprørerne da de allierte på nytt angrepet mot byen Abu Dali i Nordre Hama. Opprørerne kan ikke lenge holde stand, tross forsterkninger har det vist seg at de allierte er simpelt for mange og for langt vekk å møte med full kraft. Og dette er ikke elitestyrker fra Damaskus...

I al-Qaim plantet Abadi sitt flagg på grensemarkøren. Nå er det bare å vente på det syriske flagget.

På det diplomatiske feltet er det klart at Astana er det eneste som er verdt å satse på, mens Genève har mer eller mindre blitt overflødig tross sterk amerikansk støtte for å fortsette dette sporet. Men kongressen som var varslet 18. november, hadde blitt utsatt på ubestemt tid pga. Erdogan som irriterer seg mer og mer over at Assad vil ta seg god tid, mens russerne ikke ennå har gitt opp håpet om å få kurderne med seg. Assad er ikke interessant på en ny krig før opprørerne er kuet, han vet bedre enn andre at han lever på russerne og iranernes nåde. Iran vil ha slutt på kurdisk egenrådighet i Syria, men vil likedan ikke ha en ny krig når den kan løses med fredelige midler. Erdogan har aldri vært kjent for tålmodighet. Det som er trist, er at kurderne etter å ha tenkt seg om, hadde sagt ja - bare for å få beskjed om at invitasjonen hadde blitt trukket tilbake. For opprørernes del er det enkelt; disse som støttes av Tyrkia er for, resten vil bare ha regimeendring og dermed uteblir.

Erdogan kommer til å bli et meget stort problem i fremtiden med hans islamistiske ambisjoner og anti-kurder politikk. Russerne hadde lagt ned forbud mot angrep på Afrin, ennå sees det at tyrkiske militære heller tar oppstilling mot Afrin fremfor å overholde avtalen. Assad har sendt store styrker til Nordre Rif Aleppo hvor de vil settes i beredskap. Tyrkerne prøver å få russerne til å gi opp, men det er svært lite sannsynlig, selv ikke Assad er villig til å se Afrin faller til tyrkerne, ettersom det kan sette storbyen Aleppo i stor fare. Det merkes at selv om det er voksende misnøye i Manbij og Raqqa med kurderne, er det praktisk talt meget få som vil se en tyrkisk innmarsj. Abadi i Irak samarbeidet med tyrkerne, men han er stadig på vakt mot en så uberegnelig mann og vil kvitte seg med Erdogan så snart som mulig. Der er turkmenerne på Abadis side.

Netanyahu hadde gitt opp opprørerne i Golanhøydene som mistet forbindelsen med Beit Jinn-enklaven, man vet ikke hvorfor, og det er meldt fra om stillstand for de israelske IDF-styrker. Det virker som at man likedan Putin og Assad var tatt på senga av Hariris avgang, for om man var forvarslet - så kom det ikke langt ut fra regjeringskvarter.

President Aoun sitter og sitter i voksende sinne på at Hariri skulle melde seg. Til og med Hariris nærmeste så ut til å gi opp ham, for man hadde avblåse alle støttemarkeringer på vegne av ham. Man hadde forberedt seg på de planlagte valgene i mai 2018, da det oppsto en alvorlig krise som må løses, og Aoun vil ikke høre snakk om utsettelse eller nødløsning. Dermed vil han få Hariri tilbake på statsministerposten, men om det ikke lot seg gjøres - må andre påta seg ansvaret, og det er lettere sagt enn gjort.

https://www.thenational.ae/world/mena/l ... n-1.673228

harmoni47
Medlem
Inlägg: 121
Blev medlem: 27 maj 2016 23:28
Ort: Ålesund

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav harmoni47 » 06 nov 2017 13:18

