Skibe med sejl

[Varulv]

"A final factor also to be taken into consideration is the barrier effect of the west coast of Jutland. The southern North Sea coast, from Blåvannshuk in the north to the old Rhine mouth in the South, was at that time a area With very different conditions than the west coast of Jutland -"

Veldig interessant. Meget interessant fordi det har vært en rekke historiske barrierer som skyldes naturlige årsaker som forhindret menneskelig spredning i bosettelse, teknologi og kulturpåvirkning. Parallelt med den nordvestafrikanske kysten i middelalderen som var ufremkommelig for datidens skip som sjeldent kunne dra lenge sørover enn Kanariøyene. Det var først etter karavellen var blitt utviklet, og man begynte å sløse bort store ressurser gjennom det portugisiske kongehuset, det var blitt mulig å forsere denne barrieren og åpne opp vegen til to (eller tre) kontinenter - Afrika, Asia og Sør-Amerika.

I senantikken var det urolige tider med mye indre strid i Vest-Romerriket og ustabile tilstander langs grensen og dypt inn i dagens Tyskland, som deretter eksplodert i folkevandringstiden. Nye statsliknende riker måtte skapes, og dermed opptok konsolideringsinnsats gjennom generasjonene mye av deres kreftene. Saksernes invasjon av Britannia i 400-tallet kan ha hatt en ekstrem destruktiv virkning på den søndre Nordsjøkulturen på samme måte som muslimene hadde for Middelhavskulturen i 600-tallet. Et opphør i handelsvirksomheten, kollaps i de statlige og riksrelaterte ressurser og en retur til pre-romerske tilstander kan ha fullstendig ødelagt den nordvestlige Europas maritime interesser for de neste århundrer. Det er meget illusorisk at frankerne var mer opptatt av bruer og elver enn havnebyer og sjøveger i deres storhetstid fram til midten på 800-tallet. Folk flest hadde vendt seg bort fra havet som en regel i det britene nå omtalt som "the dark times".

Det var ikke mulig å forsere barrieren mot nord i slike omstendigheter, og trolig var det friserne som var førstemann som gjort det, da man begynte å etablere et handelsnettverk som kan ha lagt grunnlaget for en forbindelse på tvers av den jyske halvøya. Slesvig og Sønderjylland med sine mange elver kunne fungere som et gigantisk eid. Men selv da, må det ha vært virkelig utfordrende for å hamre seg rett gjennom kystfarvannet og forstørret lastevolumene som kan gjør det vanskelig å ta seg over Vadehavet. Vadehavet selv i dag er ikke alltid farbart, med skiftende bunn, strømforhold og mange øyer som kan endre sine strendene gjennom årene. Deretter kom tidevannseffektene inn i bildet. Bare grunnegående og lettkonstruerte fartøyer med liten lasteevne kan ta seg gjennom Vadehavet, eller i senere tid, flatbunnede og robuste fartøyer som kogger og prammer.

Friserne tok gradvis over kystterrenget langs dette forrykkede havet, og hadde fordeler med at det var mye innaskjærs farvann til nord (Vadehavet) og til sør (fra Wangerland i Tyskland), men det er helt åpent mellom Wangerooge-øya og Slesvig-Holsteins vestkyst hvor minst to floder har deres utmunning, Weser og Elben. Som med Stadhavet i Norge må man avfinne seg med lange ventetid den gang hvis man ikke kunne seile eller ro utaskjærs i dårlig vær - eller gjør det samme som på den jyske kysten; ta seg inn i våtterrenget med mye brakkvann og myr. Kanskje innføringen av seilet til Nord-Skandinavia kan ha startet akkurat der, og det er muligens at værforholdene der kan ha fått seilmakerne til å eksperimentere om hvordan å tilpasse råseilet inn i lokale forholder. For hvis sakserne kan ha overtatt det antikke råseilet, kan det ikke ha vært annet enn en adopsjon av eldre skipstradisjoner fra lengre sørover.

