Kongen som ikke er en konge.

Diskussioner kring händelser under medeltiden. Värdar: B Hellqvist & Ralf Palmgren
Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 02 nov 2014 14:53

I Akershus festning er flere kongelige gravlagt i gravkammeret, men i en av gravene finner man en hodeskalle som angivelig skulle stemme fra Sigurd Jorsalfare (1103-1130), den kjente korsfarerkongen, som var funnet i ruinene av Hallvardskatedralen i 1665 av en student. Det hadde likevel hersket tvil helt fra begynnelsen om hodeskallens identiteten, ettersom sagnene berettet om gravleggingen av Sigurd Jorsalfare - han var satt inni murene i Hallvardskatedralen i Oslo. Det var dermed logisk å mene at hodeskallen som var funnet inni muren, kunne være den gravlagte kongen. Men i en middelalderkirke er det alltid meget mange som hadde blitt gravlagt innenfor selve bygningen. Det kongelige kunstkammeret overtok hodeskallen i 1739, og det var først i 1867 den ble overført til Oldsaksamlingen i Christiania. Under normale omstendighetene ville hodeskallen ha forblitt i Oldsamlingens samlingene, om det ikke var for biskop Eivind Berggrav som presset meget hardt på en gravlegging i gravkammeret som hadde blitt hvilestedet for kong Haakon 7. og dronning Maud. Hodeskallen ble innmurt i en nisje i 1957. Jeg har selv sett den for mange år siden.

Det var først da den anerkjente forfatteren Øystein Morten som hadde vunnet mye respekt med sin bok om Olav den hellige Haraldsson, da man konkluderte med at "Olavs arm" kan være autentisk og at Snorre Sturlason kan ha tatt en grov feil i beskrivelsen av helgenkongens utseende, bad om å få undersøke hodeskallen. Hans anmodning skyldes beretningene om korsfarerkongens mentale problemer, og dermed ville man finne avviker i kongens skalle. Dermed ble hodeskallen tatt ut av nisjen og testet med DNA- og C-14 prøver i 2013. I februar 2014 kom fram til en overraskende konklusjon; hodeskallen var ikke kong Sigurd Jorsalfare.

Først i oktober 2014 ble nyheten offentliggjort av Morten som hadde vært nødt til å ikke forklare hvorfor hans bok om Sigurd Jorsalfare hadde blitt forsinket, før man fikk klarsignal. Det hadde blitt avslørt gjennom C-14 prøven at hodeskallen var fra 1500-tallet, trolig etter en adelsmann, og at den ikke er i slekt med kongefamilien fra den gang. 1. november 2014 kom den kongelige ordren om å tilintetgjøre nisjegraven og overføre hodeskallen til København. Hodeskallen kan like godt ha vært en dansker fra de turbulente årene i 1500-tallet.

http://www.vg.no/rampelys/bok/destruerer-omstridt-kongelig-gravstein-etter-nye-avsloeringer/a/23326634/

http://middelaldernett.wordpress.com/2014/10/31/bokanmeldelse-oystein-morten-jakten-pa-sigurd-jorsalfare-bokanmeldelser-vg/

Morten tok for seg sagaberetningene om korsfarerkongens angivende psykiske problemer, for hans atferd og personlighet hadde blitt skildret med urovekkende antydninger om skader på denne kongens psyke. Det var mange middelalderskonger som hadde også psykiske problemer i milde eller verre omstendigheter, selv i kong Sigurd Jorsalfares samtid.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 22 nov 2014 22:33

Øystein Mortens bok "Jakten på Sigurd Jorsalfare" er en meget fascinerende bok som tok for seg den norske korstogskongens ferd til Jerusalem og koblet opplysningene fra sagnene med faktiske opplysninger annetsteds slik at man får et bedre og mer moderne bilde av begivenhetene fra 1108 til 1110 med en lang rekke interessante nyheter som viser at sagaforfatteren (Snorre Sturlason) ikke var samvittighetsfull. For eksempel; da kong Sigurd var i Galicia på den iberiske halvøya, opplevde han forsyningssvikt og politiske forviklinger som fulgt til et angrep på "jarlens borg" i høsten 1109. Denne jarlen var egentlig en biskop! En troløs biskop, men dog...

Og man får mer stoff på vendernes overfall på byen Konghelle i 1135, som av en eller andre grunn har vært gitt svært lite dekning av historikerne i både Norge og Sverige; der man mere etterapet sagaforfatterne omkring overfallet.

Dette var en del av et herjingstog under en keiserlig-polsk konflikt, som hadde tilspisset seg på grunn av utbruddet av en dansk feide etter drapet på hertug Knut Lavard i januar 1134. Hertugens død fulgt til et opprør mot danskekongen Nikolas som led nederlag og deretter selv var felte i byen Slesvig, så Erik Emune som hadde underkastet seg den tysk-romerske keiseren Lothar III, overtok makten. Ved å gifte seg med Malmfrid som var Sigurd Jorsalfares første dronning (fram til skilsmissen i 1129) knyttet han alliansebånd med makten i Kiev som var en rival for den polske kongen Boleslaw. Dette ledet til en dansk-polsk krig, da Boleslaw reagert på begivenhetene i Danmark og skiftet i alliansebåndene ved å sende venderne mot de danske øyene i 1134. Og dette skulle lede til fatale konsekvenser, for keiser Lothar III klarte å få paven over på sin side og deretter "anmodet" polskkongen om å gi fra seg hans overherredømmet på Pommern og Rügen. Disse hadde blitt bispedømmer underlagt det polske kongedømmet selv om det fremdeles var sterk hedendom der.

