Varulv skrev:
*Invasion: The Conquest of Serbia, 1915* av Richard L. DiNardo som sto bak den flotte boken *Breakthrough: The Gorlice-Tarnow Campaign, 1915* som allikevel var litt for tørr med lite om de taktiske hendelser og for mye fokus på sentralmaktene. Denne gang imøtekommer DiNardo sine kritikerne ved å påpeke at vinklingen vil være fra sentralmaktene - Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria. Uansett finnes det IKKE noe bok om de serbiske kampene i året 1915, hver eneste omtalelse av den såkalte "tripleinvasjonen" som den kalles i Serbia (wikipedia, serbisk; er god) i engelskspråklig litteratur er kortfattet og detaljfattig. Så meget lite at denne invasjonen er kanskje den dårligste kartlagte delen av verdenskrigen for et globalt publikum. Tyskerne hadde ikke en enkel jobb med å overvinne serberne, og de bulgarsk-serbiske sammenstøtene var noen av de meste avgjørende i krigen der et helt land var overvunnet og erobret.
Har lest ferdig denne boken av DiNardo som viser seg å være meget interessant og fascinerende med mye nytt som er dårlig kjent, fra kampene om Serbia i oktober-november 1915 som viste hvordan tyskerne sloss mot naturen under høststormene og mot en sterk serbisk motstand som allikevel var fåfengt - det var bare fem svake divisjoner som møtte angrepet over elvene Donau og Sava. Serberne var bevisst på de bulgarsk-tyske samtalene, og hadde omdreiet mesteparten av styrkene som talt 270,000 mann, mot øst fremfor mot nord. Dermed hadde bulgarene de største tapene blant allianseallierte (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria kalt seg "Alliansen" mot "Ententen"), 37,000 døde, skadede og savnede ut av til sammen 67,000 - av disse bare 12,000 tyske.
Det var ikke en spesiell blodig krig, mer på linje med det man hadde observert på andre frontavsnitt under den første verdenskrig hvor mobile krigføring mellom avgrensede styrker var en regel som i Romania 1917, en tysk militærenhet avdekket seg 320 engelsk mil dypt inn på fiendtlig territorium på to måneder. Over vanskelige og fjellrikt landskap i møte under enorme logistiske vansker idet man sloss stort sett under regnvær og på dårlige tilgjengelige veger. Ut av omlagt 300,000 til 400,000 mann mistet alliansen 67,000 mann, trolig er bare en tredjedel til en fjerdedel døde - DiNardo var ikke presist der - og mer enn halvparten var bulgarere som hadde dårligere taktikk og mindre ildkraft enn tyskerne som var fryktet for deres dødelige artilleri. Serbia led en militær katastrofe, Mackensen tre ganger forsøkt å fange de serbiske styrker bare for å se dem unnslapp takk være Putniks dyktighet og besluttsomhet - men bare 110,000 var tilbake. 94,000 døde og skadede var opptalt (alle skadede tatt til fange), 194,000 ble tatt til fange - de fleste var rekruttere og annengradssoldater fra ikke-serbiske befolkning. Et tap på 220,000 mann ut av opprinnelig 270,000 mann i et land som omgjorde hele den kampdyktige mannlige befolkningen på mellom 13 og 50 til soldater. Da snakket man mer om en militær katastrofe uten sidestykke.
DiNardo belyste en meget interessant del av den første verdenskrigen som tross alt er svært dårlig kjent og det minste studert, men dessverre har boken seriøse mangler; som vanlig er innholdet litt tørt og noe kortfattet som kan være noe forvirrende for leseren - spesielt i avsnittene "The Opening Moves: September 25-October 12, 1915" og "Fighting Storms and Serbs: October 12-22, 1915" der man hoppet fra den ene front til den andre uten en kronologisk ordning - og enda verre ved å finne ut at man ikke kan orientere seg uten illustrasjoner eller kart. Alt man fant er et par utgammelt og upresise karter fra 1938 på s. 76 og 77. Boken er svært lite innholdsrikt i fotografier, tegninger, illustrasjoner - hva som helst - utover to kart og et fotogalleri som er intetsigende utover et par fotografier. Deretter hadde DiNardo tatt fram den teknologiske dimensjonen, det tunge artilleriet, Donauflotiljen (øst.ung. monitorer) og flyvåpenet med sine speiderfly som kartlagt det serbiske forsvaret og ledeførte artilleriilden - uten å spesifisere noe av dette.
Det var likevel interessant at tyskerne forsøkt seg på strategisk bombing allerede den gang i september 1915 med liten suksess, ettersom man bare hadde sluppet 2,4 tonn bomber på flystriper, fabrikker og jernbaneinstallasjoner. Et typisk angrep var med tre til seks fly - bare Halberstadt-flyet er identifisert - med gjennomsnittlig 30 bomber om gang. Bare et eneste fly var skutt ned av det serbiske forsvaret, været var en langt større trussel i sammenligning.
Den tyske soldaten var suverent den beste soldaten i oktober 1915 med hans trening, taktisk kompetanse, teknologiske hjelpemidler, strategisk ledelse av høy kvalitet og bedre disiplin i samordning med effektiv ildkraft. Serbiske overlevende mente de var desimert med artilleri lenge før de tyske infanteristene kom til, og at de var seriøst utklasset i direkte konfrontasjon. Under et slag mistet en tysk enhet bare få døde mens flere hundre drepte serberne var funnet etterpå. Mesteparten av tapene tyskerne og østerrike-ungarerne hadde var i de første to uker under krysningen og engasjementet med den første forsvarslinjen dypt inn i landet. For tyskerne som kom fra Vestfronten var det svært lite blodig, selv om et tap på 16 % ikke var uvanlig.
Det som er meget interessant, er at DiNardo mente tyskerne hadde knapt kommet ut for geriljavirksomhet, og at man stort sett i grell kontrast til østerrike-ungarerne og bulgarerne ikke kom ut for sterk agitasjon fra sivilbefolkningen man under instrukser var beordret til å holde avstand til av frykt for smittsomme sykdommer. I visse tilfeller var sivile serberne som ikke hadde latt ut på flukt (de fleste som dro inn i Albania flyktet fra bulgarerne som i 1916-1918 sto for et så brutalt okkupasjonsstyre at en sammenligning med nazistiske praksis ikke er urimelig) vennligstemt mot de fåtallige som kom i kontakt med dem. De var regelrett ønsket velkomne av albanerne og makedonerne som hadde ikke godord om serbisk styre som var lik frastøttende som det bulgarske.
Boken er om et perspektiv fra sentralmaktene (først og fremst tysk), og dermed ikke tok for seg det som hendt på den andre siden selv om DiNardo var opptatt av å vise fram de politiske følgene før, under og etter
Tripleinvasjonen for den serbiske ledelsen. Men for Conrad var det ikke en suksess i erobringen av Serbia, for det hadde beviste hvordan hans status som allierte var blitt - han var redusert til en mindreverdig rolle, og Falkenhayn var i januar 1916 så oppbrakt over denne mannens egenrådighet som sett av et uautorisert angrep på Montenegro, at det ledet til et nærmest total brudd. Dette bruddet ble aldri reparert for resten av krigen.