Det er en sterk mulighet at roskipene var fremdeles benyttet side om side med seilfartøyer, selv om arkeologiske funn ikke forklart noe som helst, mere fordi seilet var for spesialisert og krevende for allmenn bruk. Osebergskipet var i realiteten et roskip tilpasset bruk av rigg og seil, og det var bygd ved år 800. Ennå er det ting som tyder på at seilmakerne allerede den gang - selv om man var i startsfasen - var intimt kjent med seilføring og hvordan å utvikle fram seil. Seilet og roskipet var sannsynlig smeltet sammen fremfor å ha seilet utviklet for roskipet. Småfartøyer av nordisk opprinnelse var likevel 100 % rofarkoster, så seilet må ha kommet fra et annet sted. Dermed tror jeg at seilet kan ha kommet med friserne til Nord-Europa, som ved 750 hadde fått et ressursoverskudd som gjør det mulig å vie krefter for nytenkning og eksperimenter.

[Karsten Krambs]

Friserne tok gradvis over kystterrenget langs dette forrykkede havet,

Her er en en interessant publikation, der er udarbejdet af Det Hollandske Vadehavsakademi, Leeuwarden og Det Fælles Vadehavssekretariat (CWSS), Wilhelmshaven. Der er mange gode informationer at hente her.

http://www.google.dk/url?sa=t&rct=j&q=& ... 4Le2Mnxr2Q

[Karsten Krambs]

Dermed tror jeg at seilet kan ha kommet med friserne til Nord-Europa, som ved 750 hadde fått et ressursoverskudd som gjør det mulig å vie krefter for nytenkning og eksperimenter.

Går vi lidt tilbage til romertid har vi et par antikke kilder, der allerede tidligt fortæller om frisernes sødygtighed.

I perioden 12-9. f.Kr. gennemførte romerne en række germanerfelttog, hvor det mest kendte er Nero Claudius Drusus, der med sin flåde nåede Oceanet og sejlede fra Rhinen til floden Ems. Det er tvivlsomt om flåden sejlede op ad Ems, men romerne trængte åbenbart ind i landskabet, hvor det kom til kamp og romerne sejrede over folket bruktererne. På denne ekspedition fik romerne kendskab til det vi i dag kalder de "De østfrisiske Øer" (Borkum, Juist, Norderney, Baltrum, Langeoog, Spiekerogg, Wangerogg) og øen de kaldte Byrchanis, Burchana, hvis indbyggere satte sig til modværge overfor romerne og først overgav sig efter en tids belejring. Plinius nævner denne ø, måske Borkum, som den kendteste af 23 øer fra Rhinen og op langs Nordsøkysten. På hjemvejen blev flåden overrasket af tidevandet og blev reddet af friserne, der åbenbart allerede var romernes allierede. Dette første romerske fremstød til den østfrisiske kyst beredte vejen videre frem for romerne. Drusus havde uden tvivl indsamlet vigtige informationer med sin flåde om vadehavet, landskabet og stammefolket, der boede i området. Et vigtigt anlægsarbejde var kanalen Drusiana, der forbandt den østlige arm af Rhinen med Yssel og dermed Flevus-søen (Lacus Flevus = Almere, Zuiderzee) og Nordsøen. Dermed blev den romerske flådes vej til de kystnære støttepunkter (baser) væsentligt forkortet.

Uddrag af tekster:

Divus Claudius: Drusus … deinde Germanici belli Oceanum septemtrionalem primus Romanorum ducum nauigauit transque Rhenum fossas naui et immensi operis effecit, quae nunc adhuc Drusinae uocantur,
denne Drusus, . . . der var med i den germanske krig og den første romerske general, der navigerede med skib på det nordlige Ocean, udførte nye kanalarbejder over Rhinen, et uhyre værk, der endnu i dag bærer hans navn.

Lucius Cassius Dio: ἔρ τε τὸν ὠκεανὸν διὰ τοῦ Ῥήνου καταπλεύςαρ τούρ τε Υπιςίουρ ᾠκειώςατο, καὶ ἐρ τὴν Φαυκίδα διὰ τήρ λίμνηρ ἐμβαλὼν ἐκινδύνευςε, τὠν πλοίων ὑπὸ τήρ τοῦ ὠκεανοῦ παλιπποίαρ ἐπὶ τοῦ ξηποῦ γενομένων,
efter at han (Drusus) var sejlet ned ad Rhinen til Oceanet og efter at have krydset søen (Lacus Flevus) [på vej] til chaukernes land kom han i fare, da skibene blev taget af tidevandet. Herefter indgik han en aftale (tribut) med friserne.

