De nautiske sporene - båtgrav

Diskussioner kring händelser under nordisk forntid & vikingatid. Värd: Ralf Palmgren
Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 25 jul 2016 00:09

I tråden "Vad hände på 500-talet ? Hemvändare?" hadde noen av debatten gått inn på den nautiske siden av den østgermanske ekspansjonen i 200-tallet da herulerne for første gang dukket opp som sjøbårne krigerhorder på Svartehavet. Deretter kom det fram at det hadde blitt funnet båtgrav i Polen fra romertiden, i regionen omkring Wislamunningen hvor det arkeologisk sett hadde blitt oppdaget en germansk kultur med skandinavisk trekk, den såkalte Wielberk-kulturen fra 100-tallet e.kr til 300-tallet e.kr langs Wisla-vassdraget. De fleste historikerne tolker at denne kulturen var begynnelsen på den østgermanske ekspansjonen inn i Øst-Europa med goterne i spissen, som skulle førte dem til grensene mot Romerriket på nordre del av Svartehavskysten og langs floden Donau. Det skal deretter ha avstammet Chernyakov-kulturen som oppsto i 200-tallet da en germansk innflytting med etterfølgende kulturell sammenblanding med andre folkegrupper - mest notert sarmatere - skulle finne sted den gang.

Fra Wisla-vassdraget er det ikke langt til Dnestr-vassdraget og Dnepr-vassdraget, og heller ikke til passene over Karpatene som fulgt til Pannonia (Ungarn) og Dacia (Romania), og mye tyder på at det var germansk påvirkning i Kiev-kulturen. Aktuelt så det ut at de germanske migrantene fra nord hadde brukt en kombinasjon av båttransport og hestetransport for å spre seg så raskt når man ser at navigable elver og tradisjonelle kommunikasjonsruter hadde blitt brukt. Wisla-vassdraget er farbart for små fraktefartøy som mellomstore, og hadde naturlig nok utgjort et transportsåre som hadde vært viktig for den romerske utenrikshandelen dypt inn i den barbariske Europa - en lang rekke arkeologisk funn hadde påvist romerske gjenstander og annet bevis på handelsvirksomhet. Fra elven Wisla fortsetter elven Morava - gjennom et gap i Karpatene - til Donau-vassdraget. Det var akkurat der romerne fikk sine første kontakter med den nye germanske trusselen.

I romersk tid var båtgrav et lokalt fenomen som stort sett finnes på Bornholm hvor en av de største gravplassene med 1400 grav fra forhistorisk tid hadde blitt funnet i Danmark - Slusegård som ligger ved Øleåens munning litt vest for Dueodde på sydkysten. Omtrent 43 båtgrav var funnet i denne gravplassen, og disse hørt til de rikeste i gravfeltet ifølge Crumlin-Pedersen, som dessuten har blitt datert til 80 e.kr til 260 e.kr. Samtidige båt som var oppdaget, hadde forvitret så meget at de hadde ikke blitt annet enn skygger i det meget sterke sandrike jordlaget - som deretter forsvant så snart de var utgravd. Under utgravningene siden 1978 hadde man deretter tatt forholdsregler for å kunne dokumentere disse Slusegård-bådene, noe som muliggjør en realistisk analysering av gravbåtene som generelt er på ca. 3 og 5 m i lengde, selv om visse var opptil 10 m langt. Man mente disse var stokkebåter - men dette er i virkeligheten bare en hypotese basert på avtegningene fordi all organisk spor er borte. Båtenes form og byggemåte er derfor dårlig forstått. Allikevel er det fastslått at det stort sett var stokkebåter - og at noen av disse var utspent som en esping (i Finland, haapio) uten å finne spor etter at de var utvidet med planker. Slike stokkebåter - utspente stokkebåter der stokken/stammen først uthules og siden "foldes ut" ved hjelp av oppvarming med ild og vann samt trestokker for å spenne den ut - var aktuelt svært vanlig i det østeuropeiske innlandet mellom Nordkalotten (Finland) og Svartehavskysten.

Fram til slutten på 500-tallet eller merovingertiden kom de fleste båtsfunn i Skandinavia fra båtofring for en rekke ulike formål inkludert som krigsbytteofring av seierherrene som sett med Hjortspringbåten, så Slusegård-båtene dermed naturlig nok utgjorde et unntak i regelen ettersom det var ikke funnet mange båtgrav annetsteds. Det var fram til oktober 1992 man oppdaget romertids båtgrav i Polen, mer bestemt i Veklice/Weklice hvor en stor gravplass var oppdaget - og nærmere studier avslørt dessuten at disse båtgravene, det var 13 til sammen, hadde tydelige trekk med hva som vanligvis finnes i skandinaviske båtgraver av senere dato. De har blitt datert til 100 e.kr til 200 e.kr som minner akkurat om de svenske båtgravene i Barkarby ved Järfälla nordvest for Stockholm. Der ble det oppdaget tre båtgrav, nr. 53, nr. 56 og nr. 65 - som med Slusegård-båtene hadde helt forsvunnet så bare avtegningene var tilbake. Disse svenske båtgravene er fra akkurat den samme periode, så man har nå tre gravplass med flere båtgrav fra den samme tidsperiode i Øst-Skandinavia, Syd-Skandinavia og den polske østersjøkysten - 3 ved Stockholm, 43 i Bornholm og 13 i Weklice.

Weklice-funnene var en stor overraskelse som fulgt til fornyet interesse for identifisering av båtgrav, slik at man deretter lokaliserte 20 ulike steder hvor Wielberk-kulturen etterlatt seg store mengder fortidsminner, det var først siden 1984 man realisert at det aktuelt fantes en germansk kultur med karakteristiske kjennetegn omkring Wisla-vassdraget helt fra munningen - til da hadde arkeologisk umodenhet og politiske overstyring stått i veien. Det har også vist seg at mange båtgrav fra romersk tid hadde unngått oppdagelse som sett med Brokær båtgraven i Danmark. Fra Polen er det funnet flere ulike gravplass som hørt til Wielberk-kulturen - minst 8 andre båtgrav skal ha blitt oppdaget, selv om de to Maslomecz-båter er sagt å være "for små". Undersøkelsene i Polen hadde også fulgt til at man deretter fant nye identitetsmarkør som kunne brukes for å identifisere båtgrav selv i allerede utgravde og undersøkte grav, og dermed er det kommet massevis av nytt data om båtgrav fra romersk jernalder. Fra Danmark er det funnet 12 båtgrav/grav som kan ha innholdet båt og fra Skåne 4 båtgrav - og fra Tyskland, mer bestemt Lubowidz, 1 båtgrav i Pommern. På kartet skal tre av båtgravene i Polen være ved Moroczyn og Maslomecz ved en bielv fra Wisla - midtveis til Svartehavet. Men som med Slusegård og Barkarby ved Stockholm går disse båtene raskt i oppløsning så snart de var oppgravd, eller hadde blitt så dårlig bevart at de er meget vanskelig å dokumentere så det er et tvils skjær over disse "nye" båtgravene fra romersk tid.

