Slaget vid Somme - 100 år

Diskussioner kring händelser under första världskriget & mellankrigstiden.
PeterE
Medlem
Inlägg: 79
Blev medlem: 18 aug 2007 14:36
Ort: Sverige

Slaget vid Somme - 100 år

Inläggav PeterE » 19 jun 2016 10:35

Snart 100 år sedan slaget vid Sonmme:

http://www.dr.dk/nyheder/kultur/histori ... billede-af

/Peter

Användarvisningsbild
sonderling
Medlem
Inlägg: 5341
Blev medlem: 04 apr 2002 13:24
Ort: Oxelösund

Re: Slaget vid Somme - 100 år

Inläggav sonderling » 01 jul 2016 06:42


Användarvisningsbild
Mackan L
Medlem
Inlägg: 377
Blev medlem: 26 jul 2004 03:49
Ort: Yorkshire, U.K.

Re: Slaget vid Somme - 100 år

Inläggav Mackan L » 02 jul 2016 03:42

Kraftfullt. Inte minst att de representerade individuella soldater.

Länken innehåller även ett klipp kopplat till artikeln nedan.
http://www.msn.com/en-gb/news/uknews/ww ... spartanntp

Hundreds of volunteers dressed as World War I soldiers appeared in public places across the UK today.

The National Theatre project was described as a "modern memorial" marking the centenary of the Battle of the Somme.

Turner Prize-winning artist Jeremy Deller came up with the idea, which saw around 1,500 participants dress up in First World War uniform.

They appeared unannounced in locations across the UK, including train stations and shopping centres.

The men walking the streets today were a reminder of the nearly 20,000 who were killed on 1 July 1916 - the first day of the Battle of the Somme.

Each participant represented an individual soldier who was killed that day.


The idea was partly inspired by stories of sightings during and after the war by people who believed they had seen a dead loved one.

The participants wore historically accurate uniforms, representing 15 of the regiments that suffered losses in the first day of the battle.

They did not speak, but throughout the day broke into the song We're Here Because We're Here - to the tune of Auld Lang Syne.

They handed out cards to members of the public with the name and regiment of the soldier they represented, and the age of the soldier when he died on 1 July 1916.

The volunteers were men aged between 16-52, reflecting the men who would have fought in the Somme.

Rufus Norris, director of the National Theatre, said: "This ... is a truly national piece of theatre and is a powerful way to remember the men who went off to fight 100 years ago."


Varulv
Medlem
Inlägg: 2667
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Slaget vid Somme - 100 år

Inläggav Varulv » 02 jul 2016 10:16

Feltmarskalk Douglas Haig er ikke en av disse famøse "slaktergeneralene" fra den første verdenskrigen til tross for hans kallenavn "Butcher Haig" som oppsto lenge etter krigens slutt, istedenfor burde man si at han var rette mann på rette plass til tross for en svakhet ved å presse for hardt på når det var klokt å gi seg, noe som heldigvis hendt få ganger - men da var det tredje slaget ved Ypres/Passchendaele definitivt det verste i hans karriere. Han var stokk konservativ, en kongtroe helt inntil beinet og faktisk sky av seg med kommunikasjonsproblemer (noe som fulgt til konflikt med den snakksomme og ustadige Lloyd-George) - men innovativt, optimistisk anlagt selv i de meste depressive situasjoner der et kaldt hode trenges og dyktig i teambygging som gjorde den britiske armeen til den sterkeste i verden i året 1918. Det var ikke hans feil at Somme hendt, han hadde egentlig ønsket å angripe lenge nord, og man hadde startet sin offensiv under de verste tenkelige omstendigheter som skyldes politisk innblanding. Mesteparten av redslene på Vestfronten i bunn og grunn skyldes ikke generalene selv om Joffre fram til høsten 1916 dels var utenfor politisk kontroll, men disses politiske herrer som stadig forlangte resultat på resultat. Haig var innforstått med at en storoffensiv måtte gjennomføres under enhver omstendighet ettersom det ikke bare var for å tilfredsstille forlangelsene, men også for å redde situasjonen ved Verdun ved å ta bort noe av det tyske presset. Haigs offiserene prøver å finne den rette oppskriften som muliggjør gjennombrudd med så lite tap som mulig og deretter kom opp med taktiske planer som enten lykkes eller ikke, men altfor ofte vist det seg at om alle ledd i en plan ikke virker, så vil planen feilet. Noe som var ekstremt vanskelig å få det til i krigens tåke på ingenmannslandet og i skyttergravene.

