Harald Blåtand

Diskussioner kring händelser under nordisk forntid & vikingatid.
Jens Yde
Medlem
Inlägg: 1194
Blev medlem: 1 maj 2006, 11:37
Ort: Danmark

Re: Harald Blåtand i England?

Inlägg av Jens Yde » 11 augusti 2015, 21:00

Karsten Krambs skrev: Thomas Heebøll-Holms projekt bærer titlen: From Vikings to Vitalienbrüdern – Danes, Denmark and Piracy c. 800 - c.1400.

Når vikingetogter og andre erobringer fik lov til at gribe sådan om sig i specielt 800- og 900-tallet, var det, fordi der her tilsyneladende foregik en voldsom magtkamp i Danmark.

Både Harald Blåtand og Svend Tveskæg benyttede pirattogter mod blandt andet England til at øge og stabilisere deres magt. Ved generøst at dele ud af byttet kunne den succesrige vikingekonge tiltrække sig endnu flere krigere og blive endnu mægtigere.

http://videnskab.dk/kultur-samfund/de-f ... r-sorovere
Ikke dårligt at få 1.861.010 kroner fra Det Frie Forskningsråd, Styrelsen for Forskning og Innovation, Bredgade 40, København K.

Deltog Harald Blåtand i togter til England?

Det er godt nok indviklet.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2940
Blev medlem: 3 april 2004, 08:38
Ort: Norge/Norway

Re: Harald Blåtand

Inlägg av Varulv » 12 augusti 2015, 09:16

Karsten Krambs skrev:
Notarius skrev:Svend tilbragte en del af sin tid på krigerfærd. Dels mod tyskerne, men mest i England, som han erobrede kort, før han døde.
Et nyt projekt har set dagens lys. Projektets overordnede formål er at foretage en analyse af røveri på havet (pirateri) i perioden fra vikingetiden (ca. 800) til skabelsen af Kalmarunionen (ca. 1400). En sådan undersøgelse er ikke tidligere blevet udført, og det er projektets ambition at bidrage til såvel forståelsen af piratvæsnets udvikling i middelalderen som til dets påvirkning på dansk statsdannelse i kongerigets tidlige tid. Thomas Heebøll-Holms projekt bærer titlen: From Vikings to Vitalienbrüdern – Danes, Denmark and Piracy c. 800 - c.1400.

Når vikingetogter og andre erobringer fik lov til at gribe sådan om sig i specielt 800- og 900-tallet, var det, fordi der her tilsyneladende foregik en voldsom magtkamp i Danmark.

»Det ser ud til, at der er nogle interne stridigheder om kongemagten i Danmark på det tidspunkt. Der er kræfter, der ønsker at samle Jylland, Sjælland, Øerne, Sydsverige og måske også Norge, under én konge. De presser deres modstandere til at flygte til udlandet,« siger Thomas Heebøll-Holm og fortsætter:

»Med vold og magt måtte de forviste erobre nyt land og via pirat- og vikingetogter berige sig selv. Nogle af dem vendte tilbage til Danmark med penge og prestige og forsøgte så igen at tilkæmpe sig magten. Det kunne så presse andre ud i eksil,« forklarer han.

De tabere og vindere, der udsprang af denne kamp om magten, spillede en stor rolle for den tidlige etablering af det danske kongerige. Både Harald Blåtand og Svend Tveskæg benyttede pirattogter mod blandt andet England til at øge og stabilisere deres magt. Ved generøst at dele ud af byttet kunne den succesrige vikingekonge tiltrække sig endnu flere krigere og blive endnu mægtigere.

http://videnskab.dk/kultur-samfund/de-f ... r-sorovere
Liknende har vært sett i Norge omkring de to berømte kristningskonger, Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson som begge hadde kommet tilbake og formelt gjort krav på kongeverdigheten gjennom arvekrav som dog var noe usikkert, så man understøttet egne ambisjoner med rikdommer som var tatt under deres karriere som vikinger på England og annetsteds. Men det mente også at deres kongestyre var etablert på en vaklende plattform, den ene fikk Ladejarlætten mot seg mens den andre mistet makten i møte med et folkelig opprør som i slutten tok livet av ham. De norske sagnene var rimelig klart om at rikdom og prestisje som var vunnet annetsteds, ikke var tilstrekkelig om man ikke var i besittelse av politisk kløkt og et lovmessig grunnlag for deres styre og stell. En konge kunne ikke kjøpe seg til tronen, det ville ha vært helt uhørt etter datidens syn. Vedkommende må kunne møte andre kriterier som arv, blodslekt, politisk nettverk/allianse og annet.