Uansett så finnes det 84 båtgrav eller grav som sannsynlig hadde hatt båt som gravgods fra den romerske jernalder, og disse var som en regel vanlige stokkebåter, utspente stokkebåter og esping-liknende utvidede stokkebåter. Det kan ha vært mange flere grav som enten hadde forsvunnet eller blitt utgravd og dokumentert altfor tidlig, mens spor etter båt dermed vil være gått tapt for godt. Mistolkning er også et problem, for hvis båten begraves i deler og i mindre størrelse kan det mistolkes som gravkistekonstruksjoner. Meget få båter utenom Bornholm var mer enn 3 meter langt, noen ganger mye mindre. I de fleste båtgrav av nyere tid fra 600 til 1000 finnes det ofte bare avtegninger, avtrykk eller jernbolter mens all organisk stoff var gått i oppløsning. Når det gjelder båt som ikke hadde noe form for metallbasert sammenføyning - vil bevaringsmulighetene være meget dårlig. Men uansett så ser ut som at båtgravene har et skandinavisk opphav i Danmark og Sverige fra det første århundret e.kr - og at de kan ha kommet fra en felleskultur helt opp til Mälarenområdet i Sverige og langs østkysten ned til Danmark medregnet Skåne og Bornholm.

http://www.academia.edu/8717635/Baltic_ ... cemeteries

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 25 jul 2016 16:50

Varulv skrev:Men uansett så ser ut som at båtgravene har et skandinavisk opphav i Danmark og Sverige fra det første århundret e.kr - og at de kan ha kommet fra en felleskultur helt opp til Mälarenområdet i Sverige og langs østkysten ned til Danmark medregnet Skåne og Bornholm.

Et meget informativt indlæg. Jeg har endnu ikke studeret linken til academia - men får det gjort senere.

Jeg har talt om de tidlige sydlige påvirkninger i Danmark bl.a. Himlings(h)øje med Gudme og det nævnte netværk her til både Norge og Sverige. Ligeledes koblingen sydpå til kongeriget Thoringi (Thüringen) og de mange rige grave, som her er opbygget som gravhøje indeholdende en kammergrav. Pentdanter på samme gravhøje findes i nordpå. Jeg mener ingen både er fundet her - som naturligvis ikke er bevis for at de ikke har eksisteret.

Spekulerer man lidt videre, må disse folk fra syden i det 2. og 3. årh. dog have transporteret sig nordpå - på én eller anden måde. Færgetrafikken over bælterne tror jeg ikke eksisterede :D , så folket - hvis immigranter - måtte nødvendigvis (udover Jylland) sætte over sund og bælt for at nå deres bestemmelsessted(er). Netværket tyder også på at man både besøgte og handlede med hindanden. Der måtte ha' været både af en størrelse, der kunne transportere selv heste og andre husdyr.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 25 jul 2016 19:16

Gunilla Larsson med boken "Ship and Society - Maritime Ideology in Late Iron Age Sweden" fra 2007 oppklarte enda flere båtgrav fra den romerske jernalder, som Valleberga nr 24 i Valleberga og Simris 2 i Skåne samt rester etter en båt i en utgravd grav i Alvastra, Östergötland - deretter Grødbygård på Bornholm. Ifølge Larsson har det også vært funn av båt i grav, minst to eksempler - Jærstranden, Hå i Rogaland og Valderøy, Borgund i Møre og Romsdal i Norge.

Valderøybåten er i seg selv meget interessant, for da en gravhaug - Kongshaugen på Jangarden på Valderøya, Sunnmøre, Norge ble utgravd i 1824-27, der ble rester av båtbord sammen med bein og aske funnet, gravgodset var heldigvis deretter bevart for ettertiden. Senere undersøkelser avslørt at furubordene hadde vært sydd med tarmer og tettet med ulldrev - et typisk trekk fra den første delen av den romerske jernalderen da jernsammenføyning ennå ikke var kommet i styrke. Det vist seg at den norske gravbåten har en datering fra år 250 e.kr. Det var en meget uvanlig rik grav etter lokale forhold, og betegnelsen, "Kongshaug", må tyder på en anselig størrelse for meget lenge siden.

http://arnturkedal.no/jangaard/kongs1.htm

For å lære mer trenger man også å se på mer enn bare båtgravene og de dokumenterte beretninger nedskrevet i romertiden, og da burde båtkulturen studeres. I den første del av den romerske jernalderen fra år 0 til år 260 hadde det hendt en nautisk revolusjon som snudde opp-ned på den gjeldende båtkulturen som hadde eksistert i den eldre jernalderen fram til år 0. Vi vet dette fordi det hadde blitt funnet en lang rekke ofrede båter og fartøyer i et tusenårig periode fram til midten av 600 e.kr, de fleste i myrlandskap, grunne vatn og våtterreng som i Danmark kalles "mosen" hvor muligheter for bevaring av organisk materiell mangedoblet seg i kontrast til begravelse på landjord og skipbrudd i saltvann.

Den meste kjente offerbåten er Hjortspringbåten som hadde blitt funnet allerede i år 1880 og deretter utgravd i 1922, som med sin konstruksjon vekket oppsikt ved at den liknet sterkt på helleristningsbåtene fra Norge, Vest-Sverige og Danmark, spesielt sine unike todelte forlengelser på stavnene. Måten den var bygd på var også oppsiktsvekkende ettersom den så ut til å ha hatt en plankeoppbygging som ifølge ulike tolkerne kan være en sist rest fra den skandinaviske skinnbåten som forsvant helt med plankebåtenes ankomsten. En tolkning går ut på at man hadde utvidet en uthult stokkebåt som da reduseres til en bunnstokk, ved å bruke skinnbåtens innved som utgangspunktet, man gikk fra skinn til planke. Stokkebåten hadde deretter blitt et farbart fartøy som kunne seiles (roes) over lange avstander, og fremdeles utgjorde stammen av hele den nordiske båtkulturen i den eldre jernalderen og helt inn i den romerske jernalder som røpte av de mange båtgravene. Allerede svært tidlig så man de første spor etter klinkbyggingsteknikken som skulle oppstå i løpet av den romerske jernalderen, da man valgt å brette bordene så de vil ligge dels over hverandre, noe som gjort det lettere for sammenføyning og så lett konstruksjon som mulig. Annetsteds var man derimot opptatt av en så slett ytre overflate som mulig. Overlapping av bordene var en nordeuropeisk spesialitet, selv om det fantes båtbyggingsteknikk i India og den fjerne østen (Kina, Korea og Japan) med overlappende bord.