Keiserlig-pavelig press ble til slutt for mye, men idet Boleslaw skulle reise til byen Magdeburg i 15. august 1134, beordret han hertug Ratibor om å mobilisere venderne og lede dem ut på et stort sjøtog for å herje vidt "for å demonstrere egne makt". Ratibor var hans svigersønn og en kristne omvender, som grunnlagt et bispedømme og oppført det første klosteret i Pommern. Erik Emune som keiserens allierte, og som i tillegg hadde påkalte seg polskkongens vrede, var det tiltenkte målet, men man vil også ramme hans allierte i Norge, kong Harald Gille som hadde overtatt makten etter Sigurd Jorsalfares død. Det var polske (kristne) riddere om bord på båtene (600 båter med 20,000 mann), så det kan ikke være et rent vendisk raid. Først ødela de store deler av Skåne medregnet byen Lund. Deretter herjet de vidt rundt omkring på Halland og Sjælland helt opp til Båhuslen. Ved 10. august kom "venderne" til Konghelle, Harald Gille som var der i byen, skal ha dratt i flukt nordover.

Fem dager senere møter polskkongen og den tysk-romerske keiseren hverandre i fred og fordragelighet som hvis grusomhetene sjøtoget hadde stått for, ikke betydde noe som helst. Boleslaw får beholde bispedømmene i de vendiske områdene, men mot en tributt og å underkaste seg keiseren som hans vasall. Konghelle gikk opp i lys lune fordi en allianse, kalt "Richiza-alliansen" mellom Danmark, Pommern og Polen hadde blitt ødelagt takket være drapet på Knut Lavard som var en opposisjonell mot den dansk-polske tilnærmelsen i 1120-årene, og som hadde sine egne ambisjoner østover med keiserlig støtte. Dette er bakgrunnen for begynnelsen på "venderkrigene".

Vi trenger en bok om Venderkrigene. Det er åpenbart at de dansk-vendiske krigene hendt mot en ganske interessant bakgrunn istedenfor bare som ukontrollerte vikingtog og korstog på tvers av Østersjøen mellom de danske øyene og de vendiske kysttraktene. At Konghelle var overfalt av "hedenske horder" som et ledd i en konflikt mellom noen av de mektigste kristne konger den gang, er ikke noe som kom fram.

Som en historiebok er Mortens bok helt klart i klasse med andre norske bøker som "Jomfruen fra Norge" og "Alv Erlingsson" av Tore Skeie og dermed meget anbefalende for å finne ut det meste om denne kongen og hans samtid samt etterdønningene av hans regjeringstid, krydret med en "oppdagelsesreise" der man gikk i sporene etter korstoget - og betraktninger av religiøse relikvier. Ikke dårlig gjort av en mann som spesialisert seg på religionshistorie!

Nå over til kongen som ikke er en konge. Det er meget interessant at man hadde vært i stand til å rekonstruere ansiktet på den døde, han hadde et eiendommelig langt, smalt og skakt ansikt med en lang og skjev nese. Da Morten så rekonstruksjonen, var han skuffet over at den døde faktisk ikke var Sigurd Jorsalfare, for utseendet passer godt med det sagnene skildret, "ikke pen".

Universitet i Uppsala kom med svar på deres C-14 datering av prøvene; nemlig at hodeskallen var fra 1534; og dermed hadde man fått et tidsrom basert på ulike prøver gjennom C-14; 1527 og 1537. Funn av kalk på bakhodet viser at den døde var gravlagt i en teglgrav inne i en kirke. Dermed betyr det at den døde faktisk var gravlagt i St. Hallvardskatedralen. Han hadde fått en ublid skjebne, han dør av hjerneblødning etter å ha fått et hardt slag mot bakhodet. Det betyr at han var et voldsoffer i de turbulente årene før reformasjonen i Norge.

Og en liten overraskelse kom i boken, da Morten oppdaget at det fantes en andre hodeskalle i Nationalmuseets bevaringer hvorfra hodeskallen man trodde var Sigurd Jorsalfare var sendt til Oslo - med det samme registreringsnummeret; b.b.a.15. Man hadde derfor kommet i troen om at en forveksling kan ha hendt, men undersøkelsene viser at den andre hodeskallen som ennå er ikke identifisert - og heller ikke sikkert datert - var etter en mann som var 60-70 år gammelt. Sigurd døde da han bare var 40 år. I det samme detektivarbeidet oppdaget man at "Sigurd Jorsalfare"-hodeskallen kom til "Museet for nordiske Oldsager" (Nationalmuseet) i 1819 hvor det fikk det samme nummeret som den andre hodeskallen. Den skal angivelig være etter Sankt Lucius I, halshugget som martyr i Roma i år 254 e.Kr.

Denne hodeskallen er nå i Ansgars kirke i København siden 1908. Morten fram til utgivelsen av boken ventet og ventet på svar fra København om undersøkelsene, men så langt skal danskene være meget hemmelighetsfulle. Morten tror derfor at hodeskallen i kirken kan være den autentiske hodeskallen etter pave Lucius som var pave i bare åtte måneder da han ble halshugget og senere begravet i katakombene i Roma. Han ble ikke martyriserte før på 1000-tallet. Den danske konge Svein Estridsson, (ja, han som sloss mot Harald Hardråde) inngikk en avtale med pave Gregor VII omkring sitt ønske om en uavhengig dansk kirke; og tok pavens side under en pavelig-keiserlig konflikt. Dermed ble en viktig relikvie hentet fra Roma til den nye katedralen i Roskilde. Det var hodeskallen etter Sankt Lucius. St. Lucius' dag feires den 4. mars og den 25. august i Roskilde i middelalderen. Hodeskallen ble tatt ut av katedralen i 1665 og overført til det kongelige kunstkammeret.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 14 dec 2014 20:35

"Øystein Mortens bok "Jakten på Sigurd Jorsalfare" er en meget fascinerende bok"
– den vil jeg gerne læse, men umiddelbart kan jeg ikke låne den i Danmark.