Kommentar: Tidevandet har åbenbart været noget af en overraskelse for den romerske flåde?

[Varulv]

Går vi lidt tilbage til romertid har vi et par antikke kilder, der allerede tidligt fortæller om frisernes sødygtighed.

Kommentar: Tidevandet har åbenbart været noget af en overraskelse for den romerske flåde?

Selvsagt. Cæsar oppdaget dette under hans invasjonen på Britannia, og har vært dårlig forstått fram til romerne på nytt marsjert nordover i Augustus` tid og senere. De ekstreme tidevannsforskjellene mot kanalen og langs kysten opp til den jyske vestkysten var helt nytt for erfarne sjøfarerne fra Middelhavsområdet. Deretter hadde romerne basert deres herredømme til sjøs på Atlanterhavet på innfødte assistanse selv om det av og til satt dem i en lei pine ved opprør. Den romersk-keltiske skipsbyggingstradisjonen hadde en sterk fordel overfor de romerske fartøyene, ved at man som regel hadde flat bunn og stor robusthet. Et tappesammenføyde skip hadde sterk stivhet, men stor sårbarhet mot ytre krefter som hvis man var blitt veddet av et krigsskip. Plutselige sammenstøter og voldsomme påkjenninger kan få et skip til å slå lekk. Dette ser man ikke med kravellbygde fartøyer og romersk-keltiske fartøyer, da det må mye mer til. Et klinkbygde skip derimot er mer fleksibelt i sammenligning til tross for tilsynelatende skrøpelighet. Nødvendig for å takle sterke strøm og svingningene i vannet samt å trekke skipet på eid og over grunne hindringer.
Innføringen av jern gjorde det klinkbygde skipet større og tyngre, men uten å miste sin styrke man videreførte fra mindre skip som før var sydde og surret sammen. Dermed kunne vikingene ha et skip med større lasteevne enn før, større sjødyktighet og mer kapasitet - blant annet for bruk av rigg og seil. Saksernes skip var i begynnelsen små sett med de siste romernes øyne, dette forandret seg med Sutton Ho-skipet som så klart var ikke et småfartøy.

Vikingene kom ut for det samme problemet som romerne et årtusen senere, i 800-tallet vet man at det har hendt mange ganger at vikinger var blitt fanget av tidevannet som da Alfred den store vant sin første seier til sjøs. Men det er mer sandgrunn enn steingrunn langs kysten og i den engelske kanalen, så det var mulig å sette skipene på grunnen og bli stående, og komme seg intakt fra grunnstøtting. Da forutså det sterk indre styrke i konstruksjonen. Ennå vet man fra arkeologisk funn at den romerske (som romerne selv vil kalle "fønikisk") skipsbyggingsteknikken fortsatte på Atlanterhavet fram til senantikken. Kanskje i forbindelse med omfattende ekspertise man hadde skaffet seg med tiden, og som deretter gjorde romerne i stand til å krysse sjø (om enn kun i kystnære farvann) uten å ta altfor stor risiko. Men så er det svært lite man vet om den maritime virksomheten i Romerriket fordi dette var dårlig omtalt av de få historikerne og forfatterne. Det finnes romerne som likte seg til sjøs, selv om de fleste sjøfarerne vanligvis var av gresk og fønikisk avstamning.

(En viktig grunn til hvorfor vedderangrep var oppgitt som skipstaktikk i senantikken og middelalderen, var at man gikk over til kravellbyggingen som dermed produserte et robust skrog som ikke vil gå opp i limingen i sin sammenføyningen selv når man ikke var rammet i senk - de fleste galeier som var "senket" i antikke sjøkrig, i realiteten var "sprunget i lekk" og slått ut, selv om man ikke synker med det samme. Som hvis et linjeskip slo ut et annet linjeskip uten å påføre det fatale skader.)

[Karsten Krambs]

Saksernes invasjon av Britannia i 400-tallet kan ha hatt en ekstrem destruktiv virkning på den søndre Nordsjøkulturen [ . .] Det er en sterk mulighet at roskipene var fremdeles benyttet side om side med seilfartøyer,

hvor saksernes brug af sejl nævnes i et brev dateret år 473 e.Kr.