Dateringen av Hjortspringbåten var stadfestet til 350 f.kr,(390 til 210 f.kr) da hadde den blitt nedlagt i Hjortspring mose midt på øya Als sammen med et krigsbytte samt våpenutstyr for 60-70 mann. I den danske historien begynte den keltiske jernalderen omtrent 400 f.kr da man så en keltisk innmarsj inn i den jyske halvøya - som deretter var kalt kimbrerne, som straks etablert et keltisk overherredømme for neste tre hundre år ved å kontrollere økonomiske sentrer - deriblant saltgruvene i Nord-Tyskland og kommunikasjonsårene på Jylland. Romerske skrifter har bekreftet at våpenofring etter seire var et typisk keltisk kjennetegn som kunne gjenfinnes arkeologisk sett, og som åpenbart hadde blitt adoptert av de germanske stammene i ettertiden. Ut fra hva Crumlin-Pedersen i hans bok "Hjortspring" i Vikingmuseets bokserie hevdet, var det ved år 2003 funnet 7 separate våpenofringssteder - og åtte andre alene i Hamburgsregionen fra den keltiske jernalderen. I Danmark: Vædebro ved Århus, Krogsbølle på Fyn, Værebro Å på Sjælland og Kvärläv i Skåne samt Egebygård på Bornholm. Inntil da var våpenofring mere ofring av praktgjenstander, ikke krigsbytte som hadde blitt tatt med vold. Faktumet om at det stort sett var i den keltiske delen av Europa hvorfra det var gjort store våpenofringsfunn i tiden fram til år 0, tyder dermed på en keltisk innblanding. I 400 til 300 f.kr hadde kelterne begynte med å ofte enorme mengder våpen, blant annet i La Tene og Cornaux ved Lac Neuchatel i Sveits, Gournay-sur-Aronde og Ribemont-sur-Ancre i Frankrike og Llyn Cerrig Bach på Isle of Anglesey utenfor Wales. Hovedforskjellen mellom kelterne og germanerne var at førstnevnte drevet med omfattende menneskeofring idet man skulle ofre som gunst etter seier på slagmarken.

Det har ikke vært mange båtsfunn utenom Hjortspringbåten fra den keltiske jernalder i Skandinavia, og samtidige vist seg å være stokkebåter (dansk: stammebåd) med et mulig unntak i Hämpnäs-båten fra omtrent 220 f.kr i Norrland, Sverige.

Fram til den romerske jernalderen kjente ikke skandinavene eller europeerne på den atlantiske delen av Europa til annet enn padler, av dette hadde det vært en lang rekke arkeologisk funn helt tilbake til steinalderen mens åren for roing var ikke-eksisterende. Da Cæsar overvant venetifolket under et sjøslag ved Morbihan i år 56 f.kr hadde han et klart overtak ved å ha galeifartøyer med roing som drivkraft mens venetiene bare hadde seilføring og ikke lot til å vite hva årer egentlig var. Noe som tyder på at åren var en romersk oppfinnelse som hadde kommet til den germanske kulturen i det første århundret etter år 0, hvor den etter hvert ble adoptert, da hadde man begynte med å konstruere fram keiper for festing av åre eller paddelårer. Den eldste keipen vi kjenner for øyeblikket er fra Norge, mer bestemt fra Mangerkulturen på dagens Hordaland fylke i Vestlandet omkring Bergen, da var den lagd for paddelroing hvor roeren da kan se fremover i fartsretningen. Ved år 30 e.kr var de første keiper utviklet.

Den norske Mangerkulturen er i seg selv interessant, for i den norske forhistorien før år 800 vet man ikke egentlig hvor langt den germanske kulturen strakt seg nordover, men det er kjent at den nordiske bronsealderkulturen hadde ellers spredt seg over hele den skandinaviske halvøya helt opp til Nordlandet siden 2800 f.kr, og at den kan ha sett en endring mot en pregermansk identitet etter år 1000. Men nå over til Bergen, i år 1983 oppdaget en bonde en liten stokk som datt ut under en opprenskning av et myr i bekken Va på Mangersnes og deretter reiste han til Historisk Museum for å få den tidfestet etter å ha konkludert med at den var menneskeformet. Etter påtrykk ble det oppdaget at en arkeologisk sensasjon var funnet, da man innså at det fantes et gravfelt og muligens offersted fra den romerske jernalderen. Det skulle vise seg at det var en sterk og stabil bonde- og fiskerkultur der på et meget gammelt utbygd landområde. Det ble funnet minst tre båtvrak, Manger I, Manger II, Manger III og Manger IV- samtidige plankebåter. Mye tyder på at Mangersnes var også et båtbyggermiljø der man bygd forskjellige båter i 700 år, og da var det ikke bare gjennom ofring båtsrester kom til oss, enten var disse utrangert eller glemt idet disse skulle hentes etter å ha blitt gjennomvått i vatnet som siden blir til myr i senere tid. Deriblant en enkelt kneipe som har blitt datert til 30 e.kr.

Manger I på mange måter er svært lik Nydam B båt i sin konstruksjon, den er dels flattrykt og ovalt formet i sin fasong når man ser på et tverrsnitt.

Manger II var datert til omlagt 160 e.kr og var 15 meter lang uten stavnspissene (fast og massive - "løkkeformet" som sett på helleristningsbåter fra den romerske jernalderen som i Bærum, Oslo) med ni par kneiper, som gjorde denne båten til et farbart fartøy med fraktmuligheter selv om det var så som så med sjødyktighet. Manger II hadde samme bordkledning som Nydambåten, men en rund fasong som midtspantet på Hjortspringbåten.

Manger IV som det fjerde båtfunnet på Mangersnes derimot hadde blitt datert til omlagt 80 e.kr, en uvanlig spantfragment som avslørt at det var en plankebåt.

http://www.mangerkulturen.no/utvikling_ ... ling_1.htm

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 25 jul 2016 23:37

For større forståelse må man videre til Nydambåten som hadde blitt oppdaget i 1859 av Conrad Engelhardt som fant et stykke av en åre i Nydam mose ved Sønder Brarup like utenfor landsbyen Øster Sottrup (det ment at Nydambåten lå i dansk territorium, ennå er den i Tyskland som et resultat av 1864-krigen), dette var begynnelsen på et eventyr som ble avsluttet i 1863, men det skulle vise at det var mange flere båtsrester spredt på et stort område langs bekken som rente gjennom engmosen til Snogbæk som så renner ut i Alssund. Engelhardt fant tre båter, hvorav to hadde blitt utgravd i intakt stilling - eikebåten, "Nydam B" og furutrebåten, "Nydam C". Den sistnevnte forsvant under krigen i 1864 mens den førstnevnte var ført til Flensburg. Den mindre båten, "Nydam A" var simpelt ødelagt. Dermed må man se nærmere på "Nydam B". Den var mellom 23,4 og 23,7 meter langt og 3,3 meter bredt med plass for en besetning på 32 mann, som hadde fjorten par keiper og hadde en litt spesiell konstruksjon med fem bordganger per side som surres fast med klamper som når ut til spantene. Båten var så forseggjort at det bare kunne ha vært resultatet av en langvarig båtteknologisk utvikling, noe som Manger I (datering ennå ukjent) og Manger II båtene fra Norge tyder på.

