Litteratur om första världskriget & mellankrigstiden

[JunkersK47]

Då tipsar jag om min nya bok om Hermann Göring och Sverige. Här finns mer information:

http://z-bok.se/catalog.21.html

[Varulv]

Historiske korrekte tegneseriebøker er ikke vanlig, og langt mindre vanlig når kvaliteten er meget høy; som med den superb tegneren Wayne Vansant fra USA som har gjort seg kjent for sine meget fargerike og fantastiske hefter om den amerikanske borgerkrigen som "Battle of Antietam". I dette året har han i samarbeid med zenithpress.com utgitt en bok i 100 sider om Manfred von Richthofen - den røde baronen.

Vansant er ikke som de andre tegneserietegnere, han verdsetter korrekt fremstilling så langt evnen rakk, og dermed kunne illustrere fram realistiske og korrekte scener fra historien med en detaljrikdom at svenske historikerne som lagd deres egne tegneseriebøker om historiske emner (husket litt at det var en tegneseriehefte om Gustav Vasas liv i 1990-årene, den var av meget god kvalitet) kunne ha lært meget av ham. Boken om den røde baronen i farger er kvalitet fra begynnelsen til slutten, som forklarte mye om ham, luftkrigen, hans kolleger, hans motstanderne og deretter "det flygende sirkuset".

The Red Baron - The Graphic History of Richthofen's Flying Circus and the Air War in WWI av Wayne Vansant er så historisk korrekt at uniformene, våpnene, flyene og bakgrunnen er nemlig tidsmessig riktig gjennom krigsårene. Med litt humor i arbeidet, som da den franske piloten i frustrasjon rekket skiftenøkkelen til observatøren -"Here, Pierre - try throwing this wrench at him!" den gang man ikke ennå hadde skytevåpen på flyene. Vansant gjorde leksa sin; det finnes ikke feil og uregelmessigheter i hans arbeid. Han tok endog med opplysningen om grusom stank fra motoroljen som var "castor oil".

Boken er rett og slett ufattelig, man vil aldri går lei av det. Richthofen som vant 80 seire, tok sin siste flytur den 21. april 1918 mens hans trofaste jakthunden så på. Gripende scene på s. 78! Vansant er kanskje den beste tegneserietegner innenfor krigslitteratur i verden i dag, selv om han hovedsaks bare konsentrerte seg om tre konflikter; den amerikanske borgerkrigen, den andre verdenskrigen og Vietnamkrigen (tegneserien "Nam", utgitt for tretti til tjue år siden) - første verdenskrig er helt nytt for Vansant.

Men boken er superb for å lære om jagerpilotenes krig under første verdenskrig.

[Varulv]

I neste år er det to bøker som garantert vil fange manges oppmerksomhet her i forumet; som skal bli utgitt:

*Germany Ascendant: The Eastern Front 1915* av Pritt Buttar som en fortsettelse fra hans bok *Collision of Empires: The War on the Eastern Front in 1914* om Østfronten i året 1915. Det vil også inkludere Balkan. Det kan betyr at det kan være planer om en tredje bok om 1916 på Østfronten fra den samme forfatteren for året 2016. Buttar har gjort suksess med hans bok om 1914, og det er nå klart at det er snakk om en serie på bøker om Østfronten og dels Balkan i Første Verdenskrig. Dette er noe å se fram til. Buttars bok om 1914-kampene er god, men ikke nødvendigvis full av detaljer om enkelttap og enkeltkamp som i boken *A Mad Catastrophe - The Outbreak of World War I and the Collapse of the Habsburg Empire* av Geoffrey Wawro som er superb. Litt tørt i Buttars bok.

*Invasion: The Conquest of Serbia, 1915* av Richard L. DiNardo som sto bak den flotte boken *Breakthrough: The Gorlice-Tarnow Campaign, 1915* som allikevel var litt for tørr med lite om de taktiske hendelser og for mye fokus på sentralmaktene. Denne gang imøtekommer DiNardo sine kritikerne ved å påpeke at vinklingen vil være fra sentralmaktene - Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria. Uansett finnes det IKKE noe bok om de serbiske kampene i året 1915, hver eneste omtalelse av den såkalte "tripleinvasjonen" som den kalles i Serbia (wikipedia, serbisk; er god) i engelskspråklig litteratur er kortfattet og detaljfattig. Så meget lite at denne invasjonen er kanskje den dårligste kartlagte delen av verdenskrigen for et globalt publikum. Tyskerne hadde ikke en enkel jobb med å overvinne serberne, og de bulgarsk-serbiske sammenstøtene var noen av de meste avgjørende i krigen der et helt land var overvunnet og erobret.

De vil være tilgjengelig fra mai ("Invasion") og juli ("Germany Ascendant") i neste år. Har allerede bestilte de første eksempler.

Det er en lang rekke bøker som nå dukker opp med tanke på at interessen for Første Verdenskrig har vokst seg stor i forbindelse med at det er hundre år siden krigsutbruddet.

[Varulv]

Jeg har nå fått boken "French Aviation during the First World War" på 176 sider av Vital Ferry, en engelskspråklig bok produsert av det franske forslaget Histoire & Collections. Boken er ikke en representasjon av den franske flyparken under krigsårene, istedenfor tok den for seg den lufthistoriske perioden fra 1914 til 1918 omkring det franske flyvåpenets aktivitet på nær sagt alle steder fram til s. 118, deretter kunne man lese om de forskjellige flytypene, men oftest svært forkortet og i noter med bare noen få flytyper som hadde fått fargeprofil. I seg selv er denne boken en fortreffende historiebok om det franske flyvåpenet under den første verdenskrigen, noe som det aktuelt var mangelvare på; ved at boken er kortfattet uten å være tungvint, inneholder meget mange flotte fotografier, portretter og illustrasjoner og gir en grei oversikt uten å bruke krefter på å bevege boken som, den monstrøse "French Aircraft of First World War" av David Solana som er fremdeles det beste verket over alle samtidige fly bygd av franskmenn i 1914-1918. Ferrys bok er praktisk talt en lettvekter i sammenligning med Solanas bok som er mer orientert mot fly fremfor flyvåpenhistorie.

Men det finnes til dels grove mangler. Det virker som at Ferry og forslaget hadde ikke stram kontroll på oversetteren Alan McKay som hadde oversteget sine grenser ved å oversette all mål om til imperiale mål som fot, inch, ib, mph; - uten å skjønne at den engelskspråklige boken er aktuelt en internasjonal variant av en franskspråklig bok! Det er nå bare USA som offisielt bruker imperiale mål mens Storbritannia bruker både imperiale mål og metersystemet. Det er den største skuffelsen. For å orientere seg i boken begynte man ikke i førstesidene som normalt, men på siste side, i strid med normalen.

Og som vanlig ignorerte franske forfatterne bruk av luftskip til fordel for tyngre-enn-luft luftkjøretøyer selv om jeg har samlet til meg data og opplysninger om den franske luftskipsaktiviteten som var aktiv fram til 1917. Det finnes en franskspråklig bok om franskbygde luftskip fram til 1913, men det finnes ikke moderne litteratur om bruk av franske lettere-enn-luft luftfartøyer under krigsårene fram til 1918, nesten som man lider av en sykelig fascinasjon for de tyske zeppelin luftskipene. Alt som finnes er i tre historiemagasiner/tidsskifter på fransk.