Jeg har tidligere gennemført en dybdegående research af de kontinentale annaler indenfor perioden vikingetid. Flere steder - mest fra 800-tallet - berettes om "friserne der angreb fjenden i deres små hurtige både". Dog nævnes ingen steder om sejl eller årer - som jeg husker det.

På det sidste har jeg beskæftiget mig en del med myten om - og tiden for Saksernes erobring af Sydengland. En hel del indicier peger nu på, at indtil flere 'germanske' stammer fra Kontinentet og den anden side af Kanalen - både det nordlige kystområde som Rhinlandet - har genetisk bidraget væsentligt til det mix af folk, der i dag bor i det sydlige England. Som sådan ser det ud til, at der allerede i det 1. årh. f.Kr. og fremadrettet, var flere områder i Sydengland beboet af stammer af såkaldt 'germansk' oprindelse.

Det må betyde, at man transporterede sig over Kanalen meget tidligt. Det passer jo fint med perioden 12-9. f.Kr. og Nero Claudius Drusus tidevandsproblem, hvor friserne kom romerne til hjælp. Noget tyder på, at ved romernes tilbagetrækning fra England ca. 410 e.Kr. efterlod de en mulighed for, at 'saksiske' fraktioner kunne bosætte sig i de efterladte fæstningsværker og beboelser. Denne nye mulighed for bosættelse og handel har måske øget interessen for at udvikle/tilpasse sejlet til de eksisterende roskibe i perioden 410-473 e.Kr. ??

[Karsten Krambs]

Prof. Jan Bill fra Vikingeskibsmuseet i Roskilde skriver således -

Den angelsaksiske krønike er en af de vigtigste kilder til vikingernes aktiviteter i Vesteuropa, og naturligvis især i England. Flådeoverfaldene omtales hyppigt, ligesom også etableringen af vinterlejre, udbetalingen af danefæ, og de vekslende politiske alliancer. Størrelserne på vikingernes flåder omtales tit, og også deres ruter, men der er praktisk taget ingen konkrete omtaler af, hvordan skibene så ud. Fra år 897 findes dog en indirekte beskrivelse, idet kong Alfred gav ordre til at -

"bygge lange skibe mod askene [vikingerne eller deres skibe], som var næsten dobbelt så lange som de andre. Nogle havde 60 årer, nogle mere; og de var både hurtigere og mere stabile end de andre. De var hverken lavet som de frisiske eller som de danske, men sådan som han [Alfrad] mente at de ville blive bedst."

Angelsaksisk skibsbygning var, ligesom skandinavisk, en klinkbygningstradition. Derfor kan vi med en vis ret antage, at kong Alfreds nye skibe ikke har adskildt sig alt for meget fra de senere, store langskibe fra 900- og 1000-tallet. Det er bemærkelsesværdigt at de største skandinaviske skibe, vi kender fra tiden omkring 900 - det norske Gokstadskib og Ladbyskibet fra Danmark - begge har 32 årer, og dermed er netop halvt så store som kong Alfreds 60-årers skibe.

askene: se tidligere indlæg om "æscman"

viewtopic.php?f=36&t=45499#p719832

[Varulv]

En ny bok, The Edge of the World av Michael Pye, om historien omkring Nordsjøen har en meget interessant opplysning på s. 38:

"Bonaface shipped out from England on his mission to convert the Frisians in 716, clambered up the side of a quick ship with the sailors bustling about and had to wait for the great sail to be puffed out with the right winds; or so Willibald says in his life of the saint. Willibard refers to the sail as "carbasa" in the Latin, which more usually is a word for linens, even though we know most sails were sewn from lengths of woven wool. When Boniface`s body was shipped over the Aelemere on a more ordinary ship with "swelling sails", the word used this time was "vela", the more common word. Did fast ships need a different kind of sail?.

Det var i år 716 da helgen Boniface som på skandinavisk blir Bonifatius, dro til Frisland fra dagens England og kom med det nevnte skipet til Utrecht. Hans legeme ble fraktet i år 754 til sitt endelige gravsted, da var det sannsynlig på et vanlig fartøy. Denne beretningen tyder på at det var meget forskjellige skipstyper allerede tidlig i 700-tallet, og at det fantes ulike seil på hver skipstype den gang. Hvorfor hadde man "seil av lintøy" hvis ordet carbasa oversettes riktig, fremfor seil av vevd ull som normalt i kontinentale Europa den gang?