Dateringsresultatene i nyere tid avslørt at "Nydam A" som hadde blitt ødelagt, var fra den første delen av den romerske jernalder - omkring 190 e.kr ifølge dendrologiske data som også røpt at den var blitt ofret omkring 220-230 e.kr. Akkurat denne båten er av størst interesse, men dessverre hadde Engelhardt vært dårlig med å dokumentere båtsrestene fordi han mistet interessen så snart man så at den hadde blitt systematisk nedbrutt og hugd opp - ikke en altfor vanlig skjebne for offerbåtene den gang, og mye av hans tegningene og nedskrivelsene hadde ikke vært gjenstand for nærmere granskning. Det var funnet en bordplanke med to klamper som på Nydam B og en ripbord (den øverste bordplanken i bordkledningen som endt mot ripen), noe som tyder på et slektsbånd med Manger-båtene og Nydam B-båten. Nydam B var selv datert til å ha blitt bygd i 310-320 e.kr og deretter ofret i tiden mellom 340 og 360 e.kr. Man har bare en enkel skisse av Nydam C-båten som kom i mosen omkring 300 e.kr - bare få rester er tilbake - som så ut til å være mindre enn Nydam B.

Manger II-båten som er den beste dokumenterte av Manger-båtene, hadde bare surrede klamper som forbant bordkledningen med spantene som med Hjortspringbåten og deretter sammensydde bordkledning - dermed finnes det bestemte felles konstruksjonstrekk i perioden 0 til 260 e.kr for større plankebåter langs de store sjøkommunikasjonene i Skandinavia og Østersjøområdet, det eneste som var nytt med Nydam B-båten var innføring av jern da man klinket sammen bordplankene med klinknagler av jern fremfor surre/sydde dem sammen. Som Manger II-båten fra 160 e.kr hadde også Nydam B-båten fem bordplanker. Denne forøkningen i tallet på bordplankene er ikke lite betydelig, for Hjortspringbåten fra omtrent 350 e.kr hadde bare to bordplanker på hver side mellom ripa og bunnplanken/bunnstokken. Helleristningene fram til ved årtusenskiftet røpet ikke enda flere bordplanker.

Det mente at bordplankene slankes, selv om man fremdeles hogd dem ut i tangentiell splitting - det betyr at man splittet ut objektet fra treet ved å utnytte hele bredden av stammen. Bordplanken på Nydam-B så "tungt og klumpende" ut for en som tidlig hadde sett et vikingskip, og dette er riktig. Stammen må deles i to for å produsere to enkeltplanker med klamper i tillegg, og det var ikke akkurat økonomisk. Vikingskipsbyggerne hadde gått over til en ny splittingsteknikk som var oppdaget i Valsgärde 7-båten fra 600-tallet som produserte slanke og tynne, men sterke bordplanker - radiale splitting med vinkelsplitting så man kan dele stammen helt ned til 1/32 istedenfor 1/2 som før. Når man sammenligne Nydam B og Gredstedbroskipet - som var lik stor (20-25 m) - begge hadde felles konstruksjonstrekk - vil en straks legge merke til at skipet fra ca. 610 e.kr (510-710 e.kr) har syv slanke bordplanker på den ene side uten klamper. Da hadde man erstattet de surrede klampene med nagler av tre. Det gjorde båten mer lettere om man benyttet radiale splittingsteknikk på stammene ettersom planketykkelsen forminsket meget drastisk i sammenligning med det som hadde vært standarden i den romerske jernalderen. Det mente også større utnyttelsespotensialitet i tømmeret.

Så det vanlige transportfartøyet for krigsformål i perioden fra år 100 til år 260 om man tar utgangspunktet i det arkeologiske materialet - vil dermed være Nydambåden eller Nydamskipet i et størrelsesforhold på 15 til 30 m. Innføringen av keiper som tillatt årefremdrift muliggjør større og tyngre farkoster fremfor kjempemessige kanoliknende farkoster som Hjortspringbåten, uten å tape viktige egenskaper som tillatt rask reisehastighet og strandhuggsmuligheter. I Norge finnes det hundrevis av nausttufter, som normalt var bygd på vegger av tre med stein- eller jordvoller som støtte og isolering, vanligvis med smale tak reist over naustrommet hvor fartøyet trekkes inn. Noen av disse er uvanlig stor, selv i sammenligning med disse fra senere tid - på Nes, Karmøy i Rogaland - hvor det oppsto et stabilt maktsenter i Merovingertiden - har det blitt funnet to nausttufter i et kompleks som var ganske avansert for sin tid - i tråd med det man fant i Middelhavsregionen den gang. Den ene er 33 meter lang og 8 meter bred innvendig, den andre 30 meter lang og 6 meter bred. Begge var datert til 130-160 e.kr og 290-320 e.kr. På Bjelland på Stord er det gravd ut en nausttuft på 30 meter lengde og 7 meter bredde. På Tufta på Stend sør for Bergen ble det funnet et nausttuft på 32 meter i lengden og 8,5 meter i bredden - innvendig. Det mente at dette tuftet kan romme et skip på opptil 28-30 meter i lengden og 5-6 meter i bredden. Den var i bruk gjennom hele den norske romertiden.

Helleristningene i Skandinavia sluttet i virkeligheten i middelalderen fremfor i eldre jernalder (400 til 0 f.kr), men det er fordi dette deles i to - de mer kjente jordbruksristninger med bakgrunn i bondekultur og religionspraksis med avbildninger av skip, mennesker og symboler - og veideristninger med bakgrunn i jegerkultur som hadde eksistert uforstyrret i de mindre befolkede deler av den skandinaviske halvøya i meget lang tid. Veideristningene gjengir stort sett dyr som hjort, elg og rein, men det hendt at billedhuggeren hugd inn scener og hendelser fra menneskelivet, deriblant fremmede farkoster. Det hadde også avslørt seg i nyere tid at jordbruksristningen som hadde en viktig kultisk betydning for lokalsamfunnet, ikke helt ebbet ut med innføring av jern som trodde.