"Vi trenger en bok om Venderkrigene."
Jeg anbefaler dig disse to artikler af John Lind:
De russiske ægteskaber
og denne
http://www.aabne-samlinger.dk/venderpro ... rkerne.htm

Begrebet "Richiza alliancen" er ØM ikke ophavsmand til, men lige nu kan jeg ikke titlen udenad.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 15 dec 2014 22:34

Notarius skrev:"Øystein Mortens bok "Jakten på Sigurd Jorsalfare" er en meget fascinerende bok"
– den vil jeg gerne læse, men umiddelbart kan jeg ikke låne den i Danmark.

"Vi trenger en bok om Venderkrigene."
Jeg anbefaler dig disse to artikler af John Lind:
De russiske ægteskaber
og denne
http://www.aabne-samlinger.dk/venderpro ... rkerne.htm

Begrebet "Richiza alliancen" er ØM ikke ophavsmand til, men lige nu kan jeg ikke titlen udenad.


Meget interessant. Spesielt dette:
Den danske kong Niels havde ca. 1123 taget initiativ til et, som det synes, regelret korstog for å omvende hedninge i Småland og havde bedt den norske konge, Sigurd Jorsalfarer, at deltage; [-] Tilsyneladende var der imidtertid en tredje part i dette foretagende, nemlig den polske hertug Boleslav. Ifølge polske annaler skal han i 1123 have sendt en flåde over havet og der erobret et antal borge.


Hertug Boleslav som var kronet som konge (Boleslav III) i 1102, underlagt seg det vendiske Pommern først i 1123 ifølge Øystein Morten - Stettin var tatt i 1121 ifølge lenket; det mente ikke at hele Pommern var erobret allerede den gang. Han beseiret den lokale herskeren som het Warstislav (Vartislav) som allikevel fikk beholdte sin selvstendighet ved få en del av Vestpommern som polsk len - og dermed kunne søke allierte utenfor den polske innflytelsessfæren. Men Boleslav III hadde en andre allierte, grev Ratibor som aktuelt ble utnevnt til hertug over Vestpommern og dermed ble hans mann i de vendiske affærene. Det er i dette året man vet Sigurd Jorsalfare dro til Kalmar. I Sverige døde kong Inge den yngre ved år 1125 (dette er usikkert, Øystein tror det var i 1123 eller like før), etterlatt seg et maktvakuum i Sverige (trolig etter et drap med "ond dryck" som det kalles) med en ganske turbulent tid hvorfra man vet svært lite om.

Sigurd hadde giftet seg inn i den dansk-russiske alliansen, og var dermed en allierte av danskekongen Nikolas/Niels som allikevel skal ha tatt opp føringer med Boleslav III i det skjebnesvangre året. Kong Niels som var giftet med Magnus Berrføtts kone Margrete Fredkolla, som var en svensk kongsdatter og dermed i slekt med Inge den yngre (nevø av hennes far Inge den eldre), og hennes søster Kristina var giftet med storfyrste Mstislav i Novgorod. Kristinas datter var dronning Malmfrid av Norge, giftet med Sigurd Jorsalfare. Betydelige slekteforbindelser dannet rammer for den store dansk-norsk-russisk-svenske alliansen med forlener inn i det tysk-romerske riket. Og de var i konflikt med Boleslav III som gjorde krav på Pommern og deretter ønsket å utvide egne innflytelse på andre vendiske regioner deriblant Rügen.

Øystein Morten har oppdaget at Småland var ikke slett befolket av hedninger, da dette motsies av arkeologiske funn og opplysninger om at regionen omkring Kalmarsund medregnet Kalmar by og Öland fra rundt 1120 var ikke underlagt erkebispesetet i Lund. Noen andre hadde nemlig overtatt den kristne representasjonsretten. Den svenske historikeren Nils Blomkvist mener venderne kan ha tatt kontrollen over Kalmarsund. Øystein fant en meget interessant dokumentasjon, et brev som var adressert til Sigurd Jorsalfare, skrevet av abbed Peter i klosteret Cluny, Frankrike. Der takket den kunnskapsrike abbeden kongen for korstoget til Jerusalem og deretter for forberedelsene på "et nytt korstog" trolig i året 1122.

Og så har man opplysningen om at den polske konge Boleslav III som "hertug" skal ha sendt en flåte "over havet" til svensk kronland som var underlagt kong Inge den yngre som en del av det svenske kongedømmet. Inge den yngre var trolig i den brede alliansen som rivaliserte med Boleslav III, og hans død kan ha kastet det svenske kongeriket som var allerede svært skrøpelig, ut i innbyrdesstrid, men det er bare en hypotese. Da kunne de vendiske undersåtter i Pommern som hadde underkastet seg polakkene, ha vært sendt ut på tokt i 1121-1123. Det er også mulig at Sverige var trukket inn i de vendiske konfliktene takket være alliansepolitikken som Boleslav III prøvde å bryte opp.