Det er fristende til å tro at opprinnelsen bak vikingskipets seil kan være i Vitae, presten Willibalds biografi om Bonifatius, som var nedskrevet ved år 765.

[Karsten Krambs]

Jeg har fundet bogen på nettet her - 'Viking Trade and Settlement in Continental Western Europe'.

https://books.google.dk/books?id=moFItu ... RyCh0WUwXc

På side 43 er der i nævnte bog en artikel (Frisia in Carolingian times) af den hollandske Egge Knol. På fig. 2 (s. 47) i bogen vises en række jern-nagler med følgende undertekst "Some iron clinkers found in the cemetery Oosterbeintum 6th- early 8th century". På side 48 står følgende -

"Several dozen clinker nails found in the cemetery of Oosterbeintum and the settlement of Wijnaldum are the only surviving evidence of shipbuilding techniques (Knol et al. 1996), as wood was rare in the marsh, and most old wood, including parts of old ships, would have been used as fuel; as a result very little wood has servived".

Desværre er ikke alle sider vist i eksemplet fra Google books.

[Varulv]

Jeg har fundet bogen på nettet her - 'Viking Trade and Settlement in Continental Western Europe'.

https://books.google.dk/books?id=moFItu ... RyCh0WUwXc

På side 43 er der i nævnte bog en artikel (Frisia in Carolingian times) af den hollandske Egge Knol. På fig. 2 (s. 47) i bogen vises en række jern-nagler med følgende undertekst "Some iron clinkers found in the cemetery Oosterbeintum 6th- early 8th century". På side 48 står følgende -

"Several dozen clinker nails found in the cemetery of Oosterbeintum and the settlement of Wijnaldum are the only surviving evidence of shipbuilding techniques (Knol et al. 1996), as wood was rare in the marsh, and most old wood, including parts of old ships, would have been used as fuel; as a result very little wood has servived".

Desværre er ikke alle sider vist i eksemplet fra Google books.

Dette er jeg kjent med. Klinkbygging hadde kommet til Benelux eller mer riktig nordre Nederland flere århundrer før vikinger, helt tilbake til 500-tallet da friserne begynte å dukke opp på nytt. De fleste båt- og skipsfunn i disse trakter stort sett var i ferskvannsomgivelser eller innelukkede havneområder som tidlige elve- og vannløp, rimelig langt vekk fra de meste aktive maritime deler av landet den gang. Selv i Vadehavet er det svært sjeldent å finne mye, da må man bokstavelig talt finner slike funn på fast jord som kan ha kommet seg over vannet med tiden. Den sørvestre Nordsjøen er ekstremt fiendtligsinnet mot eldre vrak bygd av tre, enten i saltvann eller i myr.

Dessuten er det et landskap med lite skog, langt mindre høyvoksende trær. Der var treet verdt sin vekt i gull for beboerne som ikke var fremmed for resirkulering.

(skal nå på ferie, vil kanskje komme til Slesvig en gang.)

[Karsten Krambs]

Klinkbygging hadde kommet til Benelux eller mer riktig nordre Nederland flere århundrer før vikinger, helt tilbake til 500-tallet da friserne begynte å dukke opp på nytt.

Her er lidt mere fra bogen 'Viking Trade and Settlement in Continental Western Europe'.

"In Dorestad an Tiel wooden remains of ships have been found. The Hoogstraat II excavation in Dorestad revealed several fragments which lay scattered in the clay and sand deposits of the river bank area. As far as could be recognised, these fragments belonged to a clinker-built boat, fig. 12. The context of the find dates these fragments to the second half of the 8th and the first half of the 9th century.

In Tiel a part of a clinker-built ship and a V-formed floor timber were found. Both elements, secondarily used in the construction of the wooden revetment, were made of oak. According to dendrochronological research, the trees used for the Tiel ships came from southwest England, close to London, where they were felled between 971 and 1008. Written sources mention intensive contacts between Tiel and London at that time.
The ships, whose wooden remains have been preserved in Dorestad and Tiel, were built in the Scandinavian shipbuilding tradition".

Kilde: Vikings in the lower Rhine area, W.J.H Verwers, 2010.

Fra perioden 750-850 e.Kr.

Skibs-fragment_a.jpg (49.61 KiB) Visad 704 gånger