Fra Bærum ved Oslo ble det oppdaget yngre helleristninger som gjenviste skip, på et meget funnfattig område fra tiden før romertiden. Det betyr dermed at disse på Øyene som nå er Gjettum gård, kom fra tidlig jernalder (norsk; dvs. 0 til 800 e.kr). Helleristninger avslørt nemlig styreårer - som ikke eksistert i Hjortspringbåtens tid - og nye stavnformer som "løkkeform". Derfor trodde arkeologene som utforsket disse feltene i Bærum, at disse helleristningene var fra overgangstiden - dvs. fra år 300 f.kr i førromersk jernalder (norsk) - og inn i romersk jernalder.

http://bora.uib.no/bitstream/handle/195 ... sequence=1

Styreåren brukes som regel på mellomstore fartøyer ned til 10-12 m (stundom ned mot 8 m) og store fartøyer, og ettersom det er kjent at åren sannsynlig kom med romerne til den atlantiske Europa samtidig som det er arkeologisk bevis på keiper fra mellom 30 e.kr og 80 e.kr i Manger, må det da betyr at disse helleristningene fra Bærum (39 skipsfigurer i Dalbo, 16 i Gjettum/Øyene) er mye yngre - kanskje arkeologene tar feil. På Dalbo II feltet kunne man se et skip med lange årer og styreårer selv om det hadde todelte forlengelser som Hjortspringbåten, hvilken må betyr at det må være fra tusenårsskiftet. Kanskje Hjortspringbåttypen hadde vært benyttet helt fram til begynnelsen på den romerske jernalder, for så å avløses av Nydam/Manger-båttypen om muligens fra det andre århundret e.kr. Rekonstruksjonen av Manger II fra år 160 e.kr og andre funn viser at det hadde vært store og brede stavnforlengelser som kan ha blitt gjenvist som "løkker" i Bærum. Helleristningene var dessverre altfor sjuskende hugd så det er ikke lite utfordrende for ettertidens forskerne som den dag i dag sliter sterkt. Men ut fra hva de eldre helleristningene i Bærum om muligens viser, kan Hjortspringbåten ha gjennomgått en evolusjon med lukkede og enkelte stavforlengelse i tiden etter båtofferet på Als fant sted. Crumlin-Pedersen i hans bok om Hjortspringbåten (s. 193-194) kan ha rett ved å spekulere om at de yngste skipsfigurer i Bærum stammet fra romertidens begynnelse.

Dalbo II skipsfiguren hadde tydelig ti par årer, tolv streker etter en besetning og en styreåre samt en ekstra åre i forstavnen. Dette kan være det eldste beviset på bruk av årer i Skandinavia selv om en datering er umulig.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 26 jul 2016 12:00

Karsten Krambs skrev:
Varulv skrev:Men uansett så ser ut som at båtgravene har et skandinavisk opphav i Danmark og Sverige fra det første århundret e.kr - og at de kan ha kommet fra en felleskultur helt opp til Mälarenområdet i Sverige og langs østkysten ned til Danmark medregnet Skåne og Bornholm.

Et meget informativt indlæg. Jeg har endnu ikke studeret linken til academia - men får det gjort senere.

Jeg har talt om de tidlige sydlige påvirkninger i Danmark bl.a. Himlings(h)øje med Gudme og det nævnte netværk her til både Norge og Sverige. Ligeledes koblingen sydpå til kongeriget Thoringi (Thüringen) og de mange rige grave, som her er opbygget som gravhøje indeholdende en kammergrav. Pentdanter på samme gravhøje findes i nordpå. Jeg mener ingen både er fundet her - som naturligvis ikke er bevis for at de ikke har eksisteret.

Spekulerer man lidt videre, må disse folk fra syden i det 2. og 3. årh. dog have transporteret sig nordpå - på én eller anden måde. Færgetrafikken over bælterne tror jeg ikke eksisterede :D , så folket - hvis immigranter - måtte nødvendigvis (udover Jylland) sætte over sund og bælt for at nå deres bestemmelsessted(er). Netværket tyder også på at man både besøgte og handlede med hindanden. Der måtte ha' været både af en størrelse, der kunne transportere selv heste og andre husdyr.


Om den sørgermansk-nordgermanske forbindelsen hadde eksistert - Thüringen i begynnelsen på romertiden lå mot Thüringerwald som utgjort grensen mellom øvre Elben-vassdraget og dagens Bøhmen/Tsjekkia - var helt klart sørgermansk som resultat av den første germanske ekspansjonen i det siste århundret f.kr - betyr det ikke nødvendig at båtgrav eksistert på det tyske innlandet. Under den romerske erobringen av Germania i keiser Augustus`s tid hadde man ikke bare tvunget seg inn til det germanske kjernelandet, men også sluttført fordrivelsen av kelterne fra like sør for Harzen (skogkledte fjelltopper) helt ned til Rhinen og Donau. Thüringen eller Thoring hadde blitt skapt som et rike for et folk som kalles herman-durer ved år 5 e.kr som et resultat av romersk inngrep. Dette landet ligger mellom elven Elben, Harzen og Thüringerwald ved enden på den øvre del av Ems-vassdraget. Båtgravene begynte å dukke opp i Syd-Skandinavia i sist del av det første århundret e.kr, lenge etter sørgermanerne hadde etablert seg på tidlige keltiske grunn. Ennå kan dette ikke utelukkes fordi undersøkelsene som fant opptil førti nye båtgrav eller mer, gjort det klart at om en slik grav var tidlig utgravd (fram til 1970-årene og endog etter århundreskiftet da man systematisere feltdokumentasjonsmetodene) kan sporene etter båter forsvinne av seg selv om bevaringsforholdene er dårlig.

Angelika Abegg-Wigg som skrevet ferdig en bok, det tospråklige Das Nydamboot/Nydambåden i 2014, som jeg fikk kjøpt under ferie da jeg var i Slesvig og besøkt Gottorp slott i det forrige året, har vært snill nok til å produsere et kart over båtfunn fra jernalderen (500 f.kr til 800 e.kr) - fra et tysk perspektiv fremfor fra et skandinavisk. Bare disse fra Elben- og Ems vassdragsområdene (nedre og dels mot østersjøkysten) i Tyskland tars med samt båtfunnene som ikke var kjent i Danmark.

Tyskland:
Leck
Haale
Vaale
Fallward
Jegumkloster
Rampe

Danmark:
Hjemsted (ikke langt fra Ribe)
Brokær (ikke langt fra der Gredstedbroskipet var funnet)
Ejsbøl
Vimose (det var våpenofringsfunn der)
Lundeborg (Fyn)
Jyllinge (Sjælland, ikke langt fra Roskilde)
Als Odde (ved Himmerland, Jylland)
Karlby (Mors, Jylland)
Nors (ved Limfjorden)

Språkbarrieren gjør det vanskelig å vite mer om disse båtfunnene i dagens Tyskland, og disse ikke alltid er om båt, Karlby kan være om en steinhelleristning på en småstein som viser en båt/skip med seil, med en båtform som enten oppsto av Sutton-Hoo skipet eller Nydamskipet, hvilken tyder på at den var lagd i 600-tallet og endog inn i 700-tallet.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 26 jul 2016 16:35

Meget fin og interessant nautisk gennemgang. Tak for det Varulf.

