MedMigMotMig skrev:Jag är rymdnörd, jag kan svara! Det tog 4 år därför att det är light travel time distance från närmsta stjärnan, get used to it is the future. (Vi rymdnördar slidar gärna över till engelska hur fult det en låter för det verkar inte bara vara det internationellt gångbara språket, utan även interstellärt).
Följande kommer att hända, nyheter från framtiden:
SLS kommer att flyga. Den största raketen någonsin, med cirka 20% större lyftförmåga än Saturn V och hela 5 (fem) gånger större än dagens största raket Boeings Delta IV Heavy. Hittills har bara 8 sonder skickats till det yttre solsystemet bortom Mars (bara av NASA, ingen annan har ens försökt). Två SLS kan överträffa det. Den skulle kunna skicka astronauter direkt till månens yta utan Apollos omständliga och riskabla dockningar i omloppsbanor.
Men det är Frankensteins raket. Baserad på förlegad 1970:talsteknologi utan tillämpning av några moderna koncept som moduläritet (som ryska Angara) eller återvinningbarhet eller retropopulsiv landning som SpaceX och ULA och Airbus och Blue Origin och alla andra jobbar på. NASA omdesignar faktiskt rymdfärjans återanvändningsbara motorer till en ICKE-återanvändningsbar modell! Trots att idén i grunden är att SLS ska vara en slags rymdfärja utan färja, så bygger de om allting från grunden som om det vore en helt ny slags raket, vilket det inte är. Jag menar ALLTING! Startrampen, monteringsbyggnaden, svetsningssystemet, bärraketerna, flotten som forslar raketen till rampen och så vidare. Allting görs om från början. Därför är den ohyggligt dyr. En miljard dollar per uppskjutning, oräknat utvecklingskostnaderna på flera tiotals miljarder. Dyraste raketen någonsin. Dess utvecklingsbudget är mer än dubbla hela planetforskningsprogrammet (Mars, Cassini, Pluto allt det där som blivit NASA:s unika historiska triumf för mänskligheten). Och den kommer bara att kunna flygas en gång om året, i bästa fall två gånger, av produktionstekniska skäl. SLS är en återgång till 1960:talet. Denna omuppfunna relik kommer att flyga några gånger under 2020:talet och uträtta fantastiska ting. Men det blir inte mer än så. Den är åtminstone politiskt möjlig och det råder ingen tvekan om att den kommer att bli på riktigt, som rymdnörd är jag tacksam för det, världens största raket, wow!
Under tiden kommer privata företag att uträtta små stordåd. Företag har alltid stått bakom NASA även under Apollo-programmet, Commercial space är inte så nytt som det verkar, men tack Obama för att du bestämt satsat åtminstone några få procent av NASA:s budget på att lätta på specifikationerna vid offentlig upphandling inom rymdfart. Ingen kommer att flyga till Mars under nästa årtionde. Ryssland kommer inte att uträtta någonting bortom lägsta omloppsbana. Kinesernas långsamma marsch kommer inte att landa någon på månen under nästa årtionde. Om tio år är vi fortfarande där vi är idag, fast med bättre förutsättningar att gå vidare. EOF
Ett stikkord: Infrastruktur.
Det trenges infrastruktur for å realisere fremtidige ambisjoner og det er store finansielle begrensninger som umuliggjør annet enn en fortsettelse av den kalde krigens rominfrastrukturen som i seg selv var svært kostbart med en stor prislapp som ville ha fått de fleste revisorene til å bleke, alt som kan gjøres er å improvisere og modifisere innenfor rimelige grenser. Dessuten hadde 1990-årene vært en ytterst smertefull periode for alle romfartsorganisasjoner som opplevde løpske merutgiftutvikling i prosjekter, tekniske komplikasjoner, vansker omkring organisering og ettersyn samt overdrevne tro på innføringen av utestede komponenter og nyvinninger. Japanerne slitt sterkt med deres bæreraketter, Ariane 5-prosjektet var ekstremt vanskelig å berge gjennom innføringsfasen over mange år, USA klarte ikke å gjøre annet enn å utnytte romfergen, idet man opplevde at prosjektene falt bort den ene etter den andre. Samtidig ble romfarten gjennomsyrt av kommersielle interesser som dermed betyr at det blir flere ressurser for profittsinngivende prosjekter som satelitter, nasjonale romfartsprogrammer tapte på dette, ved at man deretter konsentrerte seg om nisjeinteresser stort sett av vitenskapelige interesse eller symbolske viktige prosjekter i forbindelse med sondene til planetene som Mars, Jupiter og Saturn.