Egentlig er "Everybody loves a winner"-fenomenet under middelalderen og helt fram til nå, sist demonstrert i Russland, mere snakk om å styrke etablissementet knyttet til makthaveren som allerede hadde etablert seg i forkanten. England var en typisk sjørøverstat i senmiddelalderen hvor ulike konger ikke klarte å holde styre på sjørøveriet arrangerte av høyaristokratiet og adelige som fikk støtte av folk i havnebyer, ved minst ett tilfelle ledet dette til at "kongemakeren" Warwick kunne bli en viktig politisk kraft under Rosekrigene. Kongene hadde dermed ikke alltid tatt fordel av sjørøvervirksomheten som var lik potensielt som styrking av egne makt som en trussel mot egne styre og stell. Aktuelt så det ut som det kan ha utløst Daneveldets kollaps i 800-tallet fordi kongemakten uthules av de mange vikingkonger som konkurrerte med hverandre, og i en stund var endog konger mer opptatt av å seile ut fremfor å bestikke styre og stell. Den sterke ekspansjonen mot Vest-Europa deriblant England i den siste halvdelen av 800-tallet var ledeført av en svekkelse av det danske kongedømmets interne kontroll hvis ulike tolkninger av tiden 850-930 var å tro på.

Det var først når det ikke lenge var en konkurranse, og når det eksisterte stabile tilstander innenfor politikken i kongeriket, kongene kunne tillate organiserte sjørøveri for å berike seg og styrke egne prestisje samt utvide egne kontroll gjennom en generøs fordeling av krigsbytte til sine allierte som sett i 930-1030. Da hadde man som en regel satt seg mer abstrakte målsetninger enn å mere bare knarre til seg eiendeler og prestisje på andres bekostning. Tryggvasson og Haraldsson var vanlige vikinger, som allikevel valgt å bryte med deres danske herrer for å sette seg i besittelse av et egne kongerike man kunne på et skrøpelig grunnlag gjort krav på fra Ladejarlætten som ikke kunne ha den politiske fordelen av å være arvtagerne etter grunnleggeren Harald Hårfagre. Svend Tveskjegg som først hadde brukt England som åsted for å konsolidere egne grep om kongemakten, skulle deretter grunnlegge et nytt rike, Nordsjøriket, som hans sønn Knud den mektige ble den eneste konge av.

Ved år 1030 hadde tre kongedømmer oppstått, og i disse var kongene mer opptatt av å konsolidere deres makt i indrepolitiske omstendigheter fremfor å gjenoppta tradisjonen om å røve og herje i fremmede strøk. Harald Hardråde og Sven Estridsson var blant de første kongene som opphørte med datidens "tradisjoner" selv om Hardråde huskes som "den siste viking" pga. 1066. Deretter var plyndringstog og arrangert røvertokt på kjøl blitt underlagt kongelig autoritet knyttet til maktpolitiske ambisjoner omkring territorium og økonomi. Det hindret ikke private initiativ, men disse motarbeides i en slik grad at det bare hendt i ustabile perioder som krigstid. De engelske kongene i 1200-1500 til en viss misunnet de skandinaviske kongenes kontroll, muligens fordi det engelske aristokratiet var altfor mektig og egenrådig. Rosekrigene og den meget brutale undertrykkelsen av aristokratiet i Tudortiden permanent brakt det til en ende.

Det er meget karakterisk at de danske og svenske kongene i 1500-tallet med alle midler bekjempet sjørøveri etter samme mønster som hanseatene, bare enda mer effektiv - i en slik grad at hollandske fløyter ikke trengte annet enn en symbolsk bevæpning i Østersjøen i det neste århundret, som da var blitt det tryggeste havet i verden den gang. Det var det siste skrittet i en utvikling som startet trolig allerede i Harald Blåtanns tid om å sette et halt for all ukontrollert sjørøveri og etablert et kongelig monopol på voldsbruk av sine undersåtter. Fra norske lov vet man at det var meget strenge tiltak og straff mot sjørøveri innenfor lovområdet allerede i vikingtiden. Handelsfolk forlangte sikkerhet, og de nyetablerte kongene var snar med å sikre seg kontroll over den økonomiske virksomheten - Hårfagres rike var trolig for å styrke handelen langs kysten - og dermed ikke kunne akseptere "bandittvesen" til sjøs. De vil helst ha voldsmidlene under egne kontroll for å berike seg og styrke egne grep, og ledet disse bort fra sine interesser man vil verne om.

Allerede i 1000-tallet er man kjent med at konger utsendte "kaperbrev" eller tillatelse for sjørøveri og annet mot tiltenkte mål man gjort til objekter for kongelige aggressivitet som for eksempel England og senere Venderriket. Men de var aldri for sent med å reagere om disse som fikk utsendte tillatelse, skulle forbryte seg mot påsatte grenser, da ventet galgen på disse som en regel. Det var først i 1856 kapervesenet fikk en absolutt slutt.

En stor del av kongenes virke i middelalderen er praktisk talt snakk om gangstervirksomhet med fokus på organiserte kriminalitet, så det er egentlig ikke uvanlig om de første kongene i Danmark også var sjørøverne.

Skriv svar