Varulv skrev:
Det har skapt kaos og forvirring i Libanon, men PR-messig sett var det ekstremt dumt å kunngjøre sin avgang i Saudi-Arabia og deretter gjentok saudiske retorikk, noe som ikke er positivt mottatt i Libanon hvor folk flest ønsket fred og stabilitet - og som ironisk nok er Irans mål, ettersom man hadde observert at Hizbollah styrker seg i fredstid fremfor i krigstid. Aoun er ikke lykkelig over dette, han forlangt øyeblikkelig at Hariri må straks inn på teppet for å forklare seg. Så langt ikke noe om denne presidentordren vil bli respektert. Men det er ikke lite farlig, for det hadde i de siste to måneder vært sett en voksende aggresjon mot Hizbollah fra USA, Israel og Saudi-Arabia.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
USAs tidligere ambassadør Dan Shapiro synes å ha samme vurderinger som det du uttrykker.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verde ... krigsspill

Varulv
Medlem
Inlägg: 2855
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 06 nov 2017 15:23

Det syriske flagget er ikke langt fra målet; de allierte om morgenen den 6. november tok Akash oljefeltområdet etter å ha nådde grensen hvor Tiyas-vegen for første gang helt siden 2013 er underlagt syrisk og irakisk kontroll på nytt, og er mindre enn 15 km fra Albukamal mens store forsterkninger er på veg fra T4, samtidig som styrkene i Deir ez-Zor regionen omorganiseres for Mayabin-fronten. På kurdisk hold er det kommet en meget merkelig nyhet; SDF skulle være 17 km fra Irakgrensen? Men ISIS på nytt prøvd å angripe Sukhneh-Deir ez-Zor vegen i et håp om å sinke ned offensiven mot Albukamal. Uansett er store styrker på veg, det er nå et spørsmål om hvor mange dager det vil ta før man kan storme Albukamal i full styrke. Først kommer man til å ta kontroll over vestre omegn av Albukamal og motorvegstrekningen mot grenseovergangen som er for lengst sikret på ordre av Abadi som hadde valgt å trosse USA.

Offensiven fortsetter som vanlig i Østre Hama; de allierte har nå omringet ISIS i Rashjan-regionen etter å ha tatt Sarha Ash-Shamali og dermed nærmere seg det strategiske viktige veikrysset i al-Rahjan. Hvis de allierte tar dette tettstedet, vil det åpne opp vegnettverket mot vest og nord - mot Turut-regionen hvor vegen fra Suruj til Androna-området går, og mot selve Androna. Men opprørerne var ikke handlingslammet, på rekordtid klart de å reise en stor barriere mellom Makhlaf i sør og Abisah, dermed frivillig gi fra seg store områder som allikevel er nytteløst å holde, mens forsvaret i nord omkring Ramlah og Rasem holder stand med stor hell. Men sivilbefolkningen i Turut-regionen og Ramlah-regionen tenker annerledes, de har dratt ut på flukt fordi man ikke tror opprørerne kan holde stand.

I Libanon er presidenten i harnisk bokstavelig talt, han tar nå juridiske skritt for å tvinge hjem Hariri, og har innkalt ambassadørene fra Frankrike, USA, Jordan og Egypt for å be om disses assistanse for å få Saudi-Arabia til å utlevere statsministeren hvis avgang er uakseptert av presidenten og parlamentet, regjeringen er ikke oppløst, kun med tom statsministerstol. Hizbollah på sin side tar det med knekkende ro, de vet altfor godt at det ikke er noe vinner eller taper i dette. Og det virker som at samtidige parter i Beirut er klar over dette; tross sterk fiendtlighet er det meget få som ønsket en retur til den libanesiske borgerkrigens anarki, man hadde dessuten i lang tid opplevd massevis av problemer knyttet til manglende stabilitet i styre og stell, slik at de fleste ser fram til maivalgene i det neste året.

edit:

En må meget seriøst grubler på hva slags lederne HTS egentlig har. Abu Dali-offensiven hadde vært mer kostbart enn ønskelig og mere gav dem store problemer, nå har de gjort det igjen; det virker som at man har en strategi om at Abu Dali skulle være startpunktet for en skritt-for-skritt offensiv som i Søndre Rif Aleppo i sommeren 2016, uten å realisere at tidspunkter for dette er i fortiden. De har mistet terreng i øst og er uten av stand til å holde stand i det lange løpet, store reserver er tilgjengelig for de allierte som kan bare vente med å eliminere ISIS i den ytre Eufratdalen ettersom man er få dager fra å demme inn Albukamal. Ennå lansert de et stort angrep som er sagt å ha hendt med bruk av klorgass i rakettvåpen (det er i det minst legitimt ettersom Assad-regimets bruk av klorgasstønnebomber gir opprørerne retten til å bruke det samme middel i retur) De klart å ta Umm Turaykiyah og al Maqarrayn, og har inntatt Qahira og al-Tamanah, så man nærmere seg det strategiske viktige tettstedet Tulaysiyah. Tar de det, vil hele fremspringet mellom Qarah i vest og al-Hawija i øst går tapt for de allierte.