I alt er Ferrys bok ikke så god som ventet, men meget god å ha for hånd når man skulle betrakte luftkrigen fra et fransk perspektiv omkring krigens gang og flyvåpenets aktiviteter samt de ulike flytyper og de mange mennene som sloss for den gloriøse Frankrike. Ja, "gloriøs".

[Varulv]

*Invasion: The Conquest of Serbia, 1915* av Richard L. DiNardo som sto bak den flotte boken *Breakthrough: The Gorlice-Tarnow Campaign, 1915* som allikevel var litt for tørr med lite om de taktiske hendelser og for mye fokus på sentralmaktene. Denne gang imøtekommer DiNardo sine kritikerne ved å påpeke at vinklingen vil være fra sentralmaktene - Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria. Uansett finnes det IKKE noe bok om de serbiske kampene i året 1915, hver eneste omtalelse av den såkalte "tripleinvasjonen" som den kalles i Serbia (wikipedia, serbisk; er god) i engelskspråklig litteratur er kortfattet og detaljfattig. Så meget lite at denne invasjonen er kanskje den dårligste kartlagte delen av verdenskrigen for et globalt publikum. Tyskerne hadde ikke en enkel jobb med å overvinne serberne, og de bulgarsk-serbiske sammenstøtene var noen av de meste avgjørende i krigen der et helt land var overvunnet og erobret.

Har lest ferdig denne boken av DiNardo som viser seg å være meget interessant og fascinerende med mye nytt som er dårlig kjent, fra kampene om Serbia i oktober-november 1915 som viste hvordan tyskerne sloss mot naturen under høststormene og mot en sterk serbisk motstand som allikevel var fåfengt - det var bare fem svake divisjoner som møtte angrepet over elvene Donau og Sava. Serberne var bevisst på de bulgarsk-tyske samtalene, og hadde omdreiet mesteparten av styrkene som talt 270,000 mann, mot øst fremfor mot nord. Dermed hadde bulgarene de største tapene blant allianseallierte (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria kalt seg "Alliansen" mot "Ententen"), 37,000 døde, skadede og savnede ut av til sammen 67,000 - av disse bare 12,000 tyske.

Det var ikke en spesiell blodig krig, mer på linje med det man hadde observert på andre frontavsnitt under den første verdenskrig hvor mobile krigføring mellom avgrensede styrker var en regel som i Romania 1917, en tysk militærenhet avdekket seg 320 engelsk mil dypt inn på fiendtlig territorium på to måneder. Over vanskelige og fjellrikt landskap i møte under enorme logistiske vansker idet man sloss stort sett under regnvær og på dårlige tilgjengelige veger. Ut av omlagt 300,000 til 400,000 mann mistet alliansen 67,000 mann, trolig er bare en tredjedel til en fjerdedel døde - DiNardo var ikke presist der - og mer enn halvparten var bulgarere som hadde dårligere taktikk og mindre ildkraft enn tyskerne som var fryktet for deres dødelige artilleri. Serbia led en militær katastrofe, Mackensen tre ganger forsøkt å fange de serbiske styrker bare for å se dem unnslapp takk være Putniks dyktighet og besluttsomhet - men bare 110,000 var tilbake. 94,000 døde og skadede var opptalt (alle skadede tatt til fange), 194,000 ble tatt til fange - de fleste var rekruttere og annengradssoldater fra ikke-serbiske befolkning. Et tap på 220,000 mann ut av opprinnelig 270,000 mann i et land som omgjorde hele den kampdyktige mannlige befolkningen på mellom 13 og 50 til soldater. Da snakket man mer om en militær katastrofe uten sidestykke.

DiNardo belyste en meget interessant del av den første verdenskrigen som tross alt er svært dårlig kjent og det minste studert, men dessverre har boken seriøse mangler; som vanlig er innholdet litt tørt og noe kortfattet som kan være noe forvirrende for leseren - spesielt i avsnittene "The Opening Moves: September 25-October 12, 1915" og "Fighting Storms and Serbs: October 12-22, 1915" der man hoppet fra den ene front til den andre uten en kronologisk ordning - og enda verre ved å finne ut at man ikke kan orientere seg uten illustrasjoner eller kart. Alt man fant er et par utgammelt og upresise karter fra 1938 på s. 76 og 77. Boken er svært lite innholdsrikt i fotografier, tegninger, illustrasjoner - hva som helst - utover to kart og et fotogalleri som er intetsigende utover et par fotografier. Deretter hadde DiNardo tatt fram den teknologiske dimensjonen, det tunge artilleriet, Donauflotiljen (øst.ung. monitorer) og flyvåpenet med sine speiderfly som kartlagt det serbiske forsvaret og ledeførte artilleriilden - uten å spesifisere noe av dette.

Det var likevel interessant at tyskerne forsøkt seg på strategisk bombing allerede den gang i september 1915 med liten suksess, ettersom man bare hadde sluppet 2,4 tonn bomber på flystriper, fabrikker og jernbaneinstallasjoner. Et typisk angrep var med tre til seks fly - bare Halberstadt-flyet er identifisert - med gjennomsnittlig 30 bomber om gang. Bare et eneste fly var skutt ned av det serbiske forsvaret, været var en langt større trussel i sammenligning.

Den tyske soldaten var suverent den beste soldaten i oktober 1915 med hans trening, taktisk kompetanse, teknologiske hjelpemidler, strategisk ledelse av høy kvalitet og bedre disiplin i samordning med effektiv ildkraft. Serbiske overlevende mente de var desimert med artilleri lenge før de tyske infanteristene kom til, og at de var seriøst utklasset i direkte konfrontasjon. Under et slag mistet en tysk enhet bare få døde mens flere hundre drepte serberne var funnet etterpå. Mesteparten av tapene tyskerne og østerrike-ungarerne hadde var i de første to uker under krysningen og engasjementet med den første forsvarslinjen dypt inn i landet. For tyskerne som kom fra Vestfronten var det svært lite blodig, selv om et tap på 16 % ikke var uvanlig.

Det som er meget interessant, er at DiNardo mente tyskerne hadde knapt kommet ut for geriljavirksomhet, og at man stort sett i grell kontrast til østerrike-ungarerne og bulgarerne ikke kom ut for sterk agitasjon fra sivilbefolkningen man under instrukser var beordret til å holde avstand til av frykt for smittsomme sykdommer. I visse tilfeller var sivile serberne som ikke hadde latt ut på flukt (de fleste som dro inn i Albania flyktet fra bulgarerne som i 1916-1918 sto for et så brutalt okkupasjonsstyre at en sammenligning med nazistiske praksis ikke er urimelig) vennligstemt mot de fåtallige som kom i kontakt med dem. De var regelrett ønsket velkomne av albanerne og makedonerne som hadde ikke godord om serbisk styre som var lik frastøttende som det bulgarske.

Boken er om et perspektiv fra sentralmaktene (først og fremst tysk), og dermed ikke tok for seg det som hendt på den andre siden selv om DiNardo var opptatt av å vise fram de politiske følgene før, under og etter Tripleinvasjonen for den serbiske ledelsen. Men for Conrad var det ikke en suksess i erobringen av Serbia, for det hadde beviste hvordan hans status som allierte var blitt - han var redusert til en mindreverdig rolle, og Falkenhayn var i januar 1916 så oppbrakt over denne mannens egenrådighet som sett av et uautorisert angrep på Montenegro, at det ledet til et nærmest total brudd. Dette bruddet ble aldri reparert for resten av krigen.

[Varulv]

Osprey Publishing har en rekke nye hefter.