Trækker vi fra Tyskland og ud til nordsøkysten findes en lang historik af fund af kanoer. Det var først efter Weichsel-istiden der her begyndte at vokse træer, så man mener de ældste både har været skindbåde. I 1955 fandt man i Presse en kano af udhulet fyrretræ dateret til mellem 8200 og 7600 f.Kr. - og som måske er det ældst kendte bevarede skib i verden. I Nekkerspoel (1904) er ligeledes fundet en kano dateret til ~ 500 f.Kr. På denne tid har vi de første registreringer af 'terpen' i hele vadehavsregionen, hvor de tidligste er fra 6.-7. årh. f.Kr.

Muligvis var de første stammekanoer simple halvcirkelformede skibe og derefter ses en tendens til trapezformede kanoer, muligvis grundet en større stabilitet. Næste trin var at forbedre kanterne og rammekonstruktionen. Den romerske indflydelse ændrede på konstruktionerne, hvor de tidligere anvendte læder sejl erstattes af lærred - og en Caravel-type indføres med slids og tap metoder. Med romerne forsvandt denne teknik igen og overgik med tiden til klinkbygning.

Udover kanoer og fladbundede skibe mener man også der har eksisteret en slags større 'krigskano' som beskrives i kilderne. Ingen af disse skibe er dog fundet. Plinius skriver at kanoer var bemandet med op til tredive soldater.

I denne link over den maritime udvikling i Holland findes lister over de prehistoriske skibsfund - desværre kun på deres eget sprog.

https://nl.wikipedia.org/wiki/Maritieme_geschiedenis_van_de_Nederlanden:_van_de_prehistorie_tot_1585

Lidt mere om skibe fra området -

http://www.maritiemprogramma.nl/documenten/publcaties/Archeo%202015-3%20deel%20A%20b%20pag%206-24_DRAFT3.pdf

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 27 jul 2016 13:58

Takk for linkene. Det har i Norge vært et "skinnbåt vers stokkebåt"-argument som fremdeles er ikke avgjort, som gikk langt tilbake - Brøgger og Shetelig tok for seg dette i boken Vikingeskipene fra våren 1950. Det er ikke noe tvil om Hjortspringbåten har hatt sin bakgrunn i den utspente stokkebåten, men konstruksjonsoppbyggingen er så uvanlig - spesielt stavnoppbyggingen og innved - at den kan ha hatt en forskjellig inspirasjon fremfor bare fra stokkebåten. Det var ikke nevneverdige arkeologisk funn av utspente stokkebåter i Nord-Europa før årtusenskiftet, stort sett er det uthulte og massive stokkebåter av et stykke eller utformede stokkebåter av en halv tykk stamme med bruk av tangentiell splitting man hadde kommet over, og et viktig faktum med den utspente stokkebåten som spennes ut er at den måtte lages ut av myk ved som fersk eiketrær, denne byggemetoden var meget raskt oppgitt så snart man utviklet plankebåten i Skandinavia med unntak av Finland. Små og holdbare stokkebåter for lokal transport - mere som ferje - var tilbake.

Funnene på de britiske øyene tyder på at man hadde utviklet en form for plankefarkost gjennom "dobbelte stokker", der man føyet sammen utligger eller ekstra stokker med den sentrale stokken/stammen, men til gjengjeldelse blir disse meget tungkonstruert - noe som gjorde dem uegnet for et landskap med mye våtterreng i steinede områder, grunne farvann og bruk av vassdrag helt opp til enden. Denne evolusjonen kom ikke til Skandinavia hvor den utvidede stokkebåten som et naturlig skritt mot plankebåten og hjortspringbåttypen dukket opp. Stokkebåten av alle typer var siden henvist til elver og småsjøer samt myrlandskap, betegnelse "eike" som i Danmark, Norge og Sverige (forskjellige språklig varianter) dreier seg om en hverdagsfarkost for daglige affærer som fisking og transport som med bilen i dag, noe som tyder på at stokkebåten hadde eksistert helt fram til middelalderen. Det var til og med fremdeles lagd stokkebåter i Norge i slutten på 1800-tallet i det som nå het Finnbygdene i Hedmark, ikke langt fra Sverigegrensen.

I Europa ble enkelte stokkebåter kalt monoxyler og har vært funnet over hele Vest-Europa hvor man hadde til forskjell fra i nord og nordvest gjort sitt best for å utvikle disses potensialiteten - noe som var lettere ved å ha større og tykkere stammer som var lett tilgjengelig den gang. I Lac de Chalain var det funnet en båt som ikke var annet enn en meget stor stokkebåt - trolig med mast. Romerne skrevet at gallerne - som var keltisk - ofte bygde sine fartøyer av én stamme. Plinius har skrevet at han har opplysninger om "stokkebåter" i Elbemunningen som kunne ta opptil 30-40 mann. Fra Bieler-See har det blitt funnet en stokkebåt som var opptil 15 meter lang - og skal ha hatt en slags rorbenker. Da den fønikiske hærføreren Hannibal krysset elven Rhone, hadde han benyttet stokkebåter som transport for sin hær. Disse monoxylene var mye mer avansert enn det man fant i Nord-Europa og mer lik det man finner i andre kontinenter inkludert Sørøst-Asia og Afrika.

I de sentraleuropeiske vassdragene var stokkebåten et uunnværlig sjøfartøy ettersom robusthet og liten dybde er fremdeles et sentralt krav, derfor var de meget raskt erstattet med fartøyer som har de samme egenskaper - og det var en rekke funn av romersk-keltiske "plankebåter" som var bygd "fra bunn opp" med solide og massive emner av tre. Cærsars galeiene klarte ikke å vedde i senk venetienes skip under sjøkampene, de var simpelt for solid. Romernes redningen var at man var ukjent med årer i den atlantiske Europa, alt de hadde trengt å gjøre var å ødelegge seilene og utmanøvrere venetiene med sine roere.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 27 jul 2016 17:12

Ingen tvivl om at friserne var et maritimt folk med en lang tradition bag sig. Arkæologerne har fundet rester af fiskenet fremstillet langt tilbage i tiden og størstedelen af friserne ernærede sig ved fiskeri. Som sådan et (germansk) mønster nok meget lig det nordiske folk. Selv de urnordiske runer blev adopteret af friserne i første halvdel af 400-tallet e.Kr.

