Troels skrev:Bådgraven er som begravelsesritual vel et udslag af den nye religion, som kom i 4-500-tallet.
Jeg forstår ikke din konklusion om, at de kom samtidig i Norge og Sverige. Du skriver selv, at det første norske fund er fra midten af 600-tallet, mens Upplands første bådgrave er fra sidst i 500-tallet - og Sutton Hoo er fra ca. 625. Med den hast udspredningen skete i det nordiske område i 5-600-tallet, må vi da se Uppland som udgangspunktet, hvis vi overhovedet kan konkludere noget på det grundlag. Hvis der skal være et tidligere nordisk inspirationsspor må det vel komme fra Bornholm/Augerum.
Båtgravene i Norge var vanlig fra midten av 600-tallet, men det finnes enkelttilfeller som ikke hørt til det normalt - ifølge Shetelig i Bøe fra 1928 skal en båtgrav fra Holmedal i Fjaler i fylket Sogn og Fjordane være av samme datering som "de tidlige gravene i Uppland", eldre dateringsresultater basert på radiologiske undersøkelser bevist at båten var gravlagt i 575 +/- 80 - dvs. fra 515 til 650, i den samme perioden som Välsgärde-båtene. Båtgraven ligger bare få dagreiser fra der Kvalsundskipet var ofret i den samme tidsperioden, og var meget uvanlig ved at man hadde reist et stavbygg over midten på båten som da tjent som gravkammer -
over, ikke
i som i senere tid. Deretter var graven ikke synlig på overflaten, det så ut som at en rekke forskjellige gravskikk hadde blandet seg med hverandre. Et meget kortvarig fenomen, "dødehus" hadde oppstått i Norge i merovingertiden - det var reist byggkonstruksjoner over graver som så ble brent eller hauglagt, nesten bare i Vestlandet. Denne båtgraven ligger svært langt vekk fra Uppland og Østersjøregionen, og bare kan ha oppstått gjennom fremmed innflytelse formidlet over store avstander den gang.
Religionshistorieforskerne hadde grublet i lang tid over det religionshistoriske skiftet som kunne dokumenteres gjennom arkeologiske funn og en granskning av de skriftlige kildene, spesielt da det vist seg at det er et altfor stort sprang mellom symbolverdenen formidlet til oss gjennom ritualiserte ofring, gravskikk og annet, som da eksistert i eldre tid - og vikingtidens mytologiske arvet som er vidt kjent for oss alle gjennom en skandinavisk oppvekst. Mytologien selv røpet dessuten at det fantes
eldre guder enn æsene som Odin tjent som gudekonge for, som til og med var integrert inn blant æsene som de kjente fruktbarhetsgudene som Njord, Frøy og Frøya. Skiftet begynte i 200-tallet, da skulle man se en kontinental endring i religionstroen blant de germanske folkene bort fra fruktbarhetskulten (som ikke akkurat var humant - menneskeofring var ikke ukjent) over til krigsguddyrkning. Denne endringen gradvis, men sikkert forsterket seg i de neste århundrene helt til folkevandringstiden og merovingertiden i 400 til 600, da ble endringen spesielt markant. Det blir flere og flere bevis på at religionspraksisen mer og mer knyttes til samfunnslederne enn tidlig, høvdingene deretter overtok prestens rolle. Romerske kilder fra eldre tid vist et klart skille mellom høvding og prest i germansk samfunn den gang, selv om det ikke var svært tydelig, da opphøyelse til gudsstatus som med de romerske keisere var svært vanlig i antikken. Det var spesielle mange funn av høystatusverdi som sverdskjedebeslag av gull og mye annet av gull - fra "siste del av folkevandringstiden", dvs. fram til år 550. Den danske arkeologen Morten Axboe tror det kan være et bevis på forsoningsforsøk med gudene i dårlige tider.