1) Gunboats of World War I av Angus Konstam som har seilt opp som en av de beste marinehistoriker for det globale publikumet. Hadde store forhåpninger, men ble noe skuffet da det kom fram at Konstam for en sjeldent gang begikk en dumhet; han skildret innholdet fra et rent britisk perspektiv fremfor annet, og selv om han hadde vært forfatteren for heften Austro-Hungarian Battleships 1914-18 er det ufattelig at han mere reserverte den østerriksk-ungarske Donauflotiljen av monitorer og kanonbåter til fotografer, noter og illustrasjoner utover korte setninger som utgjør en liten del av teksten. Enda det er allerede en bok om de britiske gunboats fra før. Man inntok istedenfor en generalisert holdning på kanonbåtene og viet mye oppmerksomhet på britiske og tyske (afrikansk) operasjoner og benyttelse. Dette til tross for at Donauflotiljen var den meste aktive kanonbåtstyrke under hele krigen, og Tigrisflotiljen i Mesopotamia var allerede godt dekket annetsteds. Deretter er det ingenting om de italienske monitorer og kanonbåter på Adriaterhavet, ingenting.

Mye tyder på at Konstam for en gangs skyld hadde ikke vært en pioner i sitt arbeid om å finne kildemateriale, "Further Reading" avslørte bare kjente titler og jeg gjenkjente mye av stoffet på de østerriksk-ungarske kanonbåtene/monitorene fra Internett, inkludert fotografi og illustrasjoner. Selv om boken er meget interessant, er den utvilsomt ikke blant de beste som har kommet fra Konstam. En ny bok er nødvendig om Donauflotiljen og operasjonene under 1.vk.

2) 1914-15 German Infantryman versus Russian Infantryman av Robert Forczyk er svært interessant, ikke minst fordi det er ytterlig lite informasjon om hvordan strid på åpen terreng i det første krigsåret hendt, og deretter hvordan de krigførende hærene presenterte i møte med hverandre under massive sammenstøter. Det har vært en voksende erkjenning om at den tyske hæren var den beste i verden ved å ha bedre kompetanse (med unntak av strategisk og krigsledelse som var katastrofalt), bedre utstyr, bedre organisering og deretter bedre utvalg av våpen samt taktiske ferdigheter, blant annet på grunnlag av Terence Zubers Battle of Frontiers: Ardennes 1914 som avslørte infanteritaktikk og treningsprosedyrer i bruk av ildkraft. Men, Forczyk delte ikke Zubers oppfatning som kan sies å være litt overdrevet og later til å ha misforstått den tyske doktrinen på aggressive initiativ som kalles auftragstaktik.

Istedenfor mente Forczyk russerne hadde bedre taktisk forståelse enn tyskerne og dermed oppnådde en taktisk overlegenhet, spesielt i defensive formål og større grad av forsiktighet. Denne oppfatningen deles av andre historikerne som hadde studerte de østerriksk-ungarske styrkenes meritter i kamp med russiske styrker. Utvelgelsen av slag virker altfor selektivt, Gumbinnen, Göritten og Mahartse i østre Preussen hvor man fokusert på tyske tilbakeslag fremfor mer jevne sammenstøter. Dette blir motbeviste av summeringen som innrømte at russerne hadde et tap på 650,000 mann mot tyske tap på 330,000 mann på Østfronten fram til mars 1915. Og deretter at den russiske kvaliteten var forbigående, så snart prekrigsstyrker falt bort kunne ikke kvalitetsnivået opprettholdes med reservestyrker og utkommanderte forsterkninger. Tyskerne derimot opplevde ikke noe kvalitetsfall i de første krigsårene, og fikk en sterk overlegenhet på Østfronten fra mars 1915. Men Forczyk viste at de krigserfarne og trente russiske styrker åpenbart var kanskje de beste ententestyrker som kunne oppnå en jevnbyrdighet med de tyske styrkene. Fra Zubers bok vet man at franskmennene hadde 3 : 1 i tapsodds mot tyskerne mens det bare er 2 : 1 for russerne i Forczyks hefte. (burde huskes at det var under åpen kamp, ikke i befestede kamp eller posisjonelle kamp)

Heften er meget interessant, fordi mens Zuber var opptatt av nedrakking på ententestyrkene i deres taktikk, var Forczyk likedan opptatt av å vise fram mangler i de tyske styrkene. Litt for mye fordommer hos begge forfatterne som på mange måter er speilbilder av hverandre.

[Varulv]

Har fått en rekke bøker om første verdenskrig, stort sett om Østfronten. Må kommer med advarsler om at disse bøkene av nyere dato er egentlig ikke så verdifull og var en generell skuffelse for enhver interessant i ren militærhistorie, for disse mere er blodfattig i sammenligning med Norman Stones superb Eastern Front 1914-1917, G. Irving Roots Battles East: A History of the Eastern Front of the First World War, Nok Cornishs The Russian Army and the First World War - alle tre nevnte bøker er hovedverket sammen med Osprey-heftene om de tyske, østerriksk-ungarske (k.u.k) og russiske styrkene.

Egentlig hadde forfatterne i de nye bøkene tatt for seg mer enn bare de militære bataljene på Østfronten som Douglas Boyd med The Other First World War: The Blood-Soaked Russian Fronts 1914-1922 der man var opptatt av den internasjonale intervensjonen og den russiske borgerkrigen i tillegg til de politiske og strategiske ledelsessakene. Ikke god når det gjelder Østfronten 1914-1917, litt for mye fokus på personligheter og bestemte aspekter. Kartene er da ikke dårlig, bedre enn ventet selv om disse er av eldre dato.

David R. Stone med The Russian Army in the Great Army in the Great War: The Eastern Front, 1914-1917 er ikke en dårlig bok men litt mer dyptgående og dermed kan være litt krevende å sette seg inn i, selv om det aktuelt er noe dårligere enn Stone, Root og Cornish har i deres bøker med mange små interessante tilleggsinformasjon som statistikk over tap i året 1915; 2,1 millioner k.u.k soldater gikk tapt i 1. januar til 31. desember mot opptil 3 millioner russiske soldater og kanskje 200,000 permanente døde og skadede blant tyskerne. Stone foretrukket å studere militæret og samfunnet som det oppsto fra, med fokus på organisasjon, våpen og taktikk som personligheter samt politikk fremfor å ta på seg en sammenhengende beretning om alle bataljene på Østfronten. Som Boyds bøk er det stort sett en tekstbok i "toalettpapir" med eldre karter og fotogalleri. Fint å ha, men så klart ikke for seg selv. De tre bøker i toppen av dette innlegget er fremdeles enestående.

Joshua A. Sanborn med Imperial Apocalypse - The Great War & the Destruction of the Russian Empire prøver å lage en bok om krigen fra et russisk perspektiv selv om han mener det egentlig var "dekolonisasjon" ("decolonization") i praksis med mye stoff om enkeltindividenes opplevelsene som sykepleier Rimma Ivanova som var dypt preget av sitt møte med krigens realitetene. Mye interessant fra et rent historisk perspektiv, men lik dårlig som Boyds bok om den militære historien på Østfronten. Men han var opptatt av å vise fram råskap og brutalitet under krigen fra begge sider, de tyske soldatene var stundom lik brutalt som i Belgia august 1914 mens russerne var respektløst og intolerant mot minoritetsfolk i egne rike, spesielt jødene. Han var opptatt av folkenes lidelser på randsonene, og der er han ikke alene, andre kjente forfatterne har også blitt opptatt av det som hendt i Galicia, Polen og annetsteds på begge sider av 1914-grensene. Sanborn fra s. 175 har tatt en interesse i "det store opprøret i Sentral-Asia" i 1916 som er nesten helt ukjent. Det var slått ned med metoder som minner om disse som var brukt under det armenske folkemordet.

