Skibe med sejl

[Karsten Krambs]

Datidens danskere, nordmænd og svenskere har rejst til vands i tiden op til vikingetiden (ca. 700-1050). For eksempel har de folk, der i jernalderen var bosiddende i Sverige, været nede ad de russiske floder. Men sejlet gjorde det muligt at rejse hurtigere og længere væk – også på de store have.

»Vikingetidens mennesker har kendt til sejlet i hvert fald siden omkring Kristi fødsel, fordi de har haft kontakt med romerne, som havde sejl på deres skibe. Men det er først omkring det 7. og 8. århundrede at vi kan se, at sejlet er blevet introduceret i Skandinavien«, fortæller ph.d. Morten Ravn, som er ansat på Vikingeskibsmuseet i Roskilde.

»Vi ved ikke, hvorfor sejlet indtil da har været fraværende - måske har det været fravalgt«, siger forskeren, som mener, at nordboere må have kendt til sejlet inden det 7. århundrede.

Morten Ravn fortæller, at fra det 4. århundrede og frem til det 7. og 8. århundrede er der et hul i forskernes viden om sejlets historie i Norden. Det sidste vi ved om skibshistorien i Danmark indtil da - er baseret på en båd, der blev fundet i en mose i Nydam i Sønderjylland i 1863.

»Vi ved ikke, hvad der er sket fra Nydamfundets både og skibe fra det 3. og 4. århundrede e.Kr., der udelukkende blev fremdrevet for årer - og frem til, at vi i det 7. århundrede begynder at få noget billedmateriale af skibe. Vi kan ikke udelukke, at vi på et tidspunkt finder et skib fra år 500, men lige nu er det et af arkæologiens store spørgsmål«, siger forskeren.

Nydamsbåden er en 23 meter lang og 3,5 meter klinkbåd. Den repræsenterer et udviklingstrin mellem syede plankebåde og vikingeskibe.

http://videnskab.dk/kultur-samfund/se-g ... nes-rejser

[Varulv]

Datidens danskere, nordmænd og svenskere har rejst til vands i tiden op til vikingetiden (ca. 700-1050). For eksempel har de folk, der i jernalderen var bosiddende i Sverige, været nede ad de russiske floder. Men sejlet gjorde det muligt at rejse hurtigere og længere væk – også på de store have.

»Vikingetidens mennesker har kendt til sejlet i hvert fald siden omkring Kristi fødsel, fordi de har haft kontakt med romerne, som havde sejl på deres skibe. Men det er først omkring det 7. og 8. århundrede at vi kan se, at sejlet er blevet introduceret i Skandinavien«, fortæller ph.d. Morten Ravn, som er ansat på Vikingeskibsmuseet i Roskilde.

»Vi ved ikke, hvorfor sejlet indtil da har været fraværende - måske har det været fravalgt«, siger forskeren, som mener, at nordboere må have kendt til sejlet inden det 7. århundrede.

Morten Ravn fortæller, at fra det 4. århundrede og frem til det 7. og 8. århundrede er der et hul i forskernes viden om sejlets historie i Norden. Det sidste vi ved om skibshistorien i Danmark indtil da - er baseret på en båd, der blev fundet i en mose i Nydam i Sønderjylland i 1863.

»Vi ved ikke, hvad der er sket fra Nydamfundets både og skibe fra det 3. og 4. århundrede e.Kr., der udelukkende blev fremdrevet for årer - og frem til, at vi i det 7. århundrede begynder at få noget billedmateriale af skibe. Vi kan ikke udelukke, at vi på et tidspunkt finder et skib fra år 500, men lige nu er det et af arkæologiens store spørgsmål«, siger forskeren.

Nydamsbåden er en 23 meter lang og 3,5 meter klinkbåd. Den repræsenterer et udviklingstrin mellem syede plankebåde og vikingeskibe.

http://videnskab.dk/kultur-samfund/se-g ... nes-rejser

Å kalle gåten om innføringen av seilet i Nord-Europa "et av arkæologiens store spørsgmål" omkring det store gapet mellom Nydamsbåten/skipet og de første skipsfunnene fra siste halvdel av 700-tallet er ikke en underdrivelse. Det er nemlig en av de største historiske gåter i den skandinaviske historien noensinne som det fremdeles ikke finnes noe fullstendig svar på; blant annet fordi kunnskapen om seilet hadde vært kjent helt tilbake til det siste århundret f.Kr da Cæsar berettet om keltiske stammer som benyttet seilskip på den engelske kanalen som selv med åredrevede båter var "bare" flere dagers uavbrutte reise fra Sønderjylland.

Dessuten er vikingseilet ikke noe som kunne sies å ha sitt utgangspunkt i det antikke råseilet som var meget forskjellig oppbygd og opprigget, som i seg selv var identifisert i nyere tid som forgjengeren for latinseilet som dominerte Middelhavet for ett tusen år fram til senmiddelalderen. Det nordeuropeiske råseilet var først sett avbildet på billedsteiner på Gotland fra 600-tallet. Landström med hans bok Da Skibene førte sejl skildret det slik: "ternede sejl, oftest diagonalt", de fleste vikingseilene hadde diagonale streker man antok er forsterkninger i seilet, "beitisass (sprydstage), en lang stang, der sattes for at holde sejlets forlig strakt, når man sejlede bidevind" som gjorde det mulig å seile bidevind - som ikke var lettvint med antikkens råseilet (aktuelt ble råseilet redusert i den ene enden, og latinseilet oppsto etter hvert som et resultat) - senere erstattet med baugliner eller "boliner (bugliner) fra sejlets sidelig til forstævnen og som erstatter sprydstagen"

Studiene av billedsteinene, andre skrifter med avbildning som Bayeuxteppet og helleristninger omkring seilet viser at det hendt en meget rivende utvikling som så raske og varige endringer som opplyst omkring sprydstagen og bauglinene allerede idet vikingene begynte å etablere deres sjøherredømmet omkring de europeiske kystene. Denne hastigheten minsket ikke utover de neste århundrene som skulle se innføringen av råseilet inn i fullriggerskipet. I sammenligning hadde ikke det antikke råseilet sett liknende prosess helt siden 500-tallet f.Kr for de neste 700 år. Alle hypoteser om en slektskap mellom det antikke råseilet og det nordiske råseilet må dermed avvises.