Sigurd Jorsalfare som kjent dro sørover og skulle møte kong Niels ifølge sagnene. Men danskekongen uteblir, selv hvis man ikke kunne fortsette med å vente med den danske flåtemakten som bare hadde begrensede forsyningsmengder med seg, vil det ikke ha vært urimelig å avvente den norske flåten som tross alt måtte gjennom dansk farvann og landsette på Skåne eller Sjælland. Uteblivelsen er en politisk handling som ikke kunne forklares med banale bortforklaringer som sett på Snorres Heimskringla. Øystein dermed er i troen om at kong Niels kan ha fått kalde føtter allerede i 1123, for da Boleslav III vant seg Pommern, gjorde han en grev til hertug over Vestpommern og støttet fra seg Wartislav som var kjapt med å finne forbundsfeller i vest. Denne Wartislav som var kristen allerede i barndommen, ble en tysk lensfyrste og deretter umiddelbart allierte seg med Knud Lavard som hadde blitt jarl (ikke hertug) i Slesvig.

De nye lokale forbundsbåndene som hadde oppstått som et resultat av den polske kongens omrokkeringen av maktforholdene i Venderen, må ha gitt kong Niels mye å tenke på; spesielt etter hvert som det var blitt tydelig at Knut Lavard som allierte med den saksiske fyrsten Lothar hadde skapt seg et politisk forbund som kunne utgjøre en trussel mot hans interesser. Med Inge den yngres bortgang og en voksende konflikt med tyskerne i horisonten er det mulig at Niels valgt å trekke seg fra felttoget mot Småland. Felttoget kan ha fått kirkelig støtte (noe brevet fra Cluny kan tyder på), så Sigurd Jorsalfare valgt å fortsette, og utvilsomt anså danskekongens fravær som svikt. For en korsfarer var dette på grensen av forræderi.

Kalmarleidangen kan være en polsk-tysk stedfortrederkonflikt mellom norske styrker latt i stikken av danskene (og kanskje svenskene) og vendiske styrker utkommandert av den polske kongen. Besittelsene som var tatt av Boleslav III, skulle gjenvinnes "fra hedningene", kanskje også kristne hjelpetropper på vegne av polskekongen. Men som sagt er dette bare en hypotese.

Snorre Sturlason var først og fremst en sagaforfatter som ikke nødvendigvis var en dyktig beretningsskildrer av sin tid da han skrevet ned de historiske beretningene, til dette er det altfor mye som har vist seg å være ikke helt riktig. Blomkvist fant en anormalitet i de siste kapitler av Heimskringla, tiden 1130-1177, om da Sigurd Slembe reiste med "en stor sjøstyrke" på en lang reise innover i Østersjøen. Man tror denne skaldevers som omtalte Sigurd Slembes ferd egentlig var om Sigurd Jorsalfare. Sigurd Slembe skulle ha vunnet et sjøslag i Kalmarsund.

Det er mulig at Boleslav III erobret Kalmarsund medregnet Öland og deretter dro bort, så Sigurd Jorsalfare kunne kaste ut de vendiske styrkene blant annet med et sjøslag. Niels nektet å slutte seg til felttoget/korstoget og uteble i hele sommeren fram til den norske kongen kom hjemover, kanskje det var større krigsplaner enn å bare befri Småland for "de hedenske venderne". Politisk sett ble Kalmarleidangen en katastrofe; for det var oppstått et brudd mellom Sigurd Jorsalfare og Niels. Bare tre år senere skiftet danskekongen side.

I sagnene vet man om at Sigurd Jorsalfare i første pinsedag, trolig i 1128, var nedtrykt og i dårlig humør da han fikk et raserianfall og hånet sin dronning med ordene: "Mye kan forandres gjennom en manns levetid. Da jeg kom hjem til Norge, hadde jeg to ting som syntes meg mer verdifullt enn noe annet; den boken som dere ser her, og dronningen. Nå synes den ene verre enn den andre, jeg eier de verste av ting. Dronningen vet ikke hvem hun er, det er som geitehorn stikker ut av pannen hennes. Dess bedre hun syntes meg, dess verre er hun for meg nå.''

Det finnes en logisk forklaring på dette. Dronningen var blitt redusert til å være politisk død; den store alliansen hun medbrakte hadde smulet opp, Sverige var kastet ut i kaos etter Inge den yngres død og hans ætts bortgang mens Danmark hadde gått over til Polen og dannet en ny allianse som gav et dansk-polsk hegemoni over Østersjøen. Etter tjue år hadde Boleslav III vunnet og satt alle partene sjakk matt.

Dette kan være den sannsynlige bakgrunnen for Kalmarleidangen selv om det vil for alltid hersker et element av usikkerhet over dette.

Men som sagt; det som forandres - opphørte ikke med å forandres. Knud Lavard var blitt en for mektig fiende for kong Niels som hadde en ambisiøs sønn, Magnus, som trolig beordret denne egenrådige jarlen som hadde innledet seg i et fordekt spill som tyskernes agent i den polske-tyske konflikten, myrdet. En ganske fatal feilhandling som kastet Danmark ut i en rekke kriger.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 18 dec 2014 21:38

Ja, jeg er bekendt med en del af det, du skriver. Tak for gode informationer om bogens indhold. Nær Kalmar er flere gamle kirker, Hossmo Kirke er f.eks. dateret til 1120, andre gamle kirker er Resmo og Ljungby i Möre. Nils Blomkvist er ophavsmanden til en del af teorierne, bl.a.om Richiza-ligaen (alliancen), som kan læses i hans bog: The Discovery of the Baltic: The Reception of a Catholic World-System in the European North (Ad 1075-1225).
Men Hertug Boleslav blev da aldrig kronet som konge? Hvad er kilden til det? Da Wladyslaw Herman var død i 1102, blev der dannet to stater, som henholdsvis Boleslaw og hans bror Zbigniew regerede over til at begynde med. Men det var vel ikke som hertuger. Det krævede kroning af en kejser at blive konge.