De tre nye bøker har utvilsomt stor verdi fra et rent generelt historisk perspektiv, men disse er så klart ikke standardverksmateriale av den type Stone, Root og Cornish hadde lagd om selve Østfronten. Aktuelt er det bare en forfatter - Prit Buttar - som tar for seg Østfronten år etter år, hans neste bok German Ascendant: The Eastern Front 1915 vil komme i august 2015.

Hver år kjøper jeg årboken Conway Warship, blant annet fordi etterspørselen er så stor, at nyutgitte bøker etter et par måneder kan få fordoble pris eller mer - og etter få år til absurde høy pris. De er billigst i de første uker.

Warship 2015 har den første delen av en artikkel om "den glemte sjøkrigen", The Naval War in the Adriatic, 1914-1916 hvor en italiener og en engelskmann for første gang utarbeidet en felles artikkel om alle partenes deltagelse. Tidlige studier var fra et rent britisk og ekstremt trangsynte perspektiv som sjeldent tok for seg Italia og Østerrike-Ungarns egne marinestyrkene. Helt opp i Adriaterhavet har det vært en 100 % ukjent sjøkrig som hendt mellom småfartøyer og på kanonbåter som flyteplattformer langt inn i elvedeltaene og på lagunene mellom Venezia og Trieste som aldri noensinne har vært omtalt utover vage noter i forskjellige bøker og artikler. Det er også aktuelt en maritim dimensjon av den blodige skyttergravskrigen ved Isonzo fordi vegene på begge sider var så dårlig, at man stort sett forsørget begge hærer med frakt til sjøs. Det er en meget interessant artikkel for meg som bare hadde funnet bitestykker om akkurat dette gjennom årene. Jeg vil venter på den neste delen med "Warship 2016", dessverre er det ett helt år til.

[Varulv]

Det er masse av bøker om Første verdenskrig, men det er meget få om den ikke-vestlige deltagelsen på de europeiske frontene, og for å fylle ut dette gapet har en mann ved navn David Olusoga (opprinnelig fra Nigeria) utarbeidet The World`s War, selv basert på et BBC-program om de 4 millioner ikke-vestlige soldater og tjenestefolk som hadde vært under imperienes bannerne i den første verdenskrigen. Tittelen er ikke et dårlig valg, for det er noe misforstått ved å anse 1.vk (forkortning for Første verdenskrig) som hovedsakelig en europeisk konflikt med det ottomanske imperiet, Afrika-felttogene og den amerikanske deltagelsen som "SideShows".

Egentlig hadde Storbritannia og Frankrike trukket inn store mengder menn fra sine imperier, og franskmennene var spesielt beryktet for deres "La Force Noire" som var ofte deres beste (og sløsbart) førsteslagsstyrker på Vestfronten. Deretter hadde titusener fra Kina og andre land dratt til Frankrike hvor disse erstattet arbeidsmengdene som dermed kan overføres til fronttjeneste. Olusoga utelukket ikke alle ikke-vestlige emner inkludert den afroamerikanske deltagelsen (da var rasismen i USA bare et trinn under det verste sett av fascismen/nazismen) og den selvstendige nasjonen Siam (Thailand) - og selvsagt de nordamerikanske indianerne.

Rasismen den gang var meget sterk og en konstant påminnelse for ikke-vestlige som svært ofte fikk merket det på huden, selv om den franske rasismen egentlig var kultursjåvinistisk til forskjell fra den anglosaksiske rasismen som var basert på hudfarge og overlegenhetskomplekser på et rent raseperspektiv. Bare indiske (medregnet gurkha) og franskafrikanske soldater, deretter de afroamerikanske soldatene fikk lov til å kjempe mot hvite soldater på Vestfronten, spesielt britene var hysterisk over ideen om "underlegne raser" i en kamp mellom hvite mennesker, og var lik opptatt av å avverge enhver form for fraternisering mellom soldatene fra imperiet og sivilister som andre soldater utover det absolutt nødvendige under alle krigsårene. Den eneste trøsten i det hele var at Tyskland er ansett som den aller verste kolonimakt noensinne i Afrikas historie, og at den tyske rasismen trolig var den verste i begge verdenskriger.

Som Olusoga oppdaget, det er fremdeles en del som må rettes opp for å yte disse mennene den rettferdigheten disse fortjente i en krig som egentlig ikke var deres. Franskmennene har en helsvart samvittighet omkring deres kolonitroppene den dag i dag, mens Tyskland har problemer med å skille fantasi og virkelighet fra hverandre for sine afrikanske kolonitroppene. Han oppdaget at ikke bare var kolonisoldatenes tap underrapportert, de døde var ikke gitt samme aktverdighet som de hvite kollegene. Britene har liknende problemer. Og kineserne var simpelt gitt "æren" av å rydde opp etter de hvite på Vestfronten idet våpnene stilnet, uten å få noe form for anerkjennelse.

I alt er det en av de meste fascinerende bøker jeg noensinne har fått tak på, som er på 465 sider, men kunne like gjerne være dobbelt så mange med tanke på at Olusoga hadde presenterte et mesterverk over de ikke-vestlige (europeisk) soldatene og tjenestemennene under 1.vk. En anmelder kalt det " - ground-breaking and important book", og her er jeg helt enig med ham. Boken er også helt nytt, den var gjort ferdig i året 2014 og kommet ut dette året.

[Varulv]

Mer som en tilfeldig ettertanke kjøpt jeg Serbia and the Balkan Front, 1914 - The Outbreak of the Great War av James Lyon ettersom den serbiske fronten i 1914 var allerede godt dekket av andre nyere bøker i de siste årer, så det føles som en overdrivelse å ha enda en bok. Umiddelbart etter jeg begynte å lese, kom jeg på at det var likevel ikke et dårlig valg, derimot vil jeg anbefale boken fordi den tok for seg begivenhetene fra et nytt perspektiv og har mange ganger flere detaljer. Dessuten forklarte boken at serberne egentlig vant fordi de var så heldig å ha hatt krigserfarne offiserer i møte med en moderne hær som hadde noen av de meste udugelige offiserer i moderne tid. Og det var helt på kanten; den serbiske hæren i november-desember 1914 hadde begynte å gå i oppløsning da titusener deserterte og rømmet deres stillinger fram til Putnik måtte sende ut eksekusjonspelotonger for å tvinge dem tilbake. Beograd var vekten på vektskålen som avgjorde slaget, for Putnik med rette beskrevet hovedstaden hvor krigen startet med et amfibieangrep som "et grenseblokkhus" - uten at Potiorek forsto det. Boken er meget god å ha, for det viser krigen fra et serbisk perspektiv uten å fortape seg i fordommer eller proserbiske vinkling, Lyon var meget presist klart om de serbiske meritter om krigsforbryterske atferd fra Balkankrigene.