Tilbage til Drusus felttog fra Rhinen til floden Ems (12-9. f.Kr.), hvor de ifølge Cassius Dio blev overrasket af tidevandet. Ingen tvivl om, at friserne i deres små både optrådte som lodser og guidede romerne ud af problemet. Længere fremme og tæt på vikingetid hører vi om mange små og hurtige frisiske både der angriber piraterne.

At sakserne ligeledes var sø-bårne ser vi af romernes omtale af dem som pirater -

Carausius, a Menapian commander of Roman legions under the future emperor Maximian, was given the task of eliminating the Frankish and Saxon pirates in 285 CE. His mission was very successful and, by 286 CE, he had broken the pirate's power at sea. He was accused, however, of being in league with the pirates and keeping their plunder for himself and so was condemned to death by order of Maximian (who was then emperor of Rome). Rather than submit to what he saw as unjust charges, he declared himself emperor of an independent Britain and reigned until 293 CE, when he was killed in battle and rule from Rome was restored.

Jeg husker dog ikke saksernes og frisernes gravskik som værende gravhøje - og slet ikke med en tradition som kammer- eller bådgrave.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 28 jul 2016 09:58

Carausius, a Menapian commander of Roman legions under the future emperor Maximian, was given the task of eliminating the Frankish and Saxon pirates in 285 CE. His mission was very successful and, by 286 CE, he had broken the pirate's power at sea. He was accused, however, of being in league with the pirates and keeping their plunder for himself and so was condemned to death by order of Maximian (who was then emperor of Rome). Rather than submit to what he saw as unjust charges, he declared himself emperor of an independent Britain and reigned until 293 CE, when he was killed in battle and rule from Rome was restored.

I relation til tråden om 'hjemvendere' har jeg denne tekst fra ovenstående periode -

287; By the end of the third century there appear to be two groupings of Heruli, one in Eastern Europe and one in the west. Mamertinus records an attack by Heruli across the Lower Rhine and into Gaul. Heruli also raid into Iberia along with Alemanni and Saxons. The attack presents a hard-pressed Rome with some difficulties in pegging back the attack, as the empire is also concerned with mounting an attack on a usurper in Britain.

The Panegyric of Maximian, dating to AD 289 and attributed to Claudius Mamertinus, relates that during the bagaudae uprisings of AD 284–285 in the districts around Lugdunum (Lyon), "simple farmers sought military garb; the plowman imitated the infantryman, the shepherd the cavalryman, the rustic harvester of his own crops the barbarian enemy". In fact they shared several similar characteristics with the Germanic Heruli people. Mamertinus also called them "two-shaped monsters" (monstrorum biformium), emphasising that while they were technically Imperial farmers and citizens, they were also marauding rogues who had become foes to the Empire.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 28 jul 2016 15:14

Varulv skrev:Men uansett så ser ut som at båtgravene har et skandinavisk opphav i Danmark og Sverige fra det første århundret e.kr - og at de kan ha kommet fra en felleskultur helt opp til Mälarenområdet i Sverige og langs østkysten ned til Danmark medregnet Skåne og Bornholm.

Haywood skriver,

Ship burial was a north European custom, practised by the pagan Anglo-Saxons and Scandinavians beginning of the first millennium AD and continued until the introduction of Christianity c. 1000. Viking Age ship burials are known not only from Norway, Sweden and Denmark but also from Scandinavian-settled areas in Finland, Scotland, the Isle of Man and northern Russia. Though one settler, Ásmund Atlason, is said in literary sources to have been buried in a ship, no ship burials have ever been discovered in Iceland. The majority of known ship burials date from the Viking Age.

The practice of burning the ship and its contents, was because the ship may have been simply a status symbol, a public demonstration of wealth and power not only of the deceased but of his surviving relatives. In this case, it may be that the ship was just another luxury object, like weapons, armour and jewelry that were placed in the grave, for the deceased to use in the real of the dead.

Ship burials included both inhumations and cremations and were marked like other burials with mounds or cairns. Whether the ship had any particular religious significance in these burials is debated.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 28 jul 2016 16:03

Crumlin-Pedersen henviser i sine artikler tit til sin kollega Michael Müller-Wille. På nettet findes en artikel fra ham - lidt ældre fra 1997 - med temaet "Maritime Archäologie. Fallbeispiele aus dem südlichen Skandinavien".

Müller-Wille skriver -

Müller-Wille skrev:Mein Interesse an der Forschungsrichtung der maritimen Archäologie hat sich durch die Beschäftigung mit einer spezifisch nordeuropäischen Grabform und Grabsitte ergeben, nämlich der Bestattung im Boot und im Schiff, die sich in dem angezeigten Gebietsausschnitt von der älteren römischen Kaiserzeit, dem 1./2. nachchristlichen Jahrhundert, bis hin zur älteren und mittleren Wikingerzeit, dem neunten und zehnten Jahrhundert, nachweisen läßt. Diese Funde aus Gräbern des ersten nachchristlichen Jahrtausends und weitere Funde aus anderem Kontext sowie älterer und jüngerer Zeitstellung erlauben es, eine Sequenz von Booten und Schiffen aufzustellen, die sich nach Bauart und Funktion unterscheiden lassen. Diesem Komplex von Boots- und Schiffsfunden seien einleitend einige Bemerkungen gewidmet - sie sind die Objekte einer eng definierten Schiffsarchäologie -, ehe ich mich sechs weiteren Forschungsfeldern einer breiter verstandenen maritimen Archäologie zuwende, die anhand von Fallbeispielen erläutert seien: Schiffswerften - Schiffshäusem - Schiffahrtswegen - Kanälen, Landengen und Schiffs sperren - Häfen und Hafeneinrichtungen - schließlich der maritimen Kulturlandschaft.

https://www.kulturlandschaft.org/publikationen/siedlungsforschung/sf15-1997.pdf

På figur 1, side 10 findes en oversigt over bådgrave - f.eks. nævnes hele tre lokationer på Bornholm som Enekrogen, Slusegård og Grødbygård. Fra før år 700 e.Kr. ser jeg også fire grave i Skåne. Figur 6, side 17 viser fund af tidlige skibsnagler - og figur 9, side 21 viser skibs-spærre i det gammeldanske område.
Senast redigerad av 1 Karsten Krambs, redigerad totalt 28 gånger.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 28 jul 2016 16:32

I Crumlin-Pedersens artikel om 'Skibsfundene fra Hedeby' skriver han om skibet fra bådkammergraven -

Båden er klinkbygget med et bundparti i egeplanker, samlet med jernklinknagler, mens siderne består af planker af bøg og fyr, der er samlet indbyrdes med små trænagler. Spanterne er tydeligvis genbrug fra et andet fartøj, og det hele giver et så blandet indtryk, at jeg først troede, der var tale om to forskellige fartøjer. Det er imidlertid ikke tilfældet, det er to forskellige byggetraditioner, der er blandet i samme båd: den vestslaviske med brug af de små trænagler i bordene og den nordiske med jernnaglerne.