Det er svært lite man vet om keltiske seil i antikken, men de få sikre opplysninger antyder ikke et tradisjonelt seil, disse skulle være lagd av lær og oppbygd som kinesiske djunkeseil selv om de sannsynlig hadde samme funksjon og utforming som råseilet. Romerne selv foretrukket åredrift fremfor seildrift - noe som kom av beskrivningene på de meste allmenne handelsfartøyer i deres tid - disse var handelsgaleier fremfor seilskip som var forbeholdt bestemte virksomheter som kornhandelen. Det antikke råseilet var bare brukt som hjelpemiddel på åpen sjø, latinseilet vant framover fordi det gir større styrekontroll og dermed kunne man seile ikke bare opp mot vinden, men også nærmere kysttraktene. Råseilet for et antikke skip var for å forkorte reisetiden, og da krevd det betydelig god kjennskap til vindretning, strømretning og reiserutene. Allerede i 500-tallet f.Kr var Middelhavet blitt gunstig kartlagt. Det blir helt annerledes på Atlanterhavet hvor man har vekslende forhold og skiftende vind- og strømretning samt tidevannsforskjellene spesielt på den engelske kanalen og langs Beneluxs kyst helt opp til Vadehavet.

Seilførende fartøyer hadde sannsynlig kommet fram til skandinaviske farvann mange ganger i Romerrikets tid, det er funnet helleristninger i Stjørdal, Trøndelag som viser at seilgående fartøyer skal ha blitt observert i 200-tallet e.Kr allerede i Trondheimsfjorden.

Men allerede i bronsealderen var de skipsteknologiske prinsipper som fremdeles var gjeldende i begynnelsen på 800-tallet, etablert av de innfødte båtbyggerne som var diktert av de strenge topografiske betingelsene: Lett og enkel konstruksjon for størst mulig letthet. Smidighet og grunngående egenskaper for roing i lukket og grunt farvann. Egenskapen for å kunne bli dratt på eid som når man vil forbi Stadshavet i Norge som selv den dag i dag er en real utfordring for skip i hard vær. Det måtte skje på en pris; man mistet den nødvendige sjødyktigheten på åpen sjø og var dermed begrenset til kystnære virksomhet, vassdrag og innsjøer. Det var meget mye lukkede farvann som stanset helt ned til dagens Belgia med åpninger som gjorde det mulig for robåter å ta seg fram uten å stikke langt til sjøs. Det var da en revolusjon hendt:

Kjølen. Alle er enig om at det var den dype og langstrakte kjølen (kjøl var allerede oppfunnet av egypterne for 3500 år siden, men fram til 600-tallet var den ikke mer enn en kjølplanke eller en grunn kjøl) som forvandlet den skandinaviske flerbruksbåten til et seilfartøy som kunne motvirke seilets påkjenningene med kjølskonstruksjonen til tross for sin lette oppbygging. Antikke seilskip med kjøl var meget tungbygd i sammenligning. Overgangen fra båt til skip kom ikke på 700-tallet, men langt inn i Vikingtiden da man så større bruk av jern enn tidlig for sammenføyning av større fartøyer. Osebergskipet bygd ca. 830-834 hadde mer enn 125 kg jern i egne konstruksjon, noe som er meget betydelig i forhold til arkeologiske båter av eldre dato.

Jern som sammenføyningsmateriale for bygging av skip kan ha kommet fra keltiske båtbyggingstradisjonene på de sentraleuropeiske vassdragene i dagens Frankrike, Benelux og Tyskland, hvorfra man hadde funnet mange pramliknende farkoster som var kraftig forsterket og sammenføyet med jern helt tilbake til begynnelsen på den kristne tidsalderen. Man vet at frisene fra Frisland hadde en sterk maritim tilstedeværelse i de siste tre århundrer før år 800 og at de hadde store flåter fram til 700-tallet, arkeologisk funn viste omfattende bruk av jern. Innføringen av jern i Nord-Europa er interessant; for innflytelsen blir sterkere jo lengre vestover man kom, og når man nådde enden av Finskebukta mot St. Petersburg i øst, opphørte all spor av jern i båt/skip.

Det er allerede flere båtsfunn fra perioden mellom 200/250 og 750/800 i Norge og Sverige, men ingen av disse har gitt fullgode svar på spørsmålet, og større funn som vist seg å være eldre enn tidlig antatt, er så drastisk svinnet bort at det er intetsigende når man vil studere konstruksjonsmessige trekk.

[Karsten Krambs]

@ Varulv

Rigtig godt og informativt indlæg. Ifølge Frans Arne Stylegar (2009) findes der flere gode indikationer på overgangen fra roskib til sejlskib.

• Kvalsundskibet i Sunnmøre i Norge er dateret til 690-700 e.kr. med en længde på 18 m, bredde 3,2 m, og er et roskib med 10 par årer. Skibet var udstyret med køl.

• Storhaugskibet Avaldsnes, Nord-Karmøy i Norge er dateret til 771 e.kr. med en estimeret længde på 23-27 m. Skibet var bygget som et roskib uden spor af mast.

• Grønhaugskibet fra Karmsund i Norge er dateret til 780 e.kr. med en længde på 15 m. Der var intet spor af en mast og skibet vurderes til at være et roskib.

Grønhaugskibet er det yngste rene roskib man har kendskab til og er således 40 år ældre end Osebergskibet, som er det ældst kendte egentlige sejlskib.

[Karsten Krambs]

Når vi ser en rekonstruktion af et vikingeskib på et museum, så er det ikke sikkert, at vi ser et nøjagtigt billede af fortiden. Gamle billeder på runesten og mønter viser skibe med lave og brede sejl, men alligevel har de fleste rekonstruktioner højere og mere kvadratiske sejl.

»På alt det billedmateriale, vi har fra samtiden, er skibene gengivet med meget bredere sejl. Det har man udeladt under rekonstruktionen, og hvis man udelader kildemateriale, så giver det jo et forkert indblik« siger Ole Kastholm.

