Ryska marktrupper i Syrien

Diskussioner kring händelser efter kalla krigets slut. Värd: LasseMaja
Varulv
Medlem
Inlägg: 2558
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 09 jul 2017 17:15

Porsanger skrev:Det legges stadig i munnen på russerne, som tidligere har kommentert den alt annet enn nøytrale kilden til prøver/materiale.

Uansett så ser det ut som USA nå vil forfølge sine mål i Syria på annen måte enn direkte militært angrep:

The Kurds in Iraq and Syria are being used by the US as a Trojan horse for the purpose of dividing the Middle East

https://elijahjm.wordpress.com/2017/07/09/the-kurds-in-iraq-and-syria-are-being-used-by-the-us-as-a-trojan-horse-for-the-purpose-of-dividing-the-middle-east/


Det er hva mange eksperter og observatører oppriktig frykter fordi amerikanske "think-tank" og andre lobbyistbevegelser i USA arbeidet meget hardt for å skape kurdisk selvstendighet, ikke minst med en tro om at det vil skape "sanne allierte av USA" - og det finnes en iboende tendens om at det er i Israels interesser, både i Tel Aviv, Washington og araberstatene. Netanyahu har arbeidet i lang tid for å skape kurdisk selvstendighet, og det må minnes om at israelsk støtte til kurdisk selvstendighetskamp hadde pågått helt siden 1960-tallet som et taktisk trekk mot araberstatenes aggresjon - spesielt Irak som hadde en meget antisemittisk politikk av den groveste sorten. Saddam Hussein og Israel hadde et meget intenst hatforhold, som deretter gjort kurderne til en del av denne kampen som ikke sluttet etter USA-invasjonen.

https://www.frieord.no/utenriks/midtost ... uavhengig/

Det er også gjort observasjoner om en begynnende opptrapping av iranskkurdisk misnøye som tar seg opp, samtidig som Erdogan hadde fått flesteparten av tyrkiskkurderne på nakken etter å ha slått ned et urbant opprør i 2016 med tolv ødelagte og skadde byer som resultat. Det blir mer og mer registrert en voksende støtte til kurdisk kamp internasjonalt sett, først og fremst på vestlig hold, ved å fokusere på motpartens bestialske atferd som tyrkiske paramilitære som stadig er dokumentert for avskyelige fangedrap, hodekutting og andre grove overtredelser. USA har ikke redusert sin støtte, derimot har man forøket støtten og siden inkluderte YPG inn i sin strategi om regimeendring i Syria - samtidig som man driver et dobbeltspill i Irak der man spilt ut Abadi som måtte ha meget tung eskorte i Mosul fordi det er ubekreftede rapporter om at soldatene er i gjærende misnøye i det siste - og kurderne i en bevisst strategi om å hindre konflikt og sementere kurdisk selvstendighet - svært lik det Putin hadde gjort i Ukraina.

Tyrkia, Irak, Syria og Iran er på viklende front fordi ISIS-kampen hadde avslørt dem for å være for svak, splittet og upålitelig med en stygg tendens for uintelligent smålighet selv etter de lokale standardene, mens kurderne med sin overlegne organisasjonsevne og identitetspolitikk basert på kurderidentitet sto sterkest først og fremst av alle. USA hadde støttet kurderne så sterk, at de har snart dannet nasjonale militære kapasitet, og kompetanseoppbygging i kurdiske hær hadde vist seg mer suksessrikt enn sett med arabiske hær - ikke minst fordi kurderne ikke er sterkt arabifisert og dermed ikke mentalt underutviklet i rask tilpasningsevne. Med tiden blir kurderne bare mer og mer dristig, siden 4. juni er det sett en freidighet som sjeldent har vært bevitnet.