Haig som alle andre sikter på det ultimate gjennombruddet som skulle få den fiendtlige fronten til å kollapse, og dermed ønsket å utnytte denne muligheten om den så skulle byr seg, noe som aldri kom på Vestfronten hvor gjennombrudd stadig hendt bare for å bli lukket hver gang reservestyrkene og kavaleristyrkene skulle komme til. Dessuten var han motarbeidet av sine offiserer som tror på bit-og-hold taktikk der man skulle ha et gradvis avansement gjennom de tyske forsvarsverkene uten å overstrekke seg og miste for mange menn. Og han var lik motarbeidet av sine våpenteknologiske ulemper, det vist seg at mange av piggtrådsperringene var ikke fjernet med artillerigranater, og at mye av bombardementet var ineffektiv og dårlig koordinert samtidig som det vist seg at Haig hadde ikke fått tilstrekkelige store mengder med HE granater som fremdeles venter på seg - den britiske krigsindustrien bare hadde så vidt startet i våren 1915 knapt et år i forveien. Haig hadde aldri forestilt seg de enorme tapene i de første 24 timer, 57,470 døde, skadede og savnede - av disse 19,240 drepte i det blodigste døgnet i britisk militærhistorie - mot bare 12,000 tyske døde og skadede. De britiske soldatene var stilt opp i de meste rigide linjeformasjoner som mulig med 1,8 m mellom hver mann for raskest mulig avansement og for å unngå dannelse av motstandslommer og flankefremspring som kan sabotere etterfølgende forflytting etter de første bølgene - dessverre for dem oppdaget de at forsvaret var mye sterkere enn ventet, med flere mitraljøser enn ventet. Og enda verre ble det da man på mange steder måtte avanserte helt opptil 1 km eller mer ute i det åpne. Da 34. divisjon ved La Boisselle angrepet, var det hele 1,6 km mellom dem og de tyske skyttergravene - 6,380 mann gikk tapt. Soldatene kunne ikke løpe framover fordi de måtte ha med seg forsyninger på sine ryggene, og dermed var tynget ned, og mange feltoffiserer hadde derfor prøvd å forkorte oppholdet ute i det åpne med vekslende hell. Haig hadde skrekkelig uhell i denne dagen, alt var mot ham, til og med terrenget, som ikke var fordelaktig for et angrep ute på det åpne. Dessuten var det heller ikke nok artilleri, og mens Haig ønsket en "smal" front, hadde Rawlinson og andre ønsket seg en "bred" front. Sistnevnte vant.

Angrepet var for stor, for bred og for omfattende for de britisk planleggerne og feltenhetene som prøvd å oppnå et gjennombrudd uten å ha de rette midler, dessuten hadde britisk arroganse en sentral rolle; man hadde ikke vært interessant på å lære så mye som mulig av de franske erfaringene i liknende storoffensiver gjennom året 1915, valgt å satse på sine egne lekser fra mye mindre taktiske offensiver som stort sett gikk galt i forveien - Somme var den første storoffensiv for det britiske militæret. Det som gjør hele saken svært tragikomisk, er at Haig aktuelt oppnådde et gjennombrudd, man hadde klart å sprenge opp et gap på hele 21 kilometer ved å tvinge tyskerne tilbake - men på feil sted og i feil tidspunkt, for langt vekk for å sende reservestyrkene dit tidsnok. De tyske forsvarerne var sterkt desimert og voldsomt rystet av deres erfaringene, aktuelt var man reddet av forsterkningene som strømmet til og avløste de stående kontingentene samtidig som det tyske artilleriet spilt opp med et inferno som britene tidlig ikke hadde støttet på.