Rekonstruktør på Vikingeskibsmuseet i Roskilde, Vibeke Bischoff, der har været med til at rekonstruere adskillige vikingeskibe, fortæller, at billedmaterialet er blevet taget i betragtning, men hun mener ikke, at de gamle billeder er realistiske nok til at sige noget om proportionerne på skibene.

»Vi har brugt billedmaterialet, for eksempel til at tolke tovværkets fastgørelse i sejlet og masten, men ikke til at sige noget om proportionerne. På de gamle afbildninger på billedsten og mønter er mastens højde, sejlet og menneskene ombord helt overproportionerede, så man kan derfor ikke bruge dem til at sige noget om, hvor brede sejlene har været på vikingeskibene« siger hun.

Hun mener ikke, at billederne har haft til formål at ligne, men til formål at fortælle en historie.

Hvordan sejlene egentlig så ud er stadig en gåde. Man har aldrig fundet et vikingeskib, hvor sejlet har været intakt, men i Aggersund i Nordjylland fandt man i 1996 et vikingeskib begravet under jorden, som muligvis kan besvare spørgsmålet. Skibet vender nemlig på hovedet, og derfor mener man, at de øverste dele af skibet måske er bevarede.

»Sejlet har været fastgjort flere steder på et vikingeskib. Der er et hjørne foran og et hjørne agter, det vil sige bagved, som har været fastgjort til en enten en klampe eller er løbet gennem et hul. Begge dele har sandsynligvis sat spor. Har man de to spor, så kan man også sige noget om, hvor bredt sejlet har været« siger Vibeke Bischoff.

Skibet bliver dog ikke udgravet lige foreløbig, da det ifølge marinarkæolog Jan Hammer Larsen vil koste mange penge.

http://videnskab.dk/kultur-samfund/viki ... nd-vi-tror

[Karsten Krambs]

Her en række 800-tals mønter fra Hedeby med skibsmotiver, der viser sejl. Efter Crumlin-Pedersen 1997.

[Karsten Krambs]

»På alt det billedmateriale, vi har fra samtiden, er skibene gengivet med meget bredere sejl. Det har man udeladt under rekonstruktionen, og hvis man udelader kildemateriale, så giver det jo et forkert indblik« siger Ole Kastholm.

Ole Kastholm publiserede en afhandling i 2006 med titlen 'De gotlandske billedsten og rekonstruktionen af vikingeskibenes sejl'.

Afhandlingen bygger primært på runologen Lisbeth M. Imers nybearbejdning af kronologien på Gotlandske billedsten af sejlførende fartøjer, som er objektet for Ole Kastholms studie.

Skibsmotivet er et dominerende og integreret element på en stor del af billedstenene. De sejlførende skibe forekommer i særdeleshed på de store, champignonformede sten fra perioden ca. 750-1000, med hovedvægt på 800-tallet (Imer 2004:106). Han når frem til følgende betragtning -

Ny forskning har påvist visse væsentlige fejl i Lindqvists klassiske kronologi, hvad angår dateringen af billedstenene med detaljerede skibsmotiver. Resultatet er dels en præcisering af hver enkelt billedstens datering, dels en forskydning af den samlede gruppe til perioden fra ca. 750 til op i 900-tallet, med hovedvægt på 800-tallet. Dermed må der i højere grad end hidtil sættes lighedstegn mellem vikingetiden og disse skibsbilleder.

http://www.google.dk/url?sa=t&rct=j&q=& ... 5949,d.ZGU

[Varulv]

Hedeby-myntene viser to til tre trosser eller liner akterut og en baugliner forut fra toppen på masten, noe som ikke er sett på yngre avbildninger, spesielt etter vindespillet var innført. På helleristningene på billedsteinene vet man at seilets underkantendene var forbandt med trosser etter egne valg til relingsbordene.

Det er ikke alltid man hadde noenlunge samme størrelse på seilet, for det varieres fra å være små og kvadratisk til stor og bred - en billedstein (Landström) viser et smalt og rektangulær seil. Hedeby-myntene viser forskjellige fasong, på den fjerde ser man en slags triangulær form med splitt i midten. Muligens fordi seilet var i ferd med å heises eller slippes. Disse kan representere den første funksjonelle seilskipsgenerasjonen som kan ha blitt voksen i perioden 750-800 (det må bemerkes at man ikke har funnet ekte vikingskip fra det niende århundret, Gokstadskipet og Osebergskipet er aktuelt karver fremfor langskip). Det er teoretisk mulig at man ikke hadde et enslig seildesign selv om de forblir kvadratisk utformet uansett om disse var bredere eller smalere.

Det er mulig at seilene på rekonstruksjonene er inspirerte av de norske tradisjonsbåtenes rigging som er en fortsettelse fra vikingseilriggingen, men modifisert og omformet i moderne tid - blant annet er trapesformede seil populært på vestlandsbåter og dels på nordlandsbåter, dette kom av værtopografiske forhold med kastevind som skyldes fjellterrenget. Høye og kvadratiske seil "som stående rektangler" er ikke uvanlig på de skjønne nordlandsbåtene. Dette faktumet viser at man ikke kan tro på et "universalseil" for seilfarkostene fra Skandinavia som har meget forskjellige topografiske variasjoner med hensyn til vær, grunn, terreng og strømforhold. Det viser seg også at det er en kontinuerlig improviseringsvilje av seilmakerne gjennom århundrene som gjør at man ikke kan mente at et seil fra år 800 er det samme som et seil fra år 1100.

Jeg tror lokale betingelser og særkrav kan produsere regionale variasjoner sammen med oppfinnsomhet utover tidsperioder uansett tidsalder og kultursfære over hele verden. Det er ikke mange som vet at klinkbyggingen har meget mange regionale og særpregende byggingstradisjoner, dette er dessverre ennå (kanskje det er nå for sent) ikke kartlagt i bokformat.

http://forskning.no/arkeologi/2013/04/v ... erledes-ut

http://home.online.no/~joeolavl/viking/ er interessant i seg selv, da dette nettsitet omtaler vikingfarkostene og forgjengerne samt tradisjonsbåtene fra Norge.

http://www.arild-hauge.com/skip.htm Hauge i hans nettsite mente "nyere beregninger" antyder at seilet var bredere enn hva man trodde, da man så at den gamle regelen om mastemålet ikke holder stikk (tradisjonene er konstant under endring) - og at seilstørrelsen kan være rektangulært, 12 m x 6 m som på billedsteinene fra Gotland. Dette kan ha vært virkeligheten den gang, og Hauge gjenviste problemet med testene i nyere tid på hva som er mest fordelaktig; for det var mange århundrer senere og betydelig store mengder kunnskap fremfor å starte på bar grunn som i slutten på 700-tallet. I pionertid tilstreber man seg kunnskap over lang tid med erfaring man skaffet seg som resultat av læring og feiling. "Stående rektangel-seilet" var kanskje ikke ennå oppfunnet den gang.