I det lange løpet er det sannsynlig at opprørerne vil på nytt bryter seg gjennom til storbyen Hama som i våren 2017. Det kan være for å avlede de alliertes offensiv i Østre Hama, en ganske vanlig taktikk for opprørerne. Men det er et stort problem med dette; russerne. Det er 40 kampfly i Syria og flere tusen soldater med stridserfaring - og man tror det nå er 20,000 ledige soldater som kan frigjøres om man skulle vente litt i øst ettersom alle strategiske priser på vestbredden enten er sikret eller innenfor rekkevidde, takket være Abadi som har sendt flere tusen soldater inn i Al-Hiri regionen sørøst for Albukamal. Det eneste man oppnår er å sløse bort mer og mer av sine uerstattelige menn og våpen, selv om det er åpenbart at Erdogan kan ha en finger i dette. Det er for langt til strategiske gevinster som er mer enn jordlapp og geografiske posisjoner som er meningsløst om man vil dominere krigens gang. Det vil på nytt starte den meget blodige bombeoffensiven fra september 2017, nok en gang kom opprørerne med meget kraftige provokasjoner.

Russerne skal ha mistet tålmodigheten med kurderne, spørsmålet er om dette er permanent eller midtetidig. Nå er det opprørernes tur for å påkalle seg russernes vrede, man hadde vært forhindret av raidet på Deir ez-Zor av SDF og amerikanerne fra å bruke full kraft da man ikke hadde tid, nå er de ikke lenge sterkt forhindret. Det er to dusin kamphelikoptre som er tilgjengelig i Syria. Abadi hadde valgt å slutte seg til de allierte - og sikret Albukamal, det er ikke selve byen som var prisen. Kanskje opprørerne tror de kan vinne, at de kan blør de allierte før sluttkampen med ISIS er over - i så fall tar de meget stygt feil. For første gang på lenge har Assad nå en sterk (allierte) hær på nytt, selv om to tredjedeler er NDF, - det er 304,000 soldater på lønnslistene. Av dette mellom 120,000 og 150,000 aktive. Man tror omlagt 30,000 til 40,000 er involvert i hele østre Syria og like mange i Rif Dimashq/Golanhøydene, og resten mot Deraa og frontlinjen mot nord.

I virkeligheten er det en dødsmarsj. Gang på gang er det sett at opprørskommandanter i HTS ikke evnet å ha langsiktighet eller ressursforståelse i sin ledelse når disse lansere offensiv etter offensiv, og dermed stort sett endt opp med å sløse bort liv og ressurser til meget liten nytte i det lange løpet. De hadde hellet med seg i våren, men det var tilfeldigheter, i sommeren 2016 hadde man fordelen av Putins stupiditet. Bruk av klorgass kom meget overraskende på de allierte som måtte flykter, men det kan være dette som vil gi russerne blankofullmakt i slutten. Selv hvis man lykkes med å når byen Hama i slutten - vil det i virkeligheten bare ment at man gjorde som ISIS, en egne Ardennes-offensiv.

Uansett bevist dette på nytt at man ikke kan ignorere faktumet om at opprørerne - spesielt HTS/al-Qaida - er så sekterisk fanatisk at det er helt umulig for dem å akseptere noe som helst i møte med sine fiender i slutten. Da gjenstår det et sist alternativ, å tilintetgjøre dem. Putin hadde to ganger latt være, da man avbrøt Endgame-planen i desember-januar idet Vestre Rif Aleppo var sårbart, og da man stoppet idet man skulle ta Nordre Hama i juni 2017. Nå, har en tredje sjanse budt seg. Vil Putin ta denne?


Återgå till "Världen efter kalla kriget (1992 till Nu)"

Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: 0 och 0 gäster