Som et resultat bremset romfartsinfrastrukturene opp, og NASAs er nå det eneste som gjensto mens Kina, India og ESA har ikke tatt et skritt utenfor det jordiske nærrommet medregnet Månen. For en Marsferd trenger man et globalt hjelpeapparat tilknyttet en infrastruktur som vil omfatte lik stor ressurstilgjengelighet som i 1960-årene, om ikke enda mer. Dessuten hadde det vært en nyliberalistisk strøm over romfartsvirksomheten som mente at man globalisere all rakettutvikling inn i bestemte nisjer omkring satelittsfrakt - og der hadde NASA gjort feilvurderinger av de verste sort. Istedenfor å ivareta bærerakettplattformen man hadde utviklet i 1956-1970 med Atlas, Delta og Saturn hadde man ensidig satset på romfergen og deretter overlot Atlas/Delta til private selskaper som deretter ble ytterst litt lyttebar mot NASA, mens Saturn forsvant - medregnet alle blåkopiene som skal ha blitt ødelagt. Globaliseringen fulgt til at Atlas skulle bruke sovjetiskutviklede rakettmotor mens Delta skulle befinne seg i periferien med det amerikanske militæret som den viktigste kunde.
Da romfergeerstatningen endt opp i en skandaløs farse uten sidestykke, skulle NASA finne seg i en kulturkonflikt; for sterke krefter i NASA villet ikke benytte seg av kommersielle utviklede alternativer fra private. Disse er nå snart utrensket, men er fremdeles et vedvarende problem ved at man appellere til NASAs selvstendighetstrang. Dermed valgt man å utvikle fram nye prosjekter basert på det NASA har fra før, fremfor å innlede seg på samarbeidsprosjekter selv om politisk press fra Kongressen tvunget dem til å vie mer interesse mot private aktører. Det spiser opp penger som kunne ha gått til den eksisterende infrastrukturen eller å skifte ut den eldre med noe helt nytt. Deretter endt man opp med at NASA dels er satt under administrasjon i et forsøk om å ha stram budsjettkontroll når det allerede er lite penger i romfartsbudsjettet.
Politiske løfter vist seg å være fåfengt fordi det er ikke en politiske vilje som kunne ha rettet opp ulempene hos NASA. Det er ikke bare på pengene og politisk tvilsomhet hvor romfartseventyret sliter i dag; det er betydelig langt mer. Det er en slags presentrasjonsangst som regelrett kvalte alt dristighet og vågsomhet fordi det er ikke bare snakk om svimlende store pengesummer i risiko, men også moralske og politiske risiko som sett da romfergen "Columbia" forulykket. Det absolutte kravet om perfeksjon for at det skulle fungere, blir bare strengere enn tidlig, og dermed fikk man mindre ryggdekning enn før. Man har blitt kravstort uten å ha store marginer. NASA er ikke alene om å slite der, nært sagt alle romfartsorganisasjoner med mulig unntak av ESA som så langt har vært imponerende i det siste, hemmes meget sterkt.
Historiske lekser i de siste førti år har påtvunget en tendens om å mere improvisere på det etablerte på romfartsorganisasjonene i dag, derav NASAs problemer, Russlands umulige situasjon, Kinas langsomhet, ESAs satsing på maksimal utvidelse av eksisterende konsepter og så videre. Det har blitt for vanskelig å være oppfinnsomt og nytenkende. Noe liknende kan sees innenfor flyindustrien. Men det er tross en evolusjon uten stans, så før eller senere vil man være i stand til å fullføre sine ambisjoner.
Så romfarten i dag kan ikke påskyndes uten svære dramatiske endringer i de nåværende tilstandene. Og det er usannsynlig.