Den kjente tegneserietegneren Jacques Tardi fra Frankrike hadde gjort seg kjent i Norge for sitt tegneseriealbum Skyttergravskrigen i 2012, men dette albumet under originaltittelen "C`etait la guerre des tranchèes" (fra 1993) har vist seg å være historisk upresist, for sterkt ideologisk preget med vekt på pasifistiske tendenser - Lite egnet for annet enn antikrigspropaganda bokstavelig talt, selv hvis skyttergravskrigens scenarioene som skildres, ikke skillet seg fra virkeligheten. Heldigvis ble dette inntrykket rettet av et annet verk som er langt mer historisk korrekt og betydelig mindre preget av fri historisk tolkningsfrihet hvor Tardi faktisk lagd et album (i bokformat) som en historiebok. I 2008 har han utgitt to albumer, "Putain de Guerre!", Tome 1: 1914-1915-1916 og Tome 2: 1917-1918-1919 - som i 2013 ble utgitt i USA som Goddam this war! som handler om en kynisk og bitter soldat som betraktet livet og krigen med livstrøtthet og kløkt sammen med en så dyp kynisme at det nærmest reddet ham gjennom fire år med uavbrutte krig. Ved å være dels i farger, og med en mer realistisk stil i tegneserien enn i 1993, gjør tegneserieboken et meget sterkt inntrykk fordi det er så sannsynlig.

Tardis siste bok Goddamn this war! etter min mening er betydelig bedre enn Skyttergravskrigen fordi den formidle sitt budskap uten å overdrive og med større troverdighet. Nemlig at den franske soldatens tro om at det var en fordømt krig var helt korrekt i sin grufullhet og meningsløshet da en verden kom ut i et fire år langt mareritt.

[Varulv]

Etter lang ventetid - et råd: ikke bestille fra Amazon som har valgt å bruke de sløveste pakkeleveringsselskaper i verden - er boken Germany Ascendant - The Eastern Front 1915 av Prit Buttar kommet. Som ventet er boken lik god som forgjengeren og av lik god kvalitet, så det er en naturlig fortsettelse av beretningen om den første verdenskrigens Østfronten. I tillegg til to fotogalleri finnes det en rekke karter av god kvalitet som gjør det enkelt å sette seg inn i historieberetningene gjennom boken om de mange militæroperasjonene.

Mesteparten av innholdet er godt kjent fra andre bøker, men Buttar har sørget for å tette de små huller som fantes, blant annet om Pflanzer-Baltins "private krig" sørøst for Karpatene omkring der øvre Dnestr går, og interessante detaljer om den russiske krigsdeltagelsen under "Karpaterslaget" i vinteren 1915 har blitt avdekket - noe som ikke hadde vært tatt fram i eldre bøker. Det er en vanlig misforståelse om at russerne villet invadere Ungarn så snart de hadde tatt seg gjennom Karpatene, men Buttar avslørte at dette var ikke realistisk for et uttynnet russisk militærvesen med manglende sentral strategisk ledelse i møte med to forskjellige fiender. Brusilov som kom fra krigen som russernes beste general, var mannen som ydmyket Conrad flere ganger i løpet av året 1915, og allerede da "den svartgule offensiven" gikk mot slutten, hadde han knekket den siste resten av krigsoptimismen i Wien om en suksessfull krig på egne vilkår. I den forrige boken var den østerriksk-ungarske hæren fra fredstid utryddet, i den neste boken viser Buttar at man led et moralsk nederlag man aldri kom seg over, oppe i Karpatene og deretter mistet de siste rester av selvtillit i mudderhavet i høsten 1915. Det viser at Conrad var en av de to aller verste "slaktergeneralene" i Første verdenskrigen - den andre er Italias Cadorna. Så da Conrads siste offensiv gikk mot slutten sent i september, skulle tyskerne overta hele ledelsen hos Alliansen på samtidige fronter på det europeiske kontinentet med unntak av Italiafronten.

Krigen mot Serbia begynte på s. 361 i boken som er på 448 sider, og var bare kortfattet og meget lite detaljrikt - hele den siste tredjedelen av innholdet på boken viser preg av at forfatteren hadde satt bremsene på fordi rommet var blitt for trangt. Bare tjueseks sider av boken var om serbiafronten. Buttar påpekte i sluttkonklusjonen om at hvis tyskerne ikke hadde vunnet kampene om Galicja er det mulig at ubåtkrigen ville ikke ha blitt så intenst som den hadde vært i 1917. For oljefeltene i Galicja var den eneste oljeutvinningskilde innenfor rekkevidde for sentralmaktene under krigen. Man vet ikke presist hvor mange tyske soldater var drept, skadet og tatt til fange, men over en tredjedel av totalsummen på over 1 million i året 1915 kom fra Østfronten. Østerrike-Ungarn mistet 1,8 million - av disse 800,000 i februar-april oppe i Karpatene mot Russland som mistet over 1,5 million, kanskje 2,0 millioner. De fleste som kom på tapsrullene i Karpatene var verken drept, skadet eller syk - de var redusert til vrak som et resultat av den grufulle vinterkrigen.

[Varulv]

Har lest ferdig David Murphys bok Breaking Point of the French Army - The Nivelle Offensive of 1917 og kan da konkludere med at det er en god bok fra Pen-and-Sword.co med de vanlige mangler, dvs. at disse bøker tar form av å være fargeløse tekstbøker med fire karter i de første forsidene og en fotografigalleri i midtsidene. Men innholdet er ikke kjedelig - tross forlagets forsøk, for det gir et interessant perspektiv på den franske krigføringen som hadde fått hersket ubegrenset fram til april 1917, den franske hærens utvikling i 1870-1914 som var preget av politiske turbulenser og skandaler samt et mistillitsforhold mellom militære og store deler av samfunnet - aktuelt var hæren upopulært ved krigsutbruddet. Og det var bare begynnelsen på det Murphy hadde gravd fram, for selv om han glattet over 1914-1917 fordi det simpelt ikke var rom, hadde man et fokus på Nivelle som begynte med Slaget om Verdun for å vise et utenforstående perspektiv på en personlighet som selv hans biografiforfatter hadde sagt var et paradoks de færreste kunne forstå seg på. Deretter på hvordan offensiven fikk sitt startskudd først som Joffres prosjekt - han forsto ikke at det franske folket hadde fått nok av den meningsløse sløsingen og var tvunget ut av sin stilling så Nivelle, som var en dyktig PR-ekspert i omgang med offentligheten og politikerne, kunne overta. Nivelle som svar på en krigstretthet og den moralske krisen som var akutt i vinteren 1916-1917 argumentert om "a knock will win the war", dermed pisket fram en optimistisk stemning som egentlig var malplassert i forhold til realitetene. Deretter så man hvordan "Planen" fikk sitt egne liv i en slik grad at den suger Nivelle og alle involverte inn så det var blitt umulig å kansellere da tvilen forsterket seg. Petain som hadde argumentert mot dette, endog sluttet seg til den. Det var hvorfor Nivelle var så stemoderlig behandlet, en granskning ville ha kastet et meget grelt lys på alle inkludert Petain.