Og det var bare startskuddet. Slaget ved Somme skulle kostet begge parter 1,1 million soldater, av disse omlagt 310,000 døde - 146,431 allierte fra ententemaktene og 164,055 tyske. Tyskerne hadde en strategi der man skulle gjenvinne hver eneste tomme av jord som gikk tapt, og at de fremste skyttergravene skulle være bemannet i full styrke til enhver tidspunkt, noe som gav dem større tap til tross for at man var på defensiven. Derfor er det en vanlig oppfattelse om at de tyske tapene er større enn de allierte tapene, og dette bunnet ikke i ønsketenkning selv om mye tyder på at tyskerne hadde færre permanente tap enn de allierte. De lettere sårede tars nemlig ikke med i tyskernes tapslistene, om de kan vende tilbake til strid i dager til uker. De årlige tapsrapportene viser at tyskerne hadde mistet 719,000 mann i juli til desember mot de alliertes 947,289 mann - i en tidsramme der Sommeslaget opptok to tredjedeler eller mer av kampene i Vestfronten.

Som Verdun ble Somme et materialslag hvor vekten av metall var av størst viktighet, i slutten var det ikke lenge mennene, men artilleriet med tonnevis av ammunisjon som rådet grunnen. Der skulle britene demonstrere en suverent overlegenhet i sin bruk av artilleri man var i stand til å masseprodusere i større grad enn tyskerne, og man hadde de rette våpentyper for den type krigføring som haubitsen BL 6-inch 26 cwt med et kaliber på 152,4 mm. Ententemaktene var i ferd med å ta en våpenteknologiske ledelse som den aldri skulle gi slipp på i resten av krigen, i luften og på bakken i løpet av slaget idet man var bedre giret på masseproduksjon og kvalitative løfter i egne våpen enn hva tyskerne kunne oppnå. Tyskerne hadde selvsagt oppnådde imponerende prestasjoner innenfor flyteknologi og våpenteknologi, men det skyldes i virkeligheten bedre organisasjon og snarvei skapt av ordtaket "nød lærer naken kvinne å spinne". Snarveiene kunne ikke rette på ubalansen innenfor motorteknologi og kjøretøyteknologi som stridsvognen som dukket opp ved Somme for første gang.

For den tyske hæren var Somme et hardt slag man aldri kom seg over, det var der slutten på verdens beste hær fra det første krigsåret hadde sin begynnelse, man brøt sammen under det voldsomme presset og var drevet på defensiven for lang tid fram til våren 1918. I dette året skulle Haig oppleve sin verste krise noensinne, men i et klart øyeblikk gav han sin tilslutning til en alliert felleskommando som ikke bare hans redning, men også nøkkelen til seieren på Vestfronten i spissen for en krigsmaskin skapt av Haig og hans offiserer og en revitalisert fransk hær med sterk assistanse av USAs hær. Da krigen sluttet, da var offiserene og soldatene som så lenge hadde lidd, rimelig klart om hvor deres lojalitet lå; først og fremst mot mannen som ledet dem til den bitre slutten og til den lykkelige freden. Ved Haigs begravelse dukket titusener av disse soldatene opp for å vise deres respekt og aktelse. Han var ikke en slaktergeneral, bare en alminnelig mann som var i en uutholdelig stilling som meget få kunne makte å utholde.

De sanne slaktergeneralene finnes annetsteds, på vestfronten er det ikke så mange av dem selv om Joffre så klart er i toppen med hans uansvarlighet i en usunn tro på angrepskrig uten å ta seg bryet med å tenke på det franske folkets demografiske situasjon - de to verste er Østerrike-Ungarns Conrad (Franz Conrad von Hötzendorf) som ved et tidspunkt innrømt at hvis kronprins Franz Ferdinand hadde sett hva han hadde gjort med hæren, ville han ha blitt skutt på flekken - og Italias Cadorna (Luigi Cadorna) som ignorerte sine soldatene inntil punktet av å behandle dem som kveg og undersåtter. Da Nivelle brøt den franske hæren i 1917, oppnådde han ikke å sette Frankrike i fare - det gjorde Cadorna, redningen kom i form av utmattelse hos alliansestyrkene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) og ententemaktenes inngrep.


Återgå till "Första världskriget och mellankrigstiden (1914 till 1932)"

Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: 0 och 0 gäster