Seilmakerne den gang som i dag har ikke noe perfektplan for "det perfekte seilet", denne troen er egentlig fra vår egne tid. For den eksisterte ikke.

[Varulv]

Ved å lese pdf-rapporten av Lund Hansen blir det fastslått at Andersen-paret med deres bok "Råsejlet - Dragens vinge" fra 1989 hadde frembrakt hypotesen som slo sterkt gjennom, at man trygt kan basere rekonstruksjonsarbeidet på basisen av de norske nordlandsbåtene utenfra en tro om at man ikke hadde en "tilfældig fremgangsmåde" og at seilmakerne var i besittelse av allerede overlegne kunnskapsmengder - noe som egentlig er å forgripe fortidens vage og utydelige etterlatenskaper med abstrakte tro. Man har brukt etnografi basert på farkoster datert hele 800 år etter de yngste vikingskipsfunn for rekonstruksjonsarbeidet. Man hadde avvist den ikonografiske betydningen som kunne ha åpnet opp for analysering som nå er kommet, ettersom dette materialet med rette var ikke fullstendig forstått til da. Suksessen denne etnoarkeologiske metoden har høstet siden 1980-årene ganske enkelt skyldes to faktorer; for det første satt man allerede med omfattende ekspertise og kunnskap som ikke var tilgjengelig for seilmakerne i vikingtiden, for det andre tror man at det som fungerer best, dvs. resultatet beviser seg, er den meste korrekte rekonstruksjonen. En slags geni-erklæring med andre ord.

Dette har jeg ikke mye tro på, vi snakker tross alt om menneskelige skapninger som ikke nødvendigvis var i stand til å ha genistrek så kort tid etter man hadde innførte bruk av seilet på sine farkostene. Det hendt en kontinuerlig utvikling av skrog og rigging som nevnt, og det skyldes en meget enkel forklaring: større kunnskap gjennom feiling og læring når ens ekspertise vokser med tiden. Nærmere studier av "tradisjonsbåtene" har avslørt at disse ikke skyldes stagnerte båtkulturelle trekk i isolerte miljø som på Norskekysten. Båtbyggingstradisjonene i Norge har vist seg å være svært tradisjonsbundet, ennå sterkt mottagelig for utenforstående impulser og improvisering innenfor de stramme rammer en båtbygger opererte innenfor. Mange gikk i fellen ved å sammenligne Gokstadfæringen fra 900-tallet med nåtidens oselveren som begge kunne ha vært av samme design, med et skille på 1100 år. Men det har vist seg at begge båtene i virkeligheten er fundamentale forskjellig fra hverandre selv om man delte mange trekk som gjorde det vanskelig å se forskjell. Båtbyggeren som fant en suksessoppskrift, er ikke i et stagnert båtbyggermiljø gjennom generasjonene - det vil alltid være en utvikling.

Man må dermed tro at det også gjelder seilet som sannsynlig var ferdigutviklet for effektiv benyttelse på større sjøfartøyer ved år 800, men som fremdeles var verken voksen eller komplett som allment trodde. Dårlige resultater man hadde med rekonstruksjonsfarkostene "Krampmacken" og "Imme Slepiner" kan være mye nærmere virkeligheten, for det viser seg at disse fungerte utmerket i medvind og ikke så godt i motvind - helt i tråd med kunnskapen som hva man vil oppnå med lave og brede seil. Det antikke råseilet er nemlig også lav og bred, selv om det kan være i mindre skala i forhold til skroget (men så var formålet mere å forkorte reisetiden med forutsigbare og sesongbestemte vindretninger). Hansen var inn på noe essensielt ved å påpeke: seilsenteret.

Seilsenteret betyr trykkreftenes effekt på farkostens sjødyktighet gjennom bruk av seil. En trengte bare å huske hva som hendt "Vasa" for å forstå at vindtrykket kan krenge selv et stort fartøy ned i vannet, og da betyr det at på et råseil har man et seilsenter, dvs. hvor trykkene presset sterkest på et punkt. Krengningsmomenentet som det het på dansk (krengningsvirkningen) forstørre seg jo høyere seilsenteret blir, om man ikke kan motvirke dette. Et vikingfartøys kjøl stakk ikke altfor dyp, ettersom det må være stand til å seile på meget grunn farvann. Alle båtsfunn fram til 750-800, selv det lite man fant av "roskipene", avslørte ikke annet enn gravis forstørring av kjølen - Kvalsundskipet hadde ikke en større kjøl enn romerske skip mange århundrer før, og Nydambåten bare hadde kjølplanke. Dette fikk en ekstrem voldsom kontrast med funnet av Osebergskipet fra 830 som hadde en meget stor kjøl som stakk dypt. (lett å identifisere fordi disse hadde årehull og ikke romdeling som på andre vikingfarkoster). Gokstadskipets kjøl var enda mer ekstremt enn Osebergskipets.

Som oselveren har vist, det kunne være livsfarlig å seile uten formstivhet i egne skrog eller ballaststivhet i verken kjøl eller vektfordeling og fungerte dårlige uten en fullsatt besetning - man må være minst to for å kunne gi båten sig i vannet. Nåtidens (tradisjonelle) oselveren er med spriseilet som vist seg å være en utfordring "fordi båten sender gjerne mannen i dypet". Båten egentlig er ustabilt som seilfarkost når man skulle seile til sjøs under de fleste forholdene. Linjene i oselveren skiller ikke seg sterkt fra vikingtidens færingene. Nordlandsbåtene har nemlig ballast i form av rullestein som kan velte ut av seg selv ved et forlis. Arkeologiske undersøkelser har ikke avslørt bruk av ballast selv om det er mulig at gravskipene var begravd uten ballast. Og det er mulig at prinsippet bak ballast var ikke kjent for skipsbyggerne den gang. Med tanke på at selv større fartøyer skal kunne trekkes opp på land og endog over eid, er det lite trolig at ballast vil ha plass i datidens praksis den gang.