Murphy hadde deretter tatt for seg offensiven som ikke var så fordypet som en ønsket; i s. 84 til s. 120 - knapt førti sider av 160 sider med tekst - og siden mytteriet som i seg selv var interessant, spesielt omkring russerne, som helst var ikke fordypet, men det rammet ikke kvaliteten fordi det var gjort en meget god arbeid av forfatteren. Deretter så man på offensiven fra et militærsfaglig perspektiv og da kom det fram at Nivelle-offensiven tross all ofring, de katastrofale betingelsene som hadde oppstått gjennom den tyske tilbaketrekningen og dårlig detaljplanlegging pga. uansvarlig hastverk - spesielt omkring terrengsvurdering - var ikke mislykket sett med Vestfrontens bakhodet. Den var aktuelt den meste produktive offensiven for franskmennene helt siden Marneslaget i 1914. Til tross for generell krigstretthet, lav moral og synlig utslitthet som var klare tegn om at den franske hæren var på bristepunktet, hadde disse vunnet større resultater enn det som var sett under alle Joffres offensiver. Mye av taktikkene og stridsmetodene Nivelle brukt var meningsfullt og gjennomtenkt. Men det som produserte de fleste tapene var at Nivelle hadde blitt en slave av sitt behov om å oppnå meningsfulle vinninger i forhold til sine uoppnåelige ambisjoner, og dermed opplevde soldatene at de gang på gang var sløst bort i uke etter uke. Dermed ble Nivelle-offensiven den blodigste offensiven (Verdun varer mye lengre og var defensiv) siden november 1914 - mellom 134,000 og 187,000 soldater gikk tapt, av dette 30,000 til 48,000 døde eller mer.

Nivelle hadde i slutten brutt den franske hæren og deretter brutt Frankrikes militærmakt ved å skape en moralsk krise som siden utarmet seg inn i mytteristemning og krigsfiendtlighet som i realiteten hadde slått dem ut av krigen som en meningsfull makt. Man hadde ignorerte at de franske soldatene hadde i to og et halvt år gjennomgått en fryktelig blodtapping pga. Joffre og troen på l`offensive à outrance slik at alle menneskelige ressurser var oppbrukt, det var ikke lenge rom for en gjentagelse av de samme taktiske oppskriftene som gjentok seg til tross for all forsøk om å bedre påkjenningene inkludert stridsvognene og artilleri. Joffre hadde benyttet sjansen til å lansere noe som minne om et militærkupp i de dramatiske månedene i 1914 og deretter skapt et motsetningsforhold mellom politikergarden og offiserskorpset som skulle tilspisse seg og være dypt dysfunksjonelt i 1916-1917. På den måte kunne Nivelle komme inn i en posisjon som var blitt for stor for ham, og at hans offensiv var blitt et speilbilde av et sjansespill ingen kunne våge å forlate tross all fornuft. Deretter hadde man ikke fått bukt med den store avstanden mellom offiserskorpset og infanteriet som stort sett besto av mobiliserte statsborgerne i en "egalitær" hær av vernepliktige som åpnet for et grobunn av misnøye som holdes på avstand med nasjonalistiske og jingoistiske opinionsmanipulering. Men selv det strakk ikke til; selv om de fleste vil forsvare seg mot de invaderende tyskerne fremfor å kaste fra seg geværene hadde man simpelt fått nok.

Det var på nippen at Frankrike ikke gav opp krigen, noe britene hadde en sterk frykt for så snart disse gjennom uoffisielle kanaler var blitt kjent med alvoret i det som sto bak mytteriene som bare var den synlige overflaten av et nasjonalt sammenbrudd som var blitt avverget av Petain som for ettertiden var kalt mèdecin de l`armee - eller Frankrikes redningsmann. Tyskerne forsto ikke hva det var som hendt helt fram til juli 1917, og da hadde Haig med den britiske hæren bidratt for å redde Frankrike med deres offensiv på Flandern slik at tyskerne ikke kunne på kort varsel reise styrker for en storoffensiv, og da Petain gjenreiste den franske hæren og forsvaret var det for sent. Det var kanskje en av største etterretningsfeilene i moderne tid. For om tyskerne hadde angrepet i mai-juli, er det ikke sikkert om Frankrike ville ha overlevd.

En meget fascinerende bok!

[Varulv]

Jeg har nå Warship 2016 med den andre delen av den engelsk-italienske artikkelen The Naval War in Adriatic som fra s. 62 til s. 75 tok for seg de to siste krigsårene, hvor det vist seg at den østerriksk-ungarske marineledelsen i beste fall var inkompetent og overforsiktig, de hade en ganske uvettig benyttelse av sine tilgjengelige ressurser som dermed ble liggende og rustet i sine ankerplassene. Sist gang den italienske kysten var angrepet under et krigsskipsraid, var i 19. desember 1917 - da var formålet å støtte en viktig offensiv mot Cortellazzo for å bryte seg gjennom Piavefronten - og marineledelsen forsto ikke alvoret; det ble en pinlig oppvisning, idet disses bombardementsflotiljen med et kystslagskip, "Budapest" snublet over en italiensk flotilje valgt man å rygge bort fremfor å angripe - og deretter ignorerte de flytende batteriene som slo tilbake offensiven. Den italienske marineledelsens aggresjon for å fornekte sine fiender ukrenket sjøherredømme gjennom forstyrrelsestiltak, raid på havnebasene og utplassering av utrykkingsflotiljene lønnet seg, ikke minst fordi motparten var lik ille som den østerriksk-ungarske hærledelsen. Italienerne var helt oppslukt av ideen om å angripe flåtebasene på den andre siden av Adriaterhavet, og dermed kom opp med massevis av planer og ideer, man hadde tenkt å kopiere den tyske Pariskanonen, og å droppe kryssermissil eller "flygende bomber" (Crocco-Ricaldoni) fra luftskip eller fly. Det sluttet med den kontroversielle senkningen av dreadnoughtslagskipet "Viribus Unitis" natten til 1. november 1918 timer etter krigen sluttet.

Dessverre har Conway designert om bokformatet fra den opprinnelige, jeg liker ikke det fordi den føles stiv, tungvint og man kan høre og føle hvordan bindingen gir etter - noe den ikke vil gjøre med det eldre bokformatet. Warship-bøkenes popularitet først og fremst skyldes holdbarheten i boken som kan tåle litt av hvert. I tillegg til den nevnte artikkelen er det flere artikler om emner fra den første verdenskrigen, som Divide and conquer - Divisional Tactics and the Battle of Jutland hvor man vurderte hvordan Jyllandsslaget foregikk, og om det var mulig å ha såkalte divided attack tactics som det het, fremfor tradisjonelle flåtetaktikk basert på samling og samordning. Nelsons taktikk fra Trafalgarslaget i 1805 som inspirerte slike taktiske tenkning, var egentlig ikke egnet i møte med tyskerne - og at dette var en permanent del av taktikklæren for begge parter under Jyllandslaget. Minst to mindre fotnoter med illustrasjoner viser hvordan hevningen av "Derfflinger" hendt da det var solgt til opphugning, og hvordan de overlevende fra K13-forliset i 1917 berget seg ut av en dødsfelle.

[Varulv]

En ganske flott bok om de første etterkrigsårene etter den andre verdenskrigen, Savage Continent av Keith Lowe hadde i 2013-2015 en triumferende seiermarsj over hele verden først som engelskspråklig, deretter fremmedspråklige idet den oversettes i land etter land, i Norge har den tittelen Råskapens Europa selv om formatet er noe krympet (litt snodig at tekststørrelsen forbli det samme) - og jeg vet den er utgitt i svensk og dansk som vel. Lowe skildret en voldshistorisk fremvisning om årene fra 1944 til 1949. Dermed oppsto det etterspørsel om et likt blodig etterspill, det etter den første verdenskrigen.