Under republikansk ledelse er det tegn om at USA vil ignorere gjeldende folkerettslige rammer akkurat som med ISIS, ved å sette til side Sykes-Pirot oppdelingsavtalen fra 1916. Barzani gjort det klart at folkeavstemningen vil også skje i irakisk territorium som hadde blitt okkupert av peshmerga styrker under krigen mot ISIS, spesielt Kirkuk-provinsen. Dette omfatter en tredjedel mer enn det som er avdelt til regionen Kurdistan Region. Aktuelt om det ikke var for den sunniarabiske siviloppstanden i 2012-2013 og ISIS-krigen fra januar 2014, ville det ha brutt ut krig mellom kurderne og Bagdadregjeringen. Mange av regionene som har blitt okkupert, har ikke en kurdisk majoritet som Kirkuk-provinsen hvor andelen kurderne hadde falt fra 48,2 % i 1957 til trolig 25 % i 1997, og som har siden 2003 vært åsted for meget omfattende demografiske endringer som gjør det umulig å vite den presise befolkningssammensetningen. Under krigen mot ISIS hadde kurderne mange ganger vært nødt til å bedrive etnisk rensning fordi araberne var for ISIS-lojal og ekstremt fiendtlig selv mot mer moderate arabiske naboer. Disse havnet i Hawija-enklaven hvor det foregår mystiske hendelser fordi helikoptre fra USA var observert der flere ganger uten at det kom til kamp, i de siste tre uker.

Det er umulig å unngå en irakisk-kurdisk krig i høsten 2017 ettersom noen av regionene - spesielt Sinjar hvor ikke-sunni kurderne følt seg mer komfortabelt med Bagdad enn med Barzani - er simpelt for viktig, noen av distriktene i Kirkuk-provinsen er tradisjonelt arabisk. Assyrerne og araberne liker ikke det de omtalt som "kurdifisering" selv om arabifisering er ikke et mindre problem. Det er mulig at Abadi vil unngå dette, men ved å satse på USA og deretter nektet å se realitetene kan det spøker for alvor for ham. Til og med den moderate Ayad Allawi har tatt til ordet for muligheten om militærmakt for å holde Kurdistan i Irak. Og man vet at Allawi vil eliminere ISIS uten hindringer. Og akkurat der har USA blitt et stort hinder når man må eliminere ISIS i Anbar-provinsen. Haltordren for grenseoffensivene var ikke godt mottatt i Bagdad.

Det blir klart at den store konferansen i Bagdad 15. juli kommer til å bli meget viktig for Iraks fremtid, og kanskje for USAs forhold med Irak som nå er ganske skjevt i det siste.

I Syria har man sett et bluss av stridigheter nord for byen Homs da man helt uventet opplevd et rakettangrep som fulgt til 3 skadde sivilister, dette var gjengjeldt med flyangrep inn i Rastan-enklaven. Men i dagen etterpå 9. juli brøt det ut trefninger sør for byen Hama som fulgt til flyangrep på tettstedene Hirbnafsah og al-Talf. Hvordan et rakettangrep kunne skje på byen Homs er vanskelig å forklare, ettersom det ikke skulle være rakettvåpen i enklaven omkring byen Rastan. Opprørerne er omlagt 3 km bort ved å ha besittelser i al-Ghasibiyah som er dels beskyttet bak et ufremkommelig skogkledt elveløp.

Nå er hele al-Halil gassfeltet tatt av de allierte. Mot nord er det litt flattere fra høyere lend, aktuelt om de skulle ta Qubbat Arak-regionen vil man ha nedgående bakke ned mot Sukhnah. Likedan med Doubayat gassfeltet som er i skyggen av en høyderygg på noe lavere lend.

I Quneitra er kampene satt i hvil - ikke minst etter de allierte 8. juli hadde gjort et fremstøt som tok al Filat Hamra, et høydetoppe, og dermed kunne se rett mot bygningsrekkene i Samadaniyah al-Gharbi, dermed skapt et press på opprørernes høyre flanke. Det har blitt åpenbart at opprørerne hadde blitt utmattet av sine angrepene, og dermed ikke kunne holde stand mot de allierte som dermed hadde vunnet en meget symbolsk viktig seier hvor man kunne avslutte et slag om Baath-byen. Dermed kan man med fred og ro mere observere våpenhvilen som blir innført den 9. juli for de tre provinsene - Quneitra, Deraa og Suweida. Det vil kun gjelder nærområdene og opprørsterritorier i søndre Syria, ikke al-Tanf enklaven. Der hadde de allierte tatt strategiske posisjoner som trygget hovedstadsområdet mot nye angrep.