Så hvis man hadde oselverliknende egenskaper på sine seilfarkoster den gang i 800-tallet og deretter, er det åpenbart at man måtte ha en rigging som gir størst mulig sikkerhet i forhold til risikoen omkring krengningsvirkningen under vindens trykk. Enkeltseilende farkoster med kun råseil er spesielt sårbart for seilsenterets virkningene. Dagens seilbåter har nemlig et mye lavere seilsenter enn seilbåten fra vikingtiden. En lettkonstruert båt eller et skip kan dermed ikke ha et høy seilsenter. Da burde seilet være lav og bred for maksimal utnyttelse og færre mulige komplikasjoner under seilas. Dessuten hadde man lært fra "Havhingsten af Glendalough" (Skuldelev 2) at en høy mast innebar en høy risiko på åpen sjø. Sagnene har vist at det ikke er ufarlig, en gang i 1200-tallet ble flere dusin menn nesten knust av masten som gled på is, da disse måtte kaste seg nesten helt over bord. Det er ikke mulig å ha større emner av tre for store master, en grense går trolig ved 20-25 m. Sammenbygde master eksisterte ikke før 1400-tallet. Og "Havhingsten"s mast var på 13,5 meter, som var på grensen av det forsvarlig. Den kunne bare tars ned i rolig sjø.

Som sagt har man ikke funnet det egentlige vikingskipet fra 800-tallet utover et par karver selv om det er et interessant gravskipfunn i Frankrike som er dårlig kjent her i Skandinavia. Sannsynlig var dette modellen for de fleste billedsteinene på Gotland man nå tror nedstammer fra Vikingtiden. Langskipet, knarren og andre fartøytyper aktuelt kom ut av en spesialisering innenfor skipsutvikling som startet ved år 900 for de neste hundrefemti år. De meste utviklede langskipene som var funnet, var fra perioden 980-1040. Ladbyskipet var kanskje det tidligste eksemplet på langskipet med naturlige aner i vikingskipet fra 800-tallet. Disse sylslanke og langstrakte langskipene så ikke akkurat ut som disse kunne krysse i motvind. Vikingskipet i 800-tallet kan ha vært en allsidig farkost for både krig og handel, som kan kun ha åredrift eller ha seil. Man vet fra sagnene at det finnes en type knarr som ikke hadde seil, bare årer. Betegnelsen på vikingskipet i 800-tallet kom fra de angelsaksiske krønikene, ask.

Hva som var det meste optimale seilet for asken kan man bare finner på billedsteinene og andre avbildninger. Det er ingen rekonstruksjon som kan gjenvise det, og helst ingen etnografisk studie basert på ettertidens båttradisjoner kunne bringe fram interessante innfallsvinkler. Ennå er det akkurat denne skipstypen som kan ha utgjort den første voksne generasjon av seilførende og sjødyktige farkoster på åpen sjø. Da er billedsteinene umulig å omgå, men lik umulig å ta bokstavelig under enhver omstendighet. Den nye dateringen som setter alle billedsteinene inn i perioden fra år 750 e.Kr til omtrent 900 e.Kr eller senere gjør det mer aktuelt.

Evnen til å krysse mot vinden var selvsagt ikke det primære mål for skipsbyggeren som visste at man kunne gripe til årene og at man kan allikevel ha en manøvreringsevne, noe som kom av bauglinene og annet trekk på deres rigging som betyr at man vil oppnå en viss kvalitet, men sannsynlig ikke essensielt. Skipsbyggeren mere gav det tiltenkte roskipet økte reisehastighet med råseilet som maksimalt kan utnytte medvind i tråd med nyvinninger som den berømte kjølen på både karvefartøyet og "ask"-fartøyet. Utskillelse inn i spesialiserte skipstyper i senere tid beviste at man hadde i begynnelsen forsøkt å kombinere ulike målsetninger, som deretter måtte skille lag for å oppnå større effektivitet. Knarren ble "havskipet" med sin evne til å klare seg i åpen sjø mens langskipet ble en meget mobile krigsplattform for å bringe krigsmenn raskest fram til sine objekter. Samtidig ble seilmakerne mer og mer kyndig i deres kunnskapssanking og improvisering av seilet som er under konstant endring ofte for kosmetiske formål som pryd f.eks. Knarren og senere seilfartøyer med seilas som deres primære mål deretter skulle satse på seilet mens langskipet forbli det skandinaviske svaret på galeien fra Middelhavet.

Den antikke galeien i Middelhavet var først og fremst et rofartøy, men utover århundrene skulle denne utvikle seg til å satse mer og mer på seil, og allerede med innføringen av latinseilet skulle man gå over til å bli et seilfartøy. I senmiddelalderen var galeien blitt et rent seilfartøy som bare tok årene i bruk i lukket farvann, under slag og manøvrering. Den samme utviklingen fant sted med langskipet og dens etterkommerne fra år 1200, selv om de ved år 1400 var helt erstattet av rene og drektige seilfartøyer. Dette eksemplet viser at det er en kontinuerlig og langvarig utvikling uten avbryt.

Det var helt sikkert likedan med seilet og vikingskipet. Den etnoarkeologiske metoden har i tjue år tatt sporet om å løse den store gåten i feil retning, så det må korrigeres om i tråd med nyere erkjenning.