http://www.brill.com/discovery-baltic

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 19 dec 2014 02:52

Notarius skrev:Ja, jeg er bekendt med en del af det, du skriver. Tak for gode informationer om bogens indhold. Nær Kalmar er flere gamle kirker, Hossmo Kirke er f.eks. dateret til 1120, andre gamle kirker er Resmo og Ljungby i Möre. Nils Blomkvist er ophavsmanden til en del af teorierne, bl.a.om Richiza-ligaen (alliancen), som kan læses i hans bog: The Discovery of the Baltic: The Reception of a Catholic World-System in the European North (Ad 1075-1225).
Men Hertug Boleslav blev da aldrig kronet som konge? Hvad er kilden til det? Da Wladyslaw Herman var død i 1102, blev der dannet to stater, som henholdsvis Boleslaw og hans bror Zbigniew regerede over til at begynde med. Men det var vel ikke som hertuger. Det krævede kroning af en kejser at blive konge.

http://www.brill.com/discovery-baltic


Boleslaw III var en prins, ikke hertug? Det ser ut som det hersker en viss forvirring over rangordningen i begynnelsen på 1100-tallet i flere land deriblant Polen. Knut Lavard selv er et godt eksempel på dette. Den polske prinsen/hertugen var konge av Polen i alt annet enn navnet, og dermed inngikk i kongelisten i den polske historien. Det polske kongedømmet den gang skal visstnok bare være en formalitet som bekreftet båndet mellom det tysk-romerske riket og det uerklærte kongeriket som styres av prinser eller hertuger. Boleslaw III var dermed en prins i Polen, som mere ikke fikk en kroning (kanskje hans motstand mot tyskerne sto i vegen) og som bedømmes som en hertug i øyne på utenforstående.

De skandinaviske kongedømmene heldigvis er grunnlagt på et rent norrønt grunnlag, så disse kom seg unna dette som hjemsøkte det polske kongedømmet hvor man har konger som allikevel ikke formelt kunne titulere seg slik makten forlangte. Boleslaw III tok konsekvens av dette ved å utarbeide et arvehierarki med en høyhertug over alle andre hertugene, idet man hadde lik arverett som i nord den gang. Det gikk ikke godt, aktuelt ble de norske borgerkrigene smått i sammenligning med den polske fragmenteringen. Det var først i 1295 man så et permanent kongevelde da Przemyslaw II av Polen klarte å skaffe seg pavelige godkjennelse for en polsk kroning. Dermed trengte man ikke utenforståendes godkjenning som keiseren i det tysk-romerske riket.

https://en.wikipedia.org/wiki/Boles%C5% ... I_Wrymouth

Så Boleslaw III var konge i praksis, men "bare" en prins/hertug i rangordningen.

Magdeburgskonferansen i 1135 som kan ha fulgt til ødeleggelsen av den norske byen Konghelle, hendt på bakgrunnen av en ungarsk borgerkrig som brøt ut i 1131 etter kong Stephen II av Ungarns død, de to tronpretendenter søket deres allierte annetsteds og dermed ble Boleslaw III kontaktet av Boris Kalamanos. Dette fulgt til en ekte kontinental krig om det ungarske arvespørsmålet, da den polske prinsen ledet sin hær mot Bela den blinde som fikk støtte fra Bøhmen, Østerrike, Tyskland og Ungarn. Slaget ved Sajo den 22. juli 1132 ble et stort nederlag for polskprinsen som deretter ble utsatt for invasjon i Silesien av den bøhmiske hertug Sobeslav I i 1132-34. Disse konfliktene mellom polskprinsen og naboregentene fulgt til en diplomatisk konfrontasjon med den tysk-romerske keiseren som fra før befant seg i konflikt med polakkene over Venderen på Østersjøkysten, og dermed ble konferansen forvarslet - med et ungarsk hærtog inn i Nedre Polen.

Wikipedia-artikkelen røper nemlig at Konghelle (Kungahälla) var aktuelt angrepet på Boleslaw IIIs ordre med 650 båter, det skal være omtrent 44 polske ridderne i toktet som rammet Danmark og den norske kong Harald Gille som var kong Erik II Emunes allierte.

Erik Emune og Harald Gille hadde en ganske interessant historie, for da kong Niels beseiret Erik Emune i 1131 under Slaget ved Værbro flyktet han til Bergen i Norge og søkte tilflukt hos kong Magnus IV, Sigurd Jorsalfares sønn. Magnus IV var giftet med Knut Lavards datter Kristin siden 1132, og hadde dermed allierte seg med sin svigerfar i den politiske konfrontasjonen med kong Niels. Dette tyder på at Magnus IV som senere skulle het "Magnus Blinde", hadde giftet seg inn i den antipolske alliansen som en fortsettelse av sin fars utenrikspolitikk. Så det skulle være naturlig for den slagne Erik Emune å reise nordover, men det viste seg at Magnus IV som en grisk og lite aktet mann var troende til å forråde ham. Som i et sant riddersagn reddet dronning Kristin Erik Emune ved å varsle ham og hans følge, som deretter flyktet bort i ly av mørket. Som et resultat slår Magnus IV hånden av sin dronning. Dermed kunne hans samkonge, Harald Gille, søke potensielle allierte i Danmark.