Stridighetene fortsetter i Jobar og Ain Terma. De allierte har nådde Gazmet Badr-moskeen i Jobar og et fabrikkanlegg vendt mot Zamalka-broen fra sørvest, og skal ha tatt en tunnelåpning. Ifølge troverdige karter er det mye som tyder på at de allierte ikke konsentrert seg om å bryte seg sørover, men skapt et fremspring mot Alloush-rundkjøringen gjennom den søndre delen av Jobar hvor det er mer åpent med blokkbygg og fabrikkanlegg. De kan utvide dette fremspringet langs vegen som skiller Jobar og al-Maamouniye fra hverandre, og dermed i realiteten kan fysisk sett kutte av Jobar fra Østre Ghouta. Fra sør har de allierte nådde Harmala Ibn Al Waleed moskeen, fremstøtene inn i Ain Terma er sannsynlig for å skape en buffersone ved å ta høyblokkbygningene så man kan åpne opp terrenget for en offensiv inn i al-Maamouniye mot Taqwa-moskeen som er så strategisk viktig, at det kan avgjøre utfallet av Jobar-offensiven.

edit:

ISIS har lenge vært i stand til å forstyrre de alliertes fremstøtene ved å være i besittelse av høyere lend langs M20-vegen. Ifølge regimekilder skal de ha tatt Jabal al-Qalayat nordvest for al-Hail gassfeltområdet. Det er ikke mulig å finne dette på kartene, men Google terrain-kartet avslørt et lite høydeplatå like nord for al-Halil GGS. Om det er dette, har man tatt et viktig skritt mot Qubbat Arak selv om det er urovekkende at ISIS kunne utnyttet faktumet om at bare få dusin meter forskjell var nok. Det kan likevel betyr at al-Qalayat er landet hvor N-7/M20-vegen og de to gass/oljerørledninger dannet et triangel. Det er innrømt at man ikke har tatt området omkring Well al Hail-2 gassbønnen på nordsiden av en lokalveg.

En må være komplett udugelig av en annen dimensjon for å bevege seg i sneglehastighet på et relativt flatt landskap med bare et par dusin høydeforskjell per kilometer. Med denne farten er de allierte i Deir ez-Zor om et halvt år.

Porsanger
Medlem
Inlägg: 182
Blev medlem: 28 feb 2016 13:59
Ort: Norge

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Porsanger » 09 jul 2017 22:16

Planen er visst å ta Sukhnah fra flere flanker - når de bare kommer i gang ..

Interessant utvikling her, også fra Eljiah Magnier

https://twitter.com/ejmalrai/status/884130208932122624

#Iraq Air force bombed #ISIS HQ in al-Mayadeen, close to deir al-Zour in #Syria, in agreement with the gov in #Damascus.

HawkNewman
Medlem
Inlägg: 44
Blev medlem: 20 dec 2016 20:31
Ort: Oslo

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav HawkNewman » 09 jul 2017 22:57

Putin virker ha en veldig fiksering på USA. Dette er noe USA muligens vil utnytte for å marginalisere Iran. Iran var visstnok lite fornøyd med hvordan Syria-spørsmålet ble behandlet under møtet Trump hadde med Putin. Israel har utvilsomt gode forbindelser med Putin. Iran virker se med uro på tilmærmingen Putin/Trump.

Tidligere rykter om et kappløp mot Deir ez-Zor ser ut til å være mer substansielt nå.
USA hadde planer om å bruke Maghawir al-Thawra fra al-Tanf og ta IS territorie opp mot Deir ez-Zor via Abu Kamal.
Dette stoppet Russland/Iran med sin åpenbare offensiv i sør for å komme USA i forkjøpet.
USA ser derfor ut til å velge en løsning med å flytte personell til nordlige deler av Syria.
USA har visstnok planer om å flytte deler av Maghawir al-Thawra fra al-Tanf til As-Shahdadi som ligger nord for Deir ez-Zor.
Det snakkes også i tillegg om å rett og slett 'kjøre forbi' Assad-milits mot Abu Kamal da området er ørken og atter ørken og militsene har ikke mannskap nok til å stoppe en slik offensiv med USA luftstøtte.

USA skal forøvrig ha bygget ut al-Tanf basen for bedre bruk av bl.a. helikopter.