[Varulv]

Ole Kastholm var ikke først ut med hypotesen om at vikingenes seilfarkostene kan ha lav og bred seil som på avbildningene, da den legendariske Arne Emil Christensen som en av de fremste båtarkeologiforsker og eksperter på eldre farkoster i Norge - Norges egne svar på den danske Ole Crumlin-Pedersen - fylte 70 år, utarbeidet Norsk Sjøfartsmuseum og Kulturhistorisk Museum en festskrift; Klink og seil i året 2006. Flere av artikler tok for seg gåten omkring innføringen av seil, og minst en av artiklene er lagt ut på internett:

http://www.academia.edu/4834774/Lave_og ... grunnlaget

Disse artiklene var uttenkt god tid i forveien. Terje Planke er kommet lengste i boken som jeg kjøpte allerede i året 2006. Knut Paasche deltok også i denne festskriften med Kilder til det ukjente - fra skrog til rigg og seil der han gav uttrykk for det samme som meg selv om at seilet ikke var innført over natten, men utviklet med mye prøving og feiling der man oppbygge seg sin ekspertise med møye over tid. Han mente Tuneskipet som i flere år har blitt rekonstruert om til en ny type karv forskjellig fra både Osebergskipet og Gokstadskipet, var allerede utformet av skipsbyggeren som en høyst funksjonell og optimal seilfarkost ved år 900, eldre rekonstruksjon under utprøving hadde beviste at det var et seilfartøy av utsøkt kvalitet.

I sammenligning var Osebergskipet mer et roskip tilpasset seilføring etter Paasches mening. Han oppsummert kort hvorfor dyp kjøl var essensielt; skipet må ha et lateralplan som kan begrense avdriften ved side- og bidevindseilas. Rekonstruksjonen "Dronningen" bygd i 1984-85 avslørte at det ikke var en fullgod seiler som ikke tålte krengning på mer enn 10 grader. Paasche arbeidet også for at man skulle "rekonstruere" Osebergskipet, men tror han gikk litt for langt der. Derimot kan erfaringene man høstet med "Dronningen" ha vært meget viktig for datidens skipsbyggerne i 800-tallet, for Osebergskipet er datert til å være bygd ved år 800 e.Kr og begravd ved 820 e.Kr, da var det et godt brukt fartøy. Alle vikingskip som fantes i 800-tallet var lavbordet, og dermed må kunne takle seiling uten å bli farefull for besetningen om det oppstå krengning eller manøvreringsvansker på åpen sjø. Osebergskipet må ha hatt forgjengerne med seil og samtidige rivaler som kan ha forskjellige egenskaper fra sted til sted, fra tid til tid etter hvert som seilmakerne og skipsbyggerne lærer.

Sannsynlig var de fleste utfordringene løst ved år 900 da man hadde Tuneskipet og Gokstadskipet. Det eneste problemet er at disse er karver - ikke langskip eller allsidige "allbruksfartøyer" som engelskmennene kalt "ask" etter brukerne. Ladbyskipet er det eldste langskipet som er funnet, og trolig blant de første av denne typen. Men; hvis Osebergskipet - og deretter karvene - har sin opprinnelse i roskipet, må det betyr at typespesialisering av de skandinaviske fartøyene kan ha tiltatt seg utover 800-tallet. Ved år 900 var flere ulike typer funnet.

Det samme kan ha hendt med seilet ifølge artikkelforfatteren Eldar Heide som fra sagnene oppdaget at det var mulig å identifisere ulike seil på fasong og at sagnene har bestemte betegnelser på dette som langskipaseglum og rar langar (lange rær). Helde tror dette skyldes at man hadde lave og brede seil på langskip, og det er funnet to skipstegninger fra Gauldalen i Trøndelag som viser to langskip med lik lange rær som hele skipets lengde. Disse er datert til 1000-tallet. Snorre Sturlason gjenga en strofe i diktet Ynglingatal man tror er fra 800-tallet, som mener beiteåsen stakk ut over skipssiden - da en konge som styrer sitt skip, ved uhell ble vippet over bord av beiteåsen på et annet skip underveis til sjøs. Det het for til Hel fyr asi, "for åsen" eller "på grunn av åsen". De samme sagnene bemerket noe viktig; nemlig at ballast ikke later til å være vanlig, for skipene for raskere uten annet enn "folk og våpen" om bord. Dette gjør det vanskelig å tro at "Havhingsten fra Glendalough", kopien av Skuldelev 2, måtte ha 8 tonn ballast. Hvilken må mene at man hadde fått feil rigging som gjør faren for krengningen altfor stor.

De høye seilene var oppstått på havskip og fraktskip med stor drektighet så disse kan tillate seg en seilfasong som sannsynlig ikke eksisterte på langskipet - og som allbruksfartøyene i 750-900 perioden sannsynlig hadde. (lav og bred) Da hadde seilmakerne beveget seg over på et helt nytt og revolusjonært felt, man gikk bort fra "jolleseiling" hvor man praktisk talt seilte med seg selv eller det som er om bord som ballast, og som var nok vanlig på vikingskipene i de første århundrene. Aktuelt fortsatte denne eldre tradisjonen på mindre bruksfartøyer på Vestlandet fram til 1800-tallet som sett på avbildninger av sunnmørsbåter fra 1762 selv om man hadde fått høy og asymmetrisk seil. Andersen-paret fra Danmark hadde bare valgt ut den nordnorske seilriggingen. Enda om det var i 1100-tallet allerede sett i sagnene at det var klar forskjell mellom store føringsbåter og langskip kun på deres seil. Den nordnorske bruksbåten er altfor lik den eldre føringsbåten.

[Varulv]

Jeg har sagt flere ganger om et vikingskip i Frankrike. Dette er kanskje det dårligste kjente gravfartøyfunnet fordi det er en massiv språkbarriere mellom fransk og skandinavisk, og en meget rar, om ikke naturstridende, minimal interesse for dette meget unike funnet som er fremdeles det eneste vikingfartøyfunn utenfor Skandinavia. For det er ikke snakk om en liten båt som i Skottland. Skandinavene vet nesten ikke noe om dette, selv ikke på litteratur, nettsiter og wikipedia. Enda det har vært meget stor interesse på fransk hold, en rekonstruksjon var endog bygd ved året 2013.

Ile de Groix-skipet er meget liten med en lengde som er antatt å være på 12 til 14 meter. (bare 4 m mindre enn Kvalsundskipet) Skipet var først brent, siden begravd - og deretter delvis utvasket da arkeologene i året 1906 til deres sjokk oppdaget dette. Alt tyder på at en meget fornem mann var blitt begravd ved år 900, selv om dateringen har vist seg usikkert. Det var funnet 21 skjoldbuler, som tyder på at 21 skjold var lagt på fartøyet - hvorav minst fire var trolig av fransk originalitet fra Loire. Dette fartøyet var klinkbygd med omtrent 1000 klinkesaum og 200 jernnagler. Dessverre fantes det ikke moderne opptegningsmetoder den gang, så enhver rekonstruksjonsforsøk vil være ufullstendig. Det er gjort funn i Norge som viser at man også brente store fartøyer og siden gravlagt disse.