For Erik Emune som hadde sterk støtte i Øst-Danmark, beseiret kong Niels under Fotevikslaget den 4. juni 1134. I den samme sommeren ble Harald Gille beseiret i Slaget ved Fyrileiv på Båhuslen den 9. august 1134 av Magnus IV som i våren hadde forberedte seg på å angripe sin samkonge man siden 1130 mente ikke hadde et legitimt krav ettersom det hendt ved løftebrudd mot korsfarerkongen. Harald Gille hadde nemlig avgitt løfte om å ikke ta til seg kongsnavn mot sin halvbror Sigurd Jorsalfare og hans sønn Magnus. Men Magnus hadde meget kraftig forregnet seg, han hadde sannsynlig gått over i den dansk-polske alliansen med sitt forræderiet mot Erik Emune. Og Harald Gille hadde gitt tilflukt til Erik Emune og enkedronning Malmfrid (som hadde giftet seg med Erik Emune) i tiden mot sommeren 1134.

Dermed ble den første norske innbyrdeskrigen i 1134-1135 aktuelt en forlengelse av den polsk-tyske konflikten gjennom den danske kongekrigen mellom Erik Emune og kong Niels. Seierherren i Danmark var ikke sent med å hjelpe sin venn Harald Gille mot kong Magnus IV hvis forræderiet var ikke glemt, og marsjen mot Bergen i senåret mot Bergen ble en eneste stor seiermarsj for den tilbakevendte kongen. Dermed sluttet innbyrdeskrigen med at Magnus IV ble Magnus Blinde. Men folket i Konghelle som hadde ønsket velkommen Harald Gille, måtte betale en tung pris da en polsk-vendisk flåte kom dit i den neste sommeren og brente ned byen. Bare fordi den var byen som tilhørte en allierte av den danske kongen, den tyske-romerske keiserens vasall. Når man i tillegg vet at Boleslaw III var i krig med Erik Emune fra før, var det ikke vanskelig å gjøre Konghelle til et mål.

Harald Gille ble en viktig allierte for Erik Emune under venderkrigene som åpenbart ikke tok slutt med Magdeburgskonferansen, men det var før Sigurd Slembe myrdet ham den 14. desember 1136. Da måtte det betyr at den norske kongen var med Erik Emune under kampene mot hertug Ratibor i etterdønningen av plyndringen og ødeleggelsen av Konghelle, og det danske korstoget i sommeren 1136 mot byen Arkona på Rügen. Det er allment kjent at Erik Emunes atferd i de siste leveårene var ganske brutalt og lite politisk klokt som masseutryddelsen av hans halvbror Harald Kesja og haraldssønnene. Dette kjennepreger også den andre innbyrdeskrigen i Norge da han valgt å støtte Magnus Blinde i 1137 og gjennomført det første av de enorme norgestogene i dette året. Danskekongen ble myrdet like etter det første norgestoget.

I sammenligning klarte Boleslaw III å normalisere sine relasjoner med nabolandene, det er interessant at det hendt i året 1137 da han bilagt sine konfliktene med Bøhmen, Russland og Ungarn etter å ha underkastet seg den tysk-romerske keiseren. Kanskje mordet på Erik Emune og faktumet om at det bare finnes en mannlig arving, Erik Lam, kan ha bilagt konflikten mellom danskene og polakkene/venderne.

Så da den uerklærte polske kongen døde - hadde han i tretti år sørget for en destabiliserende politikk som kastet hele Nord-Europa og deler av Sentrale Europa ut i krig og kaos over spørsmålet om de hedenske venderne og det polsk-tyske forholdet. Kalmarleidangen og overfallet på Konghelle kan tilfaller ham alene.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 22 dec 2014 18:46

Ja, man kan jo godt sige, at han fungerede som konge over den sydlige del af Polen, indtil han fik sin bror Zbiegniew af vejen.

"Kalmarleidangen og overfallet på Konghelle kan tilfaller ham alene." (Boleslaw).

Det er meget tvivlsomt, og jeg tror i hvert fald ikke på det. Abbed Peder af Cluny skrev et brev til Sigurd Jorsalfarer, hvori han blandt andet takkede Gud for, at han havde indgydt Sigurd tanker om korstog, og beder Sigurd om at fuldføre, hvad han har begyndt. Det betyder, at brevet er skrevet, før Sigurd drog af sted sammen med Niels og Boleslaw, uanset hvor meget hold der er i sagaen om, at han kom så sent, at Niels ikke deltog og derfor hærgede Tommarp m.v. Brevet viser også, at der er blevet kommunikeret om Kalmar-ledingen, før den foregik. Faktisk ved vi ikke meget faktuelt om Boleslaws medvirken, selv om flere historikere antager, at han var med, og at han opholdt sig på Øland i en periode. Der er bare notitser i to årbøger om, at han sejlede over havet og erobrede nogle borge.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 23 dec 2014 21:32

Notarius skrev:Ja, man kan jo godt sige, at han fungerede som konge over den sydlige del af Polen, indtil han fik sin bror Zbiegniew af vejen.

"Kalmarleidangen og overfallet på Konghelle kan tilfaller ham alene." (Boleslaw).

Det er meget tvivlsomt, og jeg tror i hvert fald ikke på det. Abbed Peder af Cluny skrev et brev til Sigurd Jorsalfarer, hvori han blandt andet takkede Gud for, at han havde indgydt Sigurd tanker om korstog, og beder Sigurd om at fuldføre, hvad han har begyndt. Det betyder, at brevet er skrevet, før Sigurd drog af sted sammen med Niels og Boleslaw, uanset hvor meget hold der er i sagaen om, at han kom så sent, at Niels ikke deltog og derfor hærgede Tommarp m.v. Brevet viser også, at der er blevet kommunikeret om Kalmar-ledingen, før den foregik. Faktisk ved vi ikke meget faktuelt om Boleslaws medvirken, selv om flere historikere antager, at han var med, og at han opholdt sig på Øland i en periode. Der er bare notitser i to årbøger om, at han sejlede over havet og erobrede nogle borge.