Sammenholder vi dette fund med andre skibsfund fra Norden og Østersøens sydkyst (fig. 6), fremtræder der et klart mønster, hvor trænaglede bord med mos-kalfatring er karakteristiske træk i det vendiske bådebyggeri, der iøvrigt i opbygningen af skroget stort set følger de samme principper som i Norden. Jo længere vestover mod Hedeby vi kommer, des stærkere slår de nordiske træk imidlertid igennem, med Hedeby 2-fartøjet som det mest udprægede eksempel på vendisk bådebyggeri med dansk inspiration.

Hedeby bådgrav.jpg

Klik for at gøre større :)
Du har inte behörighet att öppna de filer som bifogats till detta inlägg.

History freak
Medlem
Inlägg: 421
Blev medlem: 27 mar 2015 02:55
Ort: Stockholm

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav History freak » 28 jul 2016 21:00

Det var verkligen en väldigt bra redogörelse för båtbyggar- och skeppsbyggnadskonstens utveckling i forntidens Skandinavien. Det ligger mycket arbete bakom detta. Jag lyfter på mössan för Varulv och Karsten Krambs.

Jag kan ju mycket i detta ämne men här framkom mycket ny information som var mycket intressant. Detta är verkligen en bra exempel på hur ett diskussionsforum kan fungera som utbildning för intresserade amatörer. Men få har de gedigna kunskaper som dessa herrar har. Därför måste man vara försiktig med att ta tills sig allt som skrivs. Men när det gäller dessa herrar har jag inga betänkligheter. De är väldigt samvetsgranna och kunniga.

Men det betyder ju inte att vi alltid tänker lika. :) Men så skall det vara på ett diskussionsforum. Om vi är kloka lär vi av varandra.

Användarvisningsbild
Karsten Krambs
Medlem
Inlägg: 1480
Blev medlem: 13 jul 2009 17:02
Ort: Danmark

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Karsten Krambs » 30 jul 2016 10:15

Varulv; jeg har funderet lidt over det spørgsmål om, hvorfor der kun findes tidlige bådgrave på Bornholm? Hvorfor fortsatte denne gravform ikke op gennem vikingetid - som andre steder i Norden? Hvad skete dér?

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: De nautiske sporene - båtgrav

Inläggav Varulv » 31 jul 2016 12:05

Karsten Krambs skrev:Varulv; jeg har funderet lidt over det spørgsmål om, hvorfor der kun findes tidlige bådgrave på Bornholm? Hvorfor fortsatte denne gravform ikke op gennem vikingetid - som andre steder i Norden? Hvad skete dér?


Det var et synlig avbrudd på tohundrefemti år (250 år) mellom de romerske båtgravene og de merovingeriske båtgravene, man hadde da behandlet Bornholm som et synlig unntak, men siden oppdagelsene i Polen hadde det i nyere tid vist seg at det var en periode i Skandinavia med mange båtgrav i det første århundret e.kr til det tredje århundret e.kr - og de fleste båtgrav som hadde vært funnet, raskt kom i glemselen eller dokumenteres på nytt med basis i nye identitetsmarkører. Vi har allerede cirka nitti (90) båtgrav og grav som kan ha innholdet båt fra omtrent 50-80 e.kr til omtrent 250 e.kr på samtidige land.

Jeg hadde reist for en kort tid til Stavern sør på Vestfold, og der snublet jeg over det meste spektakulære gravfeltet i hele landet - Mølen, en rullesteinstrandtange som rente ut i Skagerrak mellom Larviksfjorden og Viksfjord - akkurat der all båt- og skipsferd i eldre tid måtte forbi for å komme til Viken, enten fra Sørlandet/Vestlandet eller fra Jylland i Danmark. 290 gravrøyser - røyser reist av rullesten ovenpå grav. Bare noen få var undersøkt, blant annet en steinlegning i båtform på tjue meter lengde som vist seg å være reist over en kremasjonsgrav med et utbrent skip. I 1972-73 var graven undersøkt, der vist det seg at bevaringsforholdene og kremasjonsprosessen var så destruktiv slik at bare jern og trekull i små mengder var tilbake - deriblant 72 båtnagler og massevis av jernflis etter ødelagte båtsøm. Dette skipet som sannsynlig var omtrent 20 meter langt, er det "ukjente" Mølenskipet - som har blitt datert gjennom C14 (trekull) til omtrent 30 e.kr til 250 e.kr. Gravfeltet var sannsynlig bare for krigerfolk som fikk sin grav der. Dessverre betyr det også at gravrøysene var så lett tilgjengelig, at plyndring hendt i nesten samtidige grav.

Til tross for at man i nyere tid argumentert for at Mølenskipet måtte ha kommet fra yngre jernalder (400-800 e.kr) er det mulig at dette skipet kan ha vært fra det tredje århundret e.kr, Nydam A-båten som var bygd sannsynlig omkring 190 e.kr, hadde mulige bevis på jernbåtsøm i likhet med Nydam B, noe som nyere undersøkelser i Nydam mose påvist. Nydam B-båten er ikke aller først ut med båtsøm eller sammenføyning av jern, selv om det var relativt nytt den gang. Hvordan Mølenskipet havnet der er uvisst, men kanskje det var en hærfører som hadde falt og dermed måtte hedres med brenning av en båt eller hans personlige skip i sin begravelse. Båtsøm der man mere sydde eller surret sammen bordene var fremdeles vanlig, så det var en ganske kostbart og uvanlig gest når man brent opp Mølenskipet.

For at båtgravskikken skulle fortsette, må det finnes en sterk inspirasjonskilde - og da er den navnløse felleskulturen som goterne og andre kanskje utsprang fra, av størst viktighet. Om muligens hadde omveltningene i det tredje århundret e.kr fulgt til at felleskulturen skulle fragmenteres og avløses av andre kulturer, og dermed vil båtgravene forsvinne av seg selv. Det må sies at Danmark - eller danenes land - var oppsiktsvekkende fattig på båt- og skipsgrav i sammenligning med resten av Skandinavia i den yngre jernalder og vikingtiden. I merovingertiden ble gravskikken gjenopptatt, om muligens for å skape nye maktmarkør man vil etablere et nytt styre og ny samfunnsorden med reetablering - bare ikke i Danmark, der hadde man kanskje ikke et så stort behov som i Sverige og Norge.

Hva var det som hendt i det tredje århundret e.kr? Den østgermanske ekspansjonen skjøt fart med hittil usett hastighet samtidig som man fant massevis av våpenofringsfunn fra denne perioden.


Återgå till "Nordisk forntid & vikingatid"

Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: 0 och 0 gäster