Salme-skipene som var funnet i Estland i 2008, beviste at det ikke fantes en størrelsesgrense for bruk av mindre fartøyer på langferd som var større enn vanlige bruksfartøyer, da man fant to skip fra 700-750 perioden; den ene på 11,5 m, den andre på 17 m lengde. Besetningen på Ile de Groix-skipet kan være presist som funnet av skjoldene antyder, omtrent 21 mann. På det større Salme-skipet var 36 drepte menn funnet, trolig var disse hele besetningen på roskipet den gang. Aktuelt mente arkeologene som utforsket de to fartøyene, at disse ikke hadde seil den gang i den første halvdelen av 700-tallet mot år 750.

Det er en sterk mulighet at gravfartøyet på Ile de Groix er fra Norge.

[Karsten Krambs]

Jeg har sagt flere ganger om et vikingskip i Frankrike. [ . .] Ile de Groix-skipet er meget liten med en lengde som er antatt å være på 12 til 14 meter (bare 4 m mindre enn Kvalsundskipet). Skipet var først brent, siden begravd - og deretter delvis utvasket da arkeologene i året 1906 til deres sjokk oppdaget dette. Alt tyder på at en meget fornem mann var blitt begravd ved år 900, selv om dateringen har vist seg usikkert. Det var funnet 21 skjoldbuler, som tyder på at 21 skjold var lagt på fartøyet - hvorav minst fire var trolig av fransk originalitet fra Loire. Dette fartøyet var klinkbygd med omtrent 1000 klinkesaum og 200 jernnagler. Dessverre fantes det ikke moderne opptegningsmetoder den gang, så enhver rekonstruksjonsforsøk vil være ufullstendig. Det er gjort funn i Norge som viser at man også brente store fartøyer og siden gravlagt disse.

Det er interessant at du kender til dette franske skib. Jeg har i min bog 'Vikingetidens konger' behandlet stoffet side 133-34.

Ved Bretagnes sydkyst på øen Île de Groix kun 14 km fra Lorient, findes en gravhøj, frit og højt beliggende hvor en stormand er stedt til hvile. Graven er fra ca. år 900, hvori der år 1906 blev fundet bålrester af en båd ca. 11-13 m lang. Fundet indeholdt nordisk dekorerede våben fra første halvdel af 900-tallet, redskaber, husgeråd, spillebrikker og terninger samt guldindvævet tøj og mellem 15 og 24 skjolde, der har hængt på bådens ræling. Asken fra de to døde personer, en mand og en kvinde, var samlet i en jernkedel og var begravet sammen med en hund og fugle. En del af gravgodset refererer til Irland, hvilket ikke er helt tilfældigt, da mange togter gik den vej forbi.

.

Rekonstruktion af Île de Groix skibet.

Isle de Groix.jpg (74.33 KiB) Visad 1706 gånger

[Varulv]

Jeg har sagt flere ganger om et vikingskip i Frankrike. [ . .] Ile de Groix-skipet er meget liten med en lengde som er antatt å være på 12 til 14 meter (bare 4 m mindre enn Kvalsundskipet). Skipet var først brent, siden begravd - og deretter delvis utvasket da arkeologene i året 1906 til deres sjokk oppdaget dette. Alt tyder på at en meget fornem mann var blitt begravd ved år 900, selv om dateringen har vist seg usikkert. Det var funnet 21 skjoldbuler, som tyder på at 21 skjold var lagt på fartøyet - hvorav minst fire var trolig av fransk originalitet fra Loire. Dette fartøyet var klinkbygd med omtrent 1000 klinkesaum og 200 jernnagler. Dessverre fantes det ikke moderne opptegningsmetoder den gang, så enhver rekonstruksjonsforsøk vil være ufullstendig. Det er gjort funn i Norge som viser at man også brente store fartøyer og siden gravlagt disse.

Det er interessant at du kender til dette franske skib. Jeg har i min bog 'Vikingetidens konger' behandlet stoffet side 133-34.

Ved Bretagnes sydkyst på øen Île de Groix kun 14 km fra Lorient, findes en gravhøj, frit og højt beliggende hvor en stormand er stedt til hvile. Graven er fra ca. år 900, hvori der år 1906 blev fundet bålrester af en båd ca. 11-13 m lang. Fundet indeholdt nordisk dekorerede våben fra første halvdel af 900-tallet, redskaber, husgeråd, spillebrikker og terninger samt guldindvævet tøj og mellem 15 og 24 skjolde, der har hængt på bådens ræling. Asken fra de to døde personer, en mand og en kvinde, var samlet i en jernkedel og var begravet sammen med en hund og fugle. En del af gravgodset refererer til Irland, hvilket ikke er helt tilfældigt, da mange togter gik den vej forbi.

.

Isle de Groix.jpg

Har boken, og det var kroneksemplet på at unntaket bekrefter regelen. Men jeg visste om Ile de Groix-skipet i mange år før dette, det var først oppdaget tidlig i 2000-årene under en tilfeldig søkning etter vikinghistorie, spesielt på andre land. Siden da har jeg til min overraskelse sett at det var meget ytterst lite kommentert eller selv inkludert i standardverk som bøker og endog nettsider. Sist gang man hadde noe om Ile de Groix på norsk litteratur var i 1950-tallet, antar jeg. For ellers finner man det bare i forbigående noter og brosjyreliknende hefter. Selv ikke i boken "Vikinger i krig" av Kim Hjalmar og Vegard Vike har man noe om dette.

Selv om man vet at Bretagne var i 919-937 underlagt et vikingvelde der vikingene hadde tilranet seg herredømmeretten og innledet samarbeid med lokale stormenn, og ettersom minst fire av skjoldene kan ha en opprinnelse i Loire fremfor var av norrøn opprinnelse, er det en hypotese om at disse som hauglagte gravskipet ikke bare var skandinaviske vikinger. Men til slutt gjorde bretonerne opprør, og dette innledet seks års brutale kamper som sluttet med at Bretagne endelig ble befridd i 937. De fleste vikinger av norsk opprinnelse som kom til Vest-Frankrike, var dratt via Dublin på Irland som en regel.