Oppdatering:
En litt merkelig situasjon i Suweida som ligger sør i Syria. Iransk-kontrollert milits skal ha inntatt et større område i Suweida og FSA skal ha evakuert mot al-Tanf. Suweida var inkludert i våpenhvileavtalen iflg. Lavrov, men usikkert om området den iranske militsen inntok var inkludert.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2558
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 10 jul 2017 21:48

HawkNewman skrev:Oppdatering:
En litt merkelig situasjon i Suweida som ligger sør i Syria. Iransk-kontrollert milits skal ha inntatt et større område i Suweida og FSA skal ha evakuert mot al-Tanf. Suweida var inkludert i våpenhvileavtalen iflg. Lavrov, men usikkert om området den iranske militsen inntok var inkludert.


Det var det ikke. Og det er ikke "iranske militser", det er snakk om allierte styrker fra Syria, Libanon, Irak og Iran, hvor de iranskstøttede styrker ofte utgjør kanonmaten mens de syriske troppene stort sett er pansertropper, artilleritropper og logistiske tropper. Og russiske SOF er med på dette, bevist av nylige avslørte visuell dokumentasjon. Putin og Trump er enig om at våpenhvilen skal gjelder den sørvestre Syria hvor man har mer "tradisjonelle" opprørsbevegelser, ikke den sørøstre Syria i det som het "Badia al-Sham", dessuten med det siste avansementet er de amerikanskstøttede opprørerne helt fordrevet ut av Suweida. Det var allerede en forekommende konklusjon som har blitt etablert, ettersom man hadde trukket ut opprørernes forsvar og uttynnet bemanningen inntil punktet av bristepunkt, og siden skapt fremspring som hakket helt inn til det indre, så det var i virkeligheten umulig å bli stående. Dessuten hadde amerikanerne begynte med å flytte opprørsstyrker til nord - og dermed fantes det ikke lenge reserver eller en vilje.

3000 km2 territorium har blitt tatt, hele landskapet nord for al-Safa vulkankrateret som hadde forsvunnet med tiden, har blitt sikret av de allierte som dermed kan ta vulkankrateret så snart de når Ar-Ruhba området fra nord, kommer i kontakt med sine kollegene langs Jordangrensen - den egentlige fronten ved grensen sluttet i høydene mot Khabrat al-Mutayta sandbassenget. Det er ikke lenge mulig for opprørerne å bli stående i den siste resten av lavasletteregionene, trolig vil de allierte stoppe i Jabal Ghurab al-Haddali og Khabat-regionen når de er demonstrativt 55 km fra al-Tanf. Det vil sikre hovedstadsområdet, stengt av smuglingsruter som nylig er under opprulling, og ikke minst; man vil sikre Sayqal-regionen når det neste målet skal angripes;

Qalamoun-enklaven. Det er ingen tilfelle at de allierte startet artilleribombardementet i de østre deler av enklaven samtidig som man gjennomført en blitzkrieg på de nakne lavaslettene. Store styrker har blitt frigitt pga. våpenhvilen i sør og faktumet om at man var i stand til å slå tilbake angrepene i Deraa og Quneitra med større letthet enn før, og man hadde lenge ønsket å eliminere enklaven nordøst for hovedstaden fordi den er knapt annet enn en ørkenbandittleir i seg selv. Det er akkurat derfra de verste overgrepene mot kristne i løpet av hele krigen hendt, da og man vet at kristne var fordrevet en masse fra byen Nasiriyah. "Opprørerne" der var ikke annet enn banditter og kjeltringer som levde som sanne beduiner i evig lovløshet. Så ille var det, at både opprørerne og sympatisører verden rundt ofte unnlot å vende oppmerksomheten mot al-Ruhaibah ørkendalen. De allierte har lenge ignorert enklaven fordi den ligger isolert, men i våren 2017 var det en redsel for at de amerikanskstøttede opprørerne kunne lenke opp med Qalamoun-enklaven, og siden da har man lagt planer om å eliminere enklaven for godt. Det er kun tre byer av betydelighet, Ruhaybah, Jairoud og Nasiriyah. Trolig vil byen Dumayr som er isolert i seg selv, være sist ut i løpet av sommeren. Militært sett vil erobringen av Dumayr være meget viktig for et nasjonalt forsvar. Det er ikke mulig for opprørerne å holde stand i to tredjedeler av enklaven som er svært ødt.