Uansett må det være en forklaring om hvorfor en polsk prins med kongemakt var i svensk land underlagt svenskekongen i et væpnet angrep - og det er ikke redegjort om hvordan eller hva man slåss for eller med som mot. Hvorfor har ikke hans innsats blitt nevnt i de skandinaviske sagnene? Man vet at han aktuelt var ikke tilknyttet den dansk-norske alliansen som hadde oppstått og dermed var enten en "joker" eller fra en rivaliserende allianse. Da Konghelle var herjet, var det ikke bare pommerske venderne som deltok - venderne også fra Rügen skal tilsynelatende ha vært med. Størrelsen på flåten, på omtrent 600 skip, må da tyder på at nærmeste hele venderkysten har blitt mobilisert. Som forgjengerne vikingene vil ikke hedenske og selvstendige venderne være sent med å slutte seg til en krigførende part i utsikt mot plyndring og berikelse. Man vet at Boleslaw III hadde ambisjoner om å underlegge seg langt mer enn kun Pommern.

Det vil ikke være utenkelig om at han hadde dratt over havet som vendernes leder for å ta fordel av tilstandene i Sverige, og at Sigurd Jorsalfare dro til Kalmar for å "rydde bort" hans inngrep på et "kristent land". Boleslaw IIIs bruk av de hedenske venderne som egne tropper var ikke akkurat noe kristne krønikeskriverne og sagnsforfatterne vil dvele ved. Spørsmålet ble da om Kalmarsund allerede var underlagt vendisk kontroll, i så fall er det et drastisk spørsmål viktig å besvare; hvorfor var Småland og Öland ikke lenge tilknyttet Lund erkebispedømmet på et bestemt tidspunkt; mens det var strid over det samme erkebispedømmets krav på representasjon på Rügen, som slett ikke var under dansk eller skandinavisk kontroll? Dette trenger et svar, og alt man har er bare hypoteser.

Og så burde det understrekes om hvorfor Sigurd Jorsalfare og kong Niels skulle lansere et "korstog" på et allerede kristent land, for ved å ligge langs en viktig handelsrute har folk langs Kalmarsund meget lenge - aktuelt helt siden Ansgars dager i 800-tallet - vært sårbart for den kristne påvirkningskraften. Da Olav Tryggvasson ved år 1000 startet sin misjonspolitikk hadde mesteparten av Norge nemlig i løpet av de siste tre generasjoner gått over til kristendommen. Alt som gjensto var det indre Østlandet og Nordlandet. Det kunne ha vært hedenske "lommer" i Småland, men disse ville ha vært dypt inn i landet og dermed nesten utilgjengelig for fremmede invasjonsstyrker. Et korstog var meget kostbart, og måtte deretter lønne seg. Da ble Kalmarsund som det viktigste sundet på hele den skandinaviske halvøy noe som kom fram i tankene; akkurat dette skulle rettferdiggjøre et militært inngrep.

Hvis - det er bare et stort "hvis" - Boleslaw III tok disse "borgene" i besittelse og dermed satt seg i kontroll av Kalmarsund, vil det være i svenskekongen, danskekongen og norskekongens interesser om å fravriste den polske prinsen kontrollen man kan ha overlatt til venderne som tross alt var et sjøfolk som kanskje i forveien hadde skaffet seg både ekspertise og lokalkjennskap som gjorde dem naturlig som et klientfolk med ansvar for fremmede trakter. Kong Niels kan ha valgt å svike sin norske kollega som muligens hadde fått velsignelse fra Kirken, idet svenskekongen, Inge den yngre, helt uventet døde (vi vet ikke når han døde!). Dessuten hadde Boleslaw III som hans rival vunnet seg Pommern og fått en innflytelse som Niels måtte deretter ta hensyn til. De nye forbundsbåndene som oppsto da maktforholdene ble forandret, skapte en potensiell rival av egne slekt som deretter søkte seg nærmere tyskerne. Politisk sett hadde situasjonen i forkanten av det planlagte korstoget brått endret seg. Sigurd Jorsalfare som ikke hadde sterke politiske interesser knyttet til Østersjøen, dermed fant seg i et vakuum.

Logisk sett virker dette troverdig. Om svenskene hadde bevarte sagnberetninger som nordmennene og danskene, kunne vi kanskje ha fått et bedre svar på gåten omkring Kalmarleidangen, men selvsagt finnes det bare brokkbiter og meget lite fra de første århundrene av Sveriges historie som et kongerike.

Abbed Peter av Cluny kom til klosteret først i 1122, og Øystein Morten var presist om at man ikke vet om brevet var utarbeidet i det første året eller i det neste året, da "korstoget" fant sted. Men innholdet tyder på at det var hendt før utseilingen startet; og man vet at Sigurd Jorsalfare hadde fått dette brevet. Det tyder da på at et viktig område som abbeden var i viten om, men muligens ikke hadde meget detaljkunnskap om, hadde blitt tatt av hedenske styrker og måtte deretter befris "som Jerusalem" hadde vært. I middelalderen tar forberedelsene på et hærtog opptil flere måneder på det minste. At abbeden i verdens viktigste kloster den gang nevnte forberedelsene, tyder på en sterk interesse fra Kirken omkring det som skjedde i nord. Venderne var selv emnet for meget sterk interesse for Kirken helt opp til selve paven i den første halvdelen av 1100-tallet.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 24 dec 2014 21:37

Desværre har jeg mistet kladden til et langt svar, på grund af min ustabile netforbindelse.
Jeg må derfor starte forfra.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 24 dec 2014 22:46

”Uansett må det være en forklaring om hvorfor en polsk prins med kongemakt var i svensk land underlagt svenskekongen i et væpnet angrep –”

Svenskekongen? Hvilken svenskekonge? Han var i alliance med den danske konge.