De fleste hærskip den gang var ikke ment for åpen seilas langt ut på hav, disse skulle være på lette navigable farvann, som regel på lette forutsigbare sjøveger og innenfor rekkevidde av land. Så det var ikke umulig å ha mindre skip med seg, selv om en faktisk grense kan være ved omtrent 11 meter, og disse var om mulig seilførende ettersom de må være sammen med større hærskip i en vanlig flåte den gang i 800-tallet. Ile de Groix-skipet vil da være av stor interesse fordi det ikke er en karve eller et langskip, heller ikke en knarr, men en egne type. Kanskje det kan være en mindre forgjenger for leidangsskipet, den minste varianten av snekken. Men dessverre er det lite om selve fartøyet, og det har blitt funnet altfor tidlig, da man ikke hadde vitenskapelige undersøkelsesmetoder den gang som i nyere tid.

Sannsynlig hadde Ile de Groix-skipet samme langskipseil som sine større brødre.

[Karsten Krambs]

Île de Groix skibet er måske et godt eksempel på, at ikke alle skibe i 900-tallet krydsede Atlanten. Mange mindre fartøjer fulgte måske kysten langs kontinentet, krydsede Kanalen og sejlede i læ af De Britiske Øer til Irland. Stormanden begravet på Île de Groix kunne godt være fra de norske områder, hvis man ser på de fundne artefakter.

[Varulv]

Île de Groix skibet er måske et godt eksempel på, at ikke alle skibe i 900-tallet krydsede Atlanten. Mange mindre fartøjer fulgte måske kysten langs kontinentet, krydsede Kanalen og sejlede i læ af De Brisiske Øer til Irland. Stormanden begravet på Île de Groix kunne godt være fra de norske områder, hvis man ser på de fundne artefakter.

Enig i dette, men det er kjent at småfartøyer sett med våre egne øyne hadde seilt langt ut på hav - etter min tro var de kjente sjøvegene over Nordsjøen og Atlanterhavet mellom den skandinaviske halvøya og de britiske øyene medregnet den engelske kanalen kartlagt i god tid i forveien, og at skandinaviske sjøfarerne var ikke pionere på dette nettverket til sjøs. Langs nordsjøkysten hadde man i nesten ett tusen år sett ulike sivilisasjoner seilte og rodde der, sistemann var friserne før vikingenes ankomsten - og man vet at irske og skotske oppdagelsesreisende hadde dratt langt ut på Atlanterhavet selv om det er sterk tvil som man aktuelt kom fram til Island. De irske munkene som dro ut til sjøs, hadde skinnbåter som knapt var større enn Ile de Groix-skipet på det meste.

Sagnene var rimelig klart om at det fantes to meget forskjellige felter for et skip å ferde på - innaskjærs og utaskjærs. Mye av farvannet langs Norskekysten, den svenske vestkysten, de danske stredene, den svenske østkysten, den tyske østersjøkysten endog medregnet Polens andel og mellom Sverige og Finland er innaskjærs fremfor utaskjærs, som betyr at man ferde langt ut utenfor synsvidde for land. På Østersjøen var det aldri snakk om lange reisetid selv med årer, når man skulle krysse havet som for eksempel til Rügen eller Baltikum. Rofartøyer fungerte best innaskjærs fordi nyere studier med har vist at selv dårlige trente menn (etter datidens standard) i dag kunne oppnå stor hastighet bare med årer på fartøyer som skulle "glir gjennom vannet", hvilken er hva alle klinkbygde båter og skip i utgangspunktet var utformet for. Med tanke på at et hærskip var sendt ut for å overfalle og plyndre sine fiender, var evnen til å bevege seg innaskjærs ved strandhugg og brå manøvreringer der man kan overrumple forsvarerne, essensielt.

Men når hærskipet skulle til sjøs utaskjærs ble det annerledes, da trengte man gode navigasjonsmetoder og inngående kjennskap på ruter man valgte over havet underveis mot sine tiltenkte mål, i motsetning til havskip som knarrene har man ikke så stor sjødyktighet at man kunne gi seg i kast med uberegnelige elementer på det lumske havet. Kristne krønikere har flere ganger bemerket at hele flåter som besto av hærskip, var utsatt for masseforlis med stor tap av menneskeliv. På de norske samtidssagnene fra 1130 til 1240 er det derimot svært annerledes, for man har sett norske hærskip dratt utaskjærs i vintertid med meget stor reisehastighet. Kong Sverre bemerket etter et sjøslag at krigsskipet var blitt høybordet, så høy at det ikke var mulig å borde fra mindre fartøyer. Det viser at hærskipet i år 1200 hadde blitt meget forskjellig fra hærskipet i år 900. Ingen av hærskipene fra vikingtiden som er funnet, er høybordet.

Det bare gjør hele konseptet bak seiling enda mer interessant, for det må være motiver som kan rettferdiggjøre bruk av seilet på et hærskip - selv om det var egentlig et allbruksfartøy som de kjente "ask" fra 800-tallet. Det var mulig å dra til den engelske kanalen uten å måtte bruke seil som sett mange ganger med piratvirksomhet gjennom århundrene siden romerne for første gang kom til dagens Belgia. Men når man skulle til de britiske øyene fra Norskekysten blir det noe annerledes, ettersom seil kunne forkorte reisen og gjør en sjøreise realistisk. Ennå er det mye som tyder på at seilet kan ha en opprinnelse i dagens Danmark/Skåne/Tysk Østersjøkyst.

[Karsten Krambs]

Det bare gjør hele konseptet bak seiling enda mer interessant, for det må være motiver som kan rettferdiggjøre bruk av seilet på et hærskip - selv om det var egentlig et allbruksfartøy som de kjente "ask" fra 800-tallet.

Sjovt med ordet 'ask'

på oldnordisk "askmaðr" - én der sejler i asketræskibe;

i angelsaksiske kilder "æscman" - én der sejler i asketræskibe;

i tyske kilder "ascomani", - én der sejler i asketræskibe;