En ny religion hadde overtatt ved år 600, om muligens med å inkorporere eldre religionspraksis og skikk inn i seg som med de eldre gudene som var assimilert inn i æsenes rekker - Njord, Frøy og Frøya var opprinnelige
vaner som i norrøn mytologi var en gudeætt som rådde for rikdom, fiske, handel, fred og seid. En tolkning vil at de sørgermanske folkene hadde tatt med seg det som het åsatroen, nordover til Skandinavia hvor den opptok elementer av den eldre vanedyrkningen. Noen av æsene som krigsguden Ty har en mystisk bakgrunn, ifølge en versjon var han en ås, sønn av Odin ifølge Snorre - i følge en andre versjon var han av jotneætt.
Men båtgravskikken har ikke fått sin forklaring, for om "hjemvenderne" er av sørgermansk opprinnelse, skulle de dermed ha et minimum av sjøkunnskap og maritim kjennskap i kontrast til sine nordgermanske kusinene som fra meget gammelt av har båt og skip integrert i sin religionsverden og virkelighetsbetraktning helt tilbake til steinalderen. Allerede svært tidlig var det klart at det hadde sniket seg inn en sterk maritim dimensjon i dødsdyrkning der den gravlagte skulle æres og respekteres i sin overgang til dødens rike, og det hendt i første del av 600-tallet først i Sverige, så over hele Skandinavia med unntak av Danmark hvor disse er sjeldent, om muligens fordi båtbegravelser var et kystfenomen og knyttet til sjøfartsvirksomhet. Arnfrid Opedal fra 1997 tror båtgravene kanskje er en del av en legitimeringsprosess av en maktelite i forholdet med samfunnsordenen. Det er sett at der hvor stående riksdannelser oppsto i Merovingertiden, hadde man sett legitimeringstiltak gjennom gravanlegg av varierte form - så båtgravene kan ha vært et nytt påfunn for å legitimere maktelitens etablering og samfunnsordenens nye orientering, mot indre som ytre trusler.
Det har vært ryttergraver i Norge, men de kom meget sent til landet - flesteparten er fra 900- og 1000-tallet, og de er alle mannsgraver mens båtgravene kunne være både manns- og kvinnegraver med ganske varierte grad av gravgods fra å være på et egalitært nivå og helt opp til høystatusnivået. Da kan det betyr at båtgraven er knyttet til den dødes rang og status fremfor et bestemt sjikt av samfunnsordenen, hvor båt var et viktig statussymbol som skulle markere den dødes meritter i livet, men det er meget uvisst om hvilken - krigeryrke eller handelsyrke? Båten skulle være et transportmiddel i det hinsidige ifølge senere tids tro som har blitt overført til oss gjennom skriftlige kilder, dette er helt nytt for 500-tallets mennesket i Skandinavia. Inntil da, hadde man en religion basert på fruktbarhet og andre verdier fremfor krig og det som åsatroen uttrykket, og man vet at båt/skipet hadde en sentral rolle i den religiøse virkelighetsoppfatningen den gang - det vitnet de mange ofringer av båter som seremonielle ofring eller som krigsofring, om. Flere som Kobylinski og Crumlin-Pedersen tror dermed at båten kan symbolisere gjenfødelse og fruktbarhet, samtidig som kan tolkes som tilhørighet til et ledende eller dominerende samfunnssjikt. Fra meget gammelt av hadde båten en sentral mytologisk betydelighet, det finnes til og med gigantiske steinsetninger som gjenviste enorme "skip".
Kanskje bruk av båt som gravgods og som ramme for den dødes ferd skyldes en sammensmeltning av det gammelt og det nytt, og at man måtte reetablere en form for legitimitet ved å bruke dyrbare og det meste kostbare for å markere seg for omgivelsene. Sutton Ho-skipet var gravlagt i et kristent land som gjennomgikk en utenlandsk innføring av hedensk tro som var først nedkjempet ved begynnelsen på 700-tallet. Disse gravene som i Fjaler og Välsgärde - som kalles
stiftergravene - hadde satt presedens for fremtidige gravskikk tilknyttet rang og status - og om muligens også yrke og velstand. En båtgrav selv med en brukt robåt var ikke billig. Men ingen vet presist hvorfra ideen kom, hvor man avløste ofring av båt med begravelse av båt.