Robert Gerwarth svarte på det med sin superb bok The Vanquished - Why the First World War failed to end, 1917-1923 på 446 sider, av dette er innholdet fra s. 1 til s. 267 - resten er fotnoter, litteraturliste og kildeoppgivning. Det kunne sees at Gerwarth ikke maktet å dekke alle detaljer og dermed måtte glattet over ganske mye selv om man fordypet seg i de politiske, moralske og idehistoriske som ideologiske konsekvenser av den voldshistoriske fremvisningen som utspilt seg i Russland, Tyskland, Bulgaria, daværende Østerrike-Ungarn (Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia, dagens Kroatia og Slovenia), det ottomanske riket (Tyrkia vers Hellas) og Italia med sideblikk på Spania, Japan og andre land - om han hadde inkludert alt og enhver i disse seks blodige årene - Russland utgjør nemlig bare en liten del, hvor man mer så på vold og påvirkning på utlandet - måtte boken forstørres minst tre ganger, antok jeg. Og jeg er ganske bevandret i disse årene fra før. Aktuelt er volden i "Råskapens Europa" ingenting mot volden i "The Vanquised" - forfatteren antok det var omlagt 5 millioner døde, av dette over tre millioner alene i den russiske borgerkrigen - og deretter påpekte at mesteparten av volden skyldes alvorlig misskjøtsel av seierherrene som gjort sitt best, men endt opp med å skape et grunnlag for et sivilisatorisk sammenbrudd uten å ville det, for det som fulgt til den menneskelige katastrofen i 1939-1949 (som kan utvides til 1935 i Afrika og 1936-37 for Spania og Kina) var skapt i det blodige og kaotiske etterspillet hvor en ekstrem paramilitarisme oppsto og satt sitt preg på alt.

Hykleri, havesykenhet, dobbeltmoral, manglende innsiktsevne og lik manglende åpenhet hadde preget seierherrenes håndtering av arbeidet om å oppnå freden, og dermed endt opp med å skape alvorlige strukturelle svakheter i den nye verdensordenen som punkteres av den omfattende og intense volden som rammet over halvparten av Europa og Tyrkia, Wilson med hans fjorten punkter hadde skapt meget høy forventning og man hadde lagt til grunn for en demokratisering - som umiddelbart ble sviktet. Det var ikke tilfeldig at Gerwarth begynte i boken med at de allierte kollektivt sviktet de kristne flyktningene som massakreres på kaiene bare et steinkast fra deadnoughtslagskipene - den 9. september 1922. I slutten var sirkelen sluttet, og da så man hvorfor Tyrkia var viet en spesiell plass; Mustafa Kemal også kjent som Atatürk var nemlig den første revisjonisten som gjorde opprør mot den nye verdensfreden og dermed skulle inspirere revisjonistmaktene - det vil si Tyskland, Italia og Japan som straks lokket til seg Bulgaria og Ungarn - til å gjøre likedan.

Det er enormt mye i boken som er av stor interesse og dermed er det mulig at "Savage Continent" har fått en verdig etterfølger, denne gang om årene etter den første verdenskrigen. Aktuelt er mye av nåtidens sivilisasjon fremdeles meget sterkt preget av 1917-1923 perioden. For mange som vil lære om volden i Tyskland, Italia og Bulgaria er boken anbefalt. Likedan med Tyrkia hvor gresk stupiditet utløst det som kalles Mikrasiatiki katastrofi - den store katastrofen.

Det greske begrepet er ganske passende på etterkrigskonfliktene som Churchill feilaktig kalt "en krig mellom pygmeer", for fem millioner hadde omkommet - halvparten av de militære dødstallene under den første verdenskrigen. Det var først i 1947-1949 man omsider tok et oppgjør med dette, men ikke før enorm skade var hendt. Av akkurat denne grunnen tror jeg boken kommer til å bli ganske etterspurt. En bok om året 1919 med krigsskip og stridsvogner mot folkemengder i Storbritannia er underveis. Får da bare håper på at det er starten på en ny tendens innenfor historielitteratur.

Vae Victis - ve de beseirede.

[Varulv]

Min interesse i 1.vk skyldes faktumet om at storkonflikten i større grad enn andre konflikter var preget av myteomspunnede og stereotypiske fremvisninger med store mørke dybder som stort sett var glattet over. Forfatteren Simon J. House oppdaget dette likedan, og deretter viet en stor del av sitt liv for å komme til bunnen i det som hendt i de dramatiske augustdagene i året 1914, da de franske og tyske armeene møtte hverandre i Ardennes. Ferdigresultatet kom i bokformat i sommeren 2017, med tittelen Lost Opportunity - The Battles of the Ardennes 22. august 1914, og som tittelen forteller, det skjuler en ukjent og epokevekkende historie. For House hadde gjort en meget mesterlig innsats hvor man omsider avslørt en intrikat og nyansert presentasjon av begivenhetene som var dårlig forstått. For dette hadde Churchill og andre historikerne av den første generasjon et stort ansvar, de tildekte sannheten ved å bruke myter og legender som ikke stemte i virkeligheten. For de franske nederlagene skyldes ikke offensive à outrance, men noe helt annet og mye mer verre.

Språkføringen i boken er altfor teknisk og språkmessig komplisert og innviklet for en rask lesning av begivenhetene i 22. august, hvor man må følger meget godt med i et hav av endeløse detaljer og oppklaringer av det som hendt. Aktuelt er kapitlene "The Operational Study" og "Analysis" av større verdi fordi det blir lettere oversikt i innholdet og mer lettfattelig for leseren. Man må smøre seg med tålmodighet i kapittelet "The French Opportunities" omkring trefningene og slagene som var ikke så endimensjonelt som trodde. Da Zuber kom med sin bok The Battle of the Fronties; Ardennes i 2007 vekte det sjokkbølger fordi Zuber som presenterte den tyske vinkelen (og dermed anklages for å være altfor tyskvennlig, ekstremt lite fokus på den franske siden), avslørte at tyske taktikk, ledelse og soldatmateriale var suverent bedre, og at de franske taktikkene ikke bar preg av offensive à outrance - de var simpelt "outfought" til tross for man var på lik fot og endog hadde numerisk fordel på flere steder. Nå, ti år senere, har man en ny bok som tar for seg mer enn kun taktikk og strategi, man tok på seg et helhetsbilde med hovedvekt på det franske perspektivet. Og der oppdaget House at om franskmennene aktuelt var forberedt ville de ha hatt sterke muligheter om å velte ned hele Schlieffen-spillet.

Som vi nå vet, det var de ikke. I kontrast til tyskerne som fra begynnelsen til slutten opprettholdt et profesjonelt og velorganisert militærapparat i konstant forberedelse med høy kvalitet og kompetansenivå på samtidige ledd - var franskmennene derimot sterkt preget av sitt demokratiske system i et meget turbulent politisk landskap mellom 1870 og 1914, noe som gikk utover militærapparatet - da Joffre overtok som stabssjef og øverstkommanderende, var det i brudd på et system hvor sivilpolitisk kontroll med omfattende politisk innblanding var nærmest total. To gode eksempler kan sies å være faktumet om at Joffre på bare seks år måtte forholde seg til hele 9 krigsministre, og at man simpelt vedtok store utkallingsplaner som da to årsklasser skulle samtidig utkalles til militærtjeneste - uten å ha et apparat på plass for trening, utstyr, bemanning og ledelse. Dessuten sliter man innenfor det franske militæret at man simpelt ikke opererte med det samme nivået av kompetanse som i det tyske, selv i andre land som Storbritannia og Østerrike-Ungarn, ja selv Russland var det bedre. Dette åpnet opp for ledelsesforvirring i spørsmål om doktrine, ordregivning og gjennomføring av planer - en grov feil med Plan XVII var at det bare var en mobiliseringsplan som gir korps- og armekommandanter stor selvstendighet underlagt en generalstab som ikke var lik nøysomt med å ordrette seg konkret.