Nå prøver Iran og Russland å kapre til seg USAs tilslutning til "de sikre sonene"-nasjonalvåpenstillstanden, det er et åpent spørsmål om det kan skje. Uansett har man stort sett oppnådde det man vil ha, og dermed ikke lenge trenger mer militær erobring i møte med opprørerne med klar unntak av enklavene omkring hovedstaden Damaskus. Skjønt det kan skje at vestre Rif Aleppo må tars ettersom det er illevarslende tegn derfra om at HTS som er nå i åpen konflikt med andre, og at noen av lokale elementer i Ahrar al-Sham vil gjenstarte krigen på nytt for eksempel mot Aleppo. Om muligens under saudiarabiske ordrer. Heldigvis ser det ut at flesteparten av opprørerne i Idlib vil ha en fortsettelse av våpenstillstanden og har stort sett vendt seg mot HTS, det er tegn på interne oppløsningstendenser i HTS. Det er ganske forstående ettersom man hadde lidd fryktelige nederlag i Aleppo og Nordre Hama, samtidig som Qatarkrisen har utløse krise for dem som er altfor avhengige av patronmakter.

I Palmyrafronten ser det ut at man har hatt en sterk styrkeoppbygging i lang tid, og at man snart er ferdig med å flytte om de irakiske PMU-styrker under Irans banner til fronten mot Sukhnah, det virker som at de logistiske utfordringene langs Tiyas-vegen var uovervinnelig når man ikke lenge får assistanse fra Irak.

Apropos Irak; det er offisielt erklært den 9. juli om at Mosul er fullstendig befridd, bekreftet på nytt dagen etterpå, da statsminister Abadi formelt erklært avslutningen på militæroperasjonene. Det er små tegn om at Abadi kan nå angre på å ha gitt etter for USA, for det er meldinger om flyangrep på Anbar-provinsen og den ytre Eufratdalen også inn i Syria. Som forventet hadde ISIS reagert på nederlaget i nord ved å lansere større operasjoner i vest, byen Hit er på nytt under angrep. Det ryktes om at flere dusin ISF/PMU soldater har blitt drept. Dette kunne ha vært forhindret om grenseoffensivene hadde fortsatt.

Visse eksperter frykter Post-Mosul Irak fordi man er i troen om at fravær på en felles fiende vil utløse et irakisk sammenbrudd. Selv om det er ikke lite mistenksomt at noen bruker sekterisering for å begrunne sine bekymringer. Hva som er langt større trusler er først og fremst fattigdom, korrupsjon og splittelse. Barzani er fast besluttet på å løsrive Kurdistan og dermed er det umulig å unngå en krig. I den arabiske Irak hvor sunniaraberne i virkeligheten utgjør en krympende minoritet uten sterk politisk samling er det klart at sjiaaraberne vil tilrive seg retten ettersom de hadde lidd mest i kampen mot ISIS ettersom titusener av sivilister og militære var drept. Sjiaaraberne har blitt dypt splittet fordi amerikansk-iransk rivalisering hadde tilspisset motsetningene siden sommeren 2016, og det er tegn om at USA ikke lenge har kontrollen om hvor balansen skal går. Dessuten er det et meget delikat spørsmål om konstitusjonens bestemmelse om føderalisering. Man hadde motsatt seg dette av frykt for løsrivelse, og bedre blir det ikke da kurderne vil løsrive seg, ettersom man frykter sunniaraberne en gang i fremtiden vil gjøre det samme - og det er store olje- og gassfelter i nord som er nødvendig for den fattige sør.

En sentralisering av Irak så ut til å være det eneste realistiske alternativet for at staten skal overleve. ISIS har ødelagt sunniarabernes integritet så meget at det vil ta meget lang tid for å komme seg over knekken, akkurat som med tyskerne etter nazistregimets fall - og da kommer det ikke på tale å ha "sunnistan"-løsninger av frykt for nye ISIS-oppblomstringer. For å komme seg over den økonomiske krisetilstanden med sterk fattigdom i sør der befolkningstyngden er størst, må man gjenreise den nasjonale økonomien og da er olje og gass viktig, de må også kunne trygge omgivelsene for å ha internasjonale investorer på nytt. En tilnærming til Iran er dermed meget nødvendig, det er svært lite å vinne på Saudi-Arabia, og man må ha handelsnettverket til Tyrkia, Jordan og Iran gjenreist på nytt. Dermed må ISIS knuses i Anbar-provinsen. Dessverre har man sett at Abadi som ikke er særskilt effektiv, kan være feil mann for gjenreisningen av Irak, som burde heller girs til en mer kompetent og selvsikker mann som Allawi.

Føderaliseringsalternativet må slettes fra den irakiske konstitusjonen til fordel for utstrakt autonomistyre. Det er mange stater som ikke kan omgjøres til føderasjon, og Irak er en av disse.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2558
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 13 jul 2017 22:09

Det er snart ferie for meg, så jeg skal kutte ut Syria i tre uker for å komme meg til hektene igjen.

Den så lenge ventede TF-offensiven mot sør har endelig startet 13. juli 2017, og som ventet vant disse gode resultater, noe som demonstrert den store avstanden til resten av de syriske troppene. De rykte meget raskt sydover, omgikk ISIS-forsvaret som hadde etablert seg på Rute 6-vegen, og tok seg fram til Bir Hiwaran, og dermed strategisk sett er på kanten av to oljefelter, al-Kadir i sør og d`Bissan i øst, sannsynlig vil man ta Khibat al-Halul i første omgang for å rulle opp ISIS`s forsvar på begge flanker. Det vil ta tid selv for TF, men de har allerede demonstrert at de kan skape meget store bresjer, så alt som trenges er å utmanøvrere og dytte bort ISIS til øst og til sør. Aktuelt er de bare en halvtime kjøring fra Sukhnah distriktsgrensen. Det vil bli mye tøffere så snart TF styrker krysser grensen ettersom flankesikring vil oppta mesteparten av ressursene langs rute 6 og "den skjulte ørkenvegen". ISIS vet altfor godt at de må stoppe TF som er i ett annet liga, men for å gjøre det må de svekke seg annetsteds. I den ytre Eufratdalen er det mange opplysninger om omfattende misnøye som skal ha munnet ut i konflikter med ISIS, i Deir ez-Zor enklaven har de allierte flydd inn så mange menn at disse faktisk er i ferd med å ha en numerisk overlegenhet, dels takket være kurderne som regelrett åpnet sine grenser for meget store kolonner til Qamishli flybase.

I Palmyrafronten hadde ISIS stor hell med seg, men det er ubekreftede meldinger om at 20,000 soldater samles mot Sukhnah og på Tiyas-vegen. Uansett er det mye som tyder på at ISIS er ved et bristepunkt fordi de allierte skal ha beveget seg nordøstover og nordvestover langs to akser, den ene med "water line", den andre med strømkabelpyloner som var etterlatt uferdig på toppen av høyderyggen over Doubayat. Assad har ikke bare sendt flere høytstående offiserer dit, han har også sendt sin psykopatiske lillebror Maher al-Assad og flere beryktede "push" offiserer (som setter skrekk i sine soldater), noe som kan tyder på at problemene i Palmyrafronten først og fremst skyldes soldatenes opptredens. Under Palmyraoffensiven i våren 2016 kom russiske militære med voldsomme anklager mot de syriske soldatene for feighet, inkompetanse, stupiditet og verre, ved et tilfelle var soldater kjeftet på i all offentligheten av en SRG-offiser. SRG straffavdelinger som skal "stramme opp" moralen er sendt dit i det siste.

De amerikanskstøttede opprørernes stupiditet eier ingen grense, det virker som at de er for dristig i en overdrevet tro på at USA vil støtte dem, for idet man skulle evakuere fremspringet nord for lavakrateret al-Safa 10. juli - hvilken vil være logisk - valgt man heller å gå til motangrep til manges sjokk, kom med falske erklæringer om å ha skutt ned et fly, og deretter haltet evakueringen i et kritisk tidspunkt da allierte vil mere vente dem ut; som vanlig vente man på at omringede fiender skulle retirere. Det hendt ikke. De hadde fullstendig glemt at de allierte fra Sayqal-regionen hadde gjennom erobringen av Jabal Makhul tatt seg ut på farbare ørkenterreng med småveger fra Raj al-Issa i nord, og dermed opplevd 12. juli at disse skulle utflankere opprørerne i nordøst. Mens disse i nord utvider seg ut på ørkenen, utvider disse i sør seg nordover og nådde Manqa ar-Ruhbah. Man vet ikke de to styrkene har møtt hverandre, men det er bare få kilometer før hele fremspringet er blitt lukket og nå må opprørerne tar til vettet. Bilder derfra vist at det er så ekstremt støvete at soldatene var dekket med et lag av støv, og at man hadde problemer med våpen og kjøretøyer.

Det har kommet ut at den islamistiske og meget aggressive Maghawir al-Thawra brigaden nektet å la seg flyttes til nord, og deretter nektet å gi opp kampen mot Assad-regimet, det virker som at de lever i en drøm om at de skulle være fortropp for en amerikansk invasjon og villet ikke gi opp al-Tanfs betydning som strategisk trussel mot Damaskus. Dette produserte store problemer fordi USA har meget fåtallige opprørerne med adresse i den ytre Eufratdalen, og MAT-brigaden er dermed den største de har. Russerne sannsynlig hadde forstått de egentlige forholdene, og dermed kan offensiven på lavaslettene anses som et trekk mot USA.

I møte med en stadig mer aggressiv HTS som på nytt prøver å trekke de andre opprørerne med seg, startet de allierte begrensede operasjoner i Latakia. Ikke akkurat uventet fordi det hadde vært flere ulike rakettangrep i denne måneden.

I Damaskus/Rif Dimashq er det fremdeles fullskala all-out krig, stundom med stridsvogner mot hverandre, dette tyder på at opprørerne har blitt så desperat at de valgt å sløse bort det som skulle holdes i reserve, inkludert TOW som hadde blitt smuglet til Østre Ghouta. Det er interessant at man vil heller beholde Jobar fremfor å ha et rent defensivt forsvar hvor man kunne kjøpe seg tid, og det er mye som tyder på at SyAA/NDF angrepene på søndre Ain Terma nordvest for al-Fiir markedsområdet kan være avledningsmanøver. Men for hva? For å trekke til seg store styrker bort fra vestkanten mot motorvegen eller for å utvide fremspringet inn i søndre Jobar i nord? Uansett kan ikke opprørerne opprettholde koken om denne sløsingen fortsetter i flere uker. Før eller senere vil man som i Øst-Aleppo ha oppbrukt sine reservelagre, og dermed kan man få alvorlige problemer med at opprørsbrigadene ikke ville delte med hverandre, så store mengder vil stå ubrukt som oppdaget i Øst-Aleppo. Som med Qaboun-offensiven går offensiven som ei klokke for de allierte.

Opprydningen i Mosul fortsetter, som sagt i forveien vil det tar flere uker for å fullføre det meget skitne og uetiske arbeidet som allikevel er nødvendig pga. ISIS`s natur og selvmordkrigføringens meget destruktive virkninger. Hundrer av liv - om ikke flere tusen - vil bli eliminert før eller senere. Det er svært tvilsomt at fanger som er tatt i livet, vil bli holdt i livet fordi det er tegn om at disse utsettes for summariske henrettelser, ofte etter et visitt hos en krigsdomstol som mere gav et strøk av "jus" over dette. Man vet at sivilister har benyttet anledningen for å drepe sine fiender som var i ISIS. Abadi på sin side så ut til å være på full retrett omkring sin tilnærming til gulflandene, for bare et land hadde gratulerte Irak omkring seieren i Mosul - Kuwait, som har blitt mer opptatt av balansepolitikk enn tidlig hvor man vil ha et avslappende forhold med sitt naboland Iran.

Porsanger
Medlem
Inlägg: 182
Blev medlem: 28 feb 2016 13:59
Ort: Norge

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Porsanger » 13 jul 2017 23:15

God ferie. Nok en god ide å koble ut, føles som jeg også er lut lei Syria.
Ser ut som omringning og 'gryte' er et faktum ved lavakrateret, etter noen kilder ihvertfall.
Kanskje de likevel lar dem slippe ut hvis de nå tar 'hintet'.

Plotin
Medlem
Inlägg: 3
Blev medlem: 01 mar 2017 16:22
Ort: Agder

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Plotin » 14 jul 2017 12:56

Varulv skrev:Det er snart ferie for meg, så jeg skal kutte ut Syria i tre uker for å komme meg til hektene igjen.


Ha en god ferie Varulv.
Takk for dine alltid meget gode oppdateringer om krigen i Syria. Innsatsen du legger ned er høyt verdsatt.
Hilsen gammel forumvenn fra VGD

Varulv
Medlem
Inlägg: 2558
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Ryska marktrupper i Syrien

Inläggav Varulv » 14 jul 2017 17:03

Bye-bye for tre uker. Holder et øyne med TF og Ain Terma.

Det er svært overraskende at TF på bare 36 timer tok så store områder som hvis ISIS hadde flyktet halsløst uten et skudd. De har allerede tatt den viktige Abu al-Kalat høyden ved foten av Bishri-fjellene og nådde det strategiske veikrysspunktet i Zamleh (for øyeblikket under ildkontroll), og underlagt seg hele al-Kadir oljefeltet slik at de kan mere følge oljerørene til sør og vest. De har rykte 20 km framover nedover Rute 6 vegen. Det er like langt fra veikrysset til al-Kawn oasen som er ISIS`s matkurv på den syriske ørkenen. Og de har ikke gitt opp "den skjulte ørkenvegen" fordi de kan mere ta seg vestover inn i Deilla oljefeltområdet og omgå hele ISIS-forsvaret langs den navnløse vegen. Ved å avansere på vestsiden av Rute 6 har man gjort et strategisk trekk; man mere konsentrert seg om den ene av de to angrepsruter uten å miste opsjonen om å bruke den andre. Ikke rart at ISIS knakk sammen, det er som med MacArthur og Korea. Men TF kan få problemer, de er tross alt ikke uovervinnelig, og de må regner med en mye hardere jobb når ISIS må engasjere den største trusselen i Syria.

De allierte bare fortsetter og fortsetter i Jobar-offensiven, de har ikke gitt fra seg initiativet, mennenes moral virker å være god, ledelsen gjør en god innsats, alt skjer så regelrett og så koordinert at det mere gikk av seg selv som et urverk, noe som signalisert livslang erfaring i møte med de spesielle forholdene. Noe som bare gjør det verre for opprørerne i det lange løpet. De allierte har tatt hele al Fiir-markedsområdet i søndre Ain Terma og krysset den tverrgående vegen fra vest til øst og inntok den første kvartalsrekke med Rami Hantoush-blokkene og et vanntårn. Nå går frontlinjen der, selv om markedsplassen ikke er helt sikret. Regimekilder er så optimistisk at de tror man kan hærta Ain Terma - alt de trenger er å komme seg forbi vanntårnet inn i de store og åpne gatene mellom de åpne blokkbygningene. Mye av grunnen der er fast fjellgrunn og mye av forstaden er nybygd, dvs. etter år 1950. Det spørs, men med offensivens hastigheten er det åpenbart at Ain Terma vil være tapt for opprørerne i løpet av de neste tre uker. Det kan ryster opprørerne så voldsomt at det vil spøker for alvor for dem i Østre Ghouta.

Opprørerne i Søndre Syria - om muligens med Saudi-Arabia i ryggen - valgt å trosse USA som vil ha stillstand for å blidgjøre Israel hvor Netanyahu hadde blitt skarpt kritisert i det fordekte for sin tankeløse aggresjon. Opprørernes representantene under fredssamtalene anklaget Assad-regimet for useriøsitet - noe som må sies å være hyklersk ettersom opprørerne har aldri gitt avkall på sitt krav om at Assad skulle bort som et sentralt fredskrav. Men det er ganske forstående; for hver uke som går taper opprørerne på dette; Assad-regimet blir bare sterkere med tiden og man vet at rekrutteringen hadde gått bedre enn forventet, spesielt etter man dumpet alle planene om å bygge opp det femte korpset, opplysninger vil at man skulle deretter konsentrere seg om utelukkende syriske enheter som TF. En tro på seier har spredt seg inn i befolkningen som dermed vil ta de første skritt for å helgardere seg på fredens ankomsten. I Syria er halvparten av kampen vunnet om man får sterk tro på seg selv og sin sak.

Etter sommeren vil Putins største utfordring - når man har vunnet de viktigste seire - være å holde Assad på matta og pålagt ham meget strenge betingelser for å muliggjøre en "fryst" krig med oppdeling av landet i venting på en politisk løsning. Da burde SyAA/NDF ikke forstørret seg så meget i de første to til tre år, det er mangel på trente tropper som gjør det umulig å hærta Idlib og Rastan-enklaven. Kanskje om fem år vil Assad - eller i det minst hans etterfølger fra regimet - være alene på toppen. Demokrati kan man ta opp på nytt om et par tiår, dessverre - til det har opprøret og islamifiseringen gjort altfor meget skade.


Återgå till "Världen efter kalla kriget (1992 till Nu)"

Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: 0 och 0 gäster