Vi kan like godt kaller konflikten "den andre libyske borgerkrigen" (Libya var aldri samlet under en politisk enhet fram til den italienske erobringen og selvstendigheten, så konflikten mot Gaddafi var den første borgerkrig innenfor den libyske staten) som så langt har kostet 1,113 liv ifølge wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/2014_Libyan_conflict Det er nå to regjeringer mot hverandre; den legitime regjeringen er
Majilis al-Nuwaab som gjennom et skamvalg i august hadde bare 18 % av folkets stemmer. Et valg som dessuten demonstrert hvordan det libyske folket mistet all tro på politisk moderasjon, med tanke på at det forrige parlamentet hadde misbrukt sitt mandat etter å ha blitt kapret av islamistene. Kort sagt, ethvert politisk system i Libya er tilintetgjort. Det hersker et politisk vakuum med akutt lovløshet. Islamistene i Libya er nå blitt en stor fare mot det libyske folket som i deres fortvilelse så hvordan deres ungdommer blir ukontrollerte monstre som etter hvert sluttet seg til en retning som forbrøt seg mot landets islamske lære som er betydelig moderat anlagt.
Som i Syria ser man sterk innblanding til støtte for islamistene, spesielt fra Qatar - men også fra Tyrkia som innenfor vestlige kretser er kommet meget skjevt ut med nesten alle vestlige stater i det siste. Dette kunne ikke de regionale maktene, Algerie og Egypt i Nord-Afrika tolerere. Det hadde vært et mystisk flyangrep mot islamistene etter Tripoli flyplass var erobret, som trolig var gjennomført med fly fra Algerie eller Egypt fremfor det libyske flyvåpenet som er snart nesten helt utradert.
Vil Vesten gjør noe med situasjonen i Libya, er det kun et svar på dette: Man må kvele enhver form for støtte til islamistene i Libya, og det betyr at man må en gang for alles skyld få en slutt på Qatars vanviddseventyret om å yte støtte til islamistiske opposisjonelle i andre land, som etter hvert har blitt mer ekstremt enn Saudi-Arabias. Og dessuten må Tyrkia settes under massiv press med brutale virkemidler for å tvinge Erdogan til å avbryte hans støtte til islamistene i Syria og Libya. Deretter burde man gi Algerie og Egypt en blankofullmakt for å invadere Libya om islamistene skulle vinne en seier, som sett med Etiopia og Somalia i 2000-årene.
Det er ikke mulig for libyerne selv å finne en utvei av ulykken, enhver form for sentralisering hadde forsvunnet med Gaddafis død og hans sønn Saifs fangenskap. Nå er det slikt at flertallet av folket kommer til å angre meget dypt på at man hadde kvittet seg med en diktatur som tross alt hadde holdt landet samlet. Men i hans tid var det indre rivninger, som med Irak er Libya sammensatt av land med motstridende tradisjoner, og det hadde vært der helt siden selvstendigheten i 1951. Da italienerne kom til Tripoli i 1911, var de ikke i viten om at Libya i realiteten var en meget løs samling av ulike stammeriker, klanterritorier, bystater og fyrstedømmer som i navnet var underlagt det ottomanske imperiet. De kom tilbake til mørkeste middelalder med en klar føydal maktstruktur som i Nord-Europa i 1100-tallet. Ofte regjerte ottomanene bare i kystbyene, og det var årlige konflikter som beviste at man måtte etablere egne makt med vold. Italienerne begikk folkemord for å underlegge Libya total kontroll etter over tjue års krig.
Den italienske koloniadministrasjonen ble overtatt i desember 1951 av det libyske monarkiet som innført et føderert monarkistyre med den statlige administrasjon på provinsbasis, i realitet var landet fremdeles delt i tre. Noe som raskt skulle lede til politisk forvitring og anklager om favorisering av bestemte provins som med Kyrenaika, hvor kongen kom fra. Libya var en føderasjon i praksis, og dessverre ble oppdagelsen av olje en katastrofe, for med rikdommer oppsto det raskt korrupsjon, favorisering og økonomisk forenkling som gjør det politiske systemet som var meget tregt, uutholdelig i 1960-årene. Sentralisering så ut til å være en enkel løsning, men dessverre forsterker det aktuelt de provinsielle motsetninger. Da Gaddafi overtok, tok han sentralisering til nye høyder ved å slette bort alt av statlige institusjoner utenom lokaladministrative tjenester.
Det var ingen tilfelle at opprøret kom i Kyrenaika som lenge hadde vært undertrykket, og som hadde sett en rekke mindre lokale konflikter siden 1977, spesielt i 1990-årene da et islamistisk opprør ble slått ned. Det var klart at en realistisk fremtid for Libya er å gjenoppta oppskriften fra 1951 med innføring av en føderasjon, men mangel på statlige sentrale institusjoner og en utvidede grad av lokalstyre sammen med militarisering gjør det meget vanskelig. Politisk splid oppstår. Islamistene begynner å ta mer og mer av styringen gjennom deres politiske manøvrer uten at de andre politiske aktørene kunne samle seg.
Det måtte slutte med katastrofe.