Joffre måtte kvitte seg med hundrevis av offiserer, de fleste eldre, fordi de var ikke a jour med kravene som var lagt fram, og endog inkompetent eller uvant med sine roller i en krig man simpelt ikke hadde trent for. Så mye som to tredjedeler av de franske soldater var i virkeligheten bare gitt rudimensjonell trening og overfladisk opplæring - verken før eller siden hadde så mange utrente rekrutter blitt sendt ut på feltet i Frankrikes historie. Da tyske observatører observerte de franske øvelsene i fredstid, var de dels oppgitt over de franske soldatenes lunkestemte holdninger som gjør at man ikke tok feltøvelsene på alvor. Dessuten hadde offiserene et problem med at de satt i midten av et ukomplett og dårlig forberedt militærsystem der alt hendt for raskt og brått, og dermed måtte bruke 1895-doktrinen i spørsmål om taktikk. Aktuelt var det bare en eneste registrert episode med et ukontrollert angrep i sann offensive à outrance ånd. Man hadde blitt noe forvirret, for det kom en ny doktrine i 1913 - og den var ikke fullstendig forstått, det tar gjerne lang tid. I slutten pøste man bare løst med alt og enhver på tyskerne som gjort likedan, men med mye mindre aggresjon og langt dårligere disiplin.

Hva som i virkeligheten hendt var at tyskerne med sin aggresjon, bedre trening og bedre ledelse - til tross for at man på flere steder hadde bare 1 mot 6 franskmenn om gang - vant dagen og tok initiativet fordi de simpelt utmanøvrerte, slo ut og jage bort franskmennene som var helt klart ikke på den samme liga som dem selv. Ordet outfought er det rette å bruke for det som hendt den gang. Det var mange episoder som avslørt at franskmennene ikke slo tilbake for tyskerne, materielt sett hadde man endog flere kurvebaneskyts enn tyskerne - og de hadde påførte tyskerne større tap enn seg selv i Neufchateau. Men i helhetsbildet var det gitt, franskmennene var simpelt beseiret. For de var dårlig i kamp.

Aktuelt vant Joffre ved Marne fordi grenseslagene hadde meget brutalt silt ut de dårlige elementer, og vunnet tid for å sette inn reservister som hentes fram - disse var trent og vant til militærlivets daglige utfordringer i kontrast til førstetjenestetroppene. Fransk lærevillighet under press er velkjent, og tidsperioden mellom Ardennes og Marne var ikke et unntak. Sjokket hadde gitt seg, og tyskerne var dermed i seriøs disfavør fordi de kom ut for ferske reservetropper som hadde fått støtte av de kamptestede tropper. Men etter Marne kom et nytt poeng fram, House har vist at de to partenes taktiske lære i virkeligheten med få forskjeller - som for eksempel tyskernes stykkevis avansement i seksjoner og effektiv ildgivning på lang hold - var helt lik hverandre. Skyttergravskrigen oppsto fordi man ikke hadde lenge vesentlige fordeler mot hverandre.

Denne boken rommet så mye mer enn det som er oppgitt her, og dermed er meget sterkt anbefalt. For det viser et helt annerledes bilde av det man hadde i flere generasjoner.

[Varulv]

Norge og Første verdenskrig: I britenes klør er den andre boken utgitt av Roy Andersen om den norske deltagelsen i den første verdenskrigen som nøytralmakt og handelsmakt. Allerede i begynnelsen for tre år siden var det rykter om at Andersen vil utgi en triologi om Norge under den første verdenskrigen, og nå er disse bekreftet. Andersen fortsetter der han hadde stoppet, tok for seg årene 1915 og 1916 med slutt i desember 1916 - en beretning om hvordan den britiske blokaden forverret seg mot Tyskland i en slik grad at Norge kom under kraftig angrep, noe som utenriksminister Nils Ihlen som etterlatt seg meget verdifulle mengder av opplysninger som ikke tidlig hadde blitt offentliggjort, måtte motarbeide etter alle kunstens regler. Men det britiske presset var allikevel ikke ubegrunnet og basert på en villighet til å tvinge Tyskland på retrett gjennom bruk av blokadevåpenet. I 1915 hadde tyskerne tatt fordel av den norske nøytraliteten for å bringe inn kontravarer forbi britene og forstørret sine bestillingene på råvarer som ammoniumnitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis som var essensielt for ammunisjonsfremstilling. Aktuelt kunne nedslaktningene ved Verdun og Somme ha vært unngått om Norge hadde stoppet all leveranse til Tyskland.

Ihsen i spissen for regjeringen sloss for den norske nøytraliteten med alle midler i en fordekt handelskrig mot britene som selv var delt i to leir, den ene som vil unngå å miste Norge med overdrivinger i sine pressmidler, den andre som ikke skydde noe middel i kortsiktige ambisjoner. Den britiske minister for konsultant i Oslo, sir Findlay, tilhørte den siste leiren og var helt til det siste et meget plagsomt og stort problem for regjeringen - og stundom for London som vel. Bedre ble det ikke ettersom den britiskvennlige kongen, Haakon 7., stundom motarbeidet norske interesser i sin britiskvennlighet i et håp om å slutte seg til ententemaktene. Haakon 7. var en imperialist av sin tid.

Andersen skildret historien om krigens gang selv om mesteparten av innholdet er rettet mot blokadens virkninger på det britisk-norske forholdet og den norske handelsvirksomheten som skjøt fart i skyggen av storkrigen. Blant annet hadde forholdet mellom Norge og Sverige forsuret seg i mai 1915 da den tyskvennlige Gustav V sendt et offisielt brev til Italia med advarsler om å starte krig mot Østerrike-Ungarn ettersom det vil forsterket presset på Sverige for å involvere seg i krigen. Det var skjulte forhandlinger mellom Sverige og Tyskland, blant annet tilbød tyskerne Finland og deler av Baltikum (trolig Estland) som belønning for å slutte seg til alliansen. I flere uker var det spent, Ihsen bestemt seg for å avvente mens sosialdemokratene ledet av Hjalmar Branting tok affære i spissen for mesteparten av Riksdagen om å opprettholde den svenske nøytraliteten - noe støttet av kapitalistiske krefter som hadde tjent mye på krigen. I sommeren glir faren over, aktuelt hadde man i Oslo og Stockholm vært meget lettet over at tyskerne stoppet foran Riga, dermed gikk vinduet for en svensk intervensjon bort.

Det er andre gang det kunne ha oppstått en norsk-svensk krig i ly av storkrigen. Men så snart faren gikk over, kom britene på banen med mye kraftigere pressmidler og langt færre skrupler om å undertvinge seg Norge selv om det skulle skje på tap av nøytralitet. Aktuelt var det britiske admiralitetet først ut med å ha invasjonsplaner om å erobre norske havner allerede i høsten 1916 - flere måneder før tyskerne vurderte det samme. Man hadde også ønsket å beslaglegge den norske handelsflåten, men oppegående folk grepet inn, og der sto Sverige fram. For britene hadde prøvd seg på Sverige og fått motsatte resultater som da man truet med kullblokade. Det mislykket fordi svenskene reagert resolutt og fikk kull annetsteds, blant annet i Tyskland. Da Andersen avsluttet boken på s. 326, var utfallet ennå uvisst.

Det er en meget spennende bok som avslører en mye mer dramatisk historie enn hva man visste om fra før.