Det ene udelukker ikke det andet. Ja, der kan have været ’vendere’ i Kalmarsund. De områder ved kysten ud for Øland, som ikke er med i Florenslisten, kan have været under fremmed kontrol.
Det er dog, som om, forfatteren (eller du), ser bort fra, at der ifølge saga og nutidige historikere var en alliance mellem den danske kong Niels og Boleslav. I forvejen havde der været forbindelser mellem Danmark og Polen tilbage til Harald Blåtands dage og også før. Der var polakker i Haralds hær og danske krigere har været i Polen, hvilket kunne tyde på, at deres forhold var tættere end det hidtil er fremgået af historiebøgerne. Arkæologiske fund og borge samt bynavne vidner om deres tilstedeværelse. Indtil videre ser det ud til, at Kong Niels og Boleslav har samarbejdet, for planen var at Magnus (søn af Niels) skulle være konge i Götaland, hvorfor Boleslavs datter ville blive dronning samme sted.
Derfor var der intet mystisk i, at Boleslav var i Kalmarsund.
Boleslav vandt i øvrigt Pommern i 1129 ved hjælp fra Kong Niels og Magnus, det overses også.
På det tidspunkt var der ikke refereret større konflikter mellem Niels og den afdøde kong Eriks søn Knud Lavard. Saxo nævner ganske vist, at han skulle have været på togt østpå (i Østersøen), men da han var præfekt og hertug af Danmark, havde han kontrol over en del af hæren, med det formål at beskytte Danmarks grænser mod syd. Og det kan da tænkes, at Niels også af den grund ønskede at have stærke bånd til Boleslav. Med Bornholm som brohoved kunne de kontrollere ruten til Kalmarsund.
Derfor er dette udgangspunkt i bedste fald diskutabelt, jeg mener det er forkert:
”Hvis - det er bare et stort "hvis" - Boleslaw III tok disse "borgene" i besittelse og dermed satt seg i kontroll av Kalmarsund, vil det være i svenskekongen, danskekongen og norskekongens interesser om å fravriste den polske prinsen kontrollen man kan ha overlatt til venderne som tross alt var et sjøfolk som kanskje i forveien hadde skaffet seg både ekspertise og lokalkjennskap som gjorde dem naturlig som et klientfolk med ansvar for fremmede trakter.”
Der var dynastiske og familiære bånd mellem de danske og de polske herskere – bortset fra Knud Lavard, der havde familiære bånd til Novgorod i Rus. Hvilket er baggrunden for, at Nils Blomkvist ser interessemodsætninger mellem parterne.
At være faldet fra troen behøver ikke at betyde, at det var hedninge. De kan have tilsluttet sig en biskop, som var kommet med fra Polen, eller også var der intet religiøst i sagen, man ville bare have "renset ud", så 'man' havde magten og med 'man' mener jeg den dansk-polske alliance.
*

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 25 dec 2014 00:53

Notarius skrev:”Uansett må det være en forklaring om hvorfor en polsk prins med kongemakt var i svensk land underlagt svenskekongen i et væpnet angrep –”

Svenskekongen? Hvilken svenskekonge? Han var i alliance med den danske konge.

Det ene udelukker ikke det andet. Ja, der kan have været ’vendere’ i Kalmarsund. De områder ved kysten ud for Øland, som ikke er med i Florenslisten, kan have været under fremmed kontrol.
Det er dog, som om, forfatteren (eller du), ser bort fra, at der ifølge saga og nutidige historikere var en alliance mellem den danske kong Niels og Boleslav. I forvejen havde der været forbindelser mellem Danmark og Polen tilbage til Harald Blåtands dage og også før. Der var polakker i Haralds hær og danske krigere har været i Polen, hvilket kunne tyde på, at deres forhold var tættere end det hidtil er fremgået af historiebøgerne. Arkæologiske fund og borge samt bynavne vidner om deres tilstedeværelse. Indtil videre ser det ud til, at Kong Niels og Boleslav har samarbejdet, for planen var at Magnus (søn af Niels) skulle være konge i Götaland, hvorfor Boleslavs datter ville blive dronning samme sted.
Derfor var der intet mystisk i, at Boleslav var i Kalmarsund.
Boleslav vandt i øvrigt Pommern i 1129 ved hjælp fra Kong Niels og Magnus, det overses også.
På det tidspunkt var der ikke refereret større konflikter mellem Niels og den afdøde kong Eriks søn Knud Lavard. Saxo nævner ganske vist, at han skulle have været på togt østpå (i Østersøen), men da han var præfekt og hertug af Danmark, havde han kontrol over en del af hæren, med det formål at beskytte Danmarks grænser mod syd. Og det kan da tænkes, at Niels også af den grund ønskede at have stærke bånd til Boleslav. Med Bornholm som brohoved kunne de kontrollere ruten til Kalmarsund.
Derfor er dette udgangspunkt i bedste fald diskutabelt, jeg mener det er forkert:
”Hvis - det er bare et stort "hvis" - Boleslaw III tok disse "borgene" i besittelse og dermed satt seg i kontroll av Kalmarsund, vil det være i svenskekongen, danskekongen og norskekongens interesser om å fravriste den polske prinsen kontrollen man kan ha overlatt til venderne som tross alt var et sjøfolk som kanskje i forveien hadde skaffet seg både ekspertise og lokalkjennskap som gjorde dem naturlig som et klientfolk med ansvar for fremmede trakter.”
Der var dynastiske og familiære bånd mellem de danske og de polske herskere – bortset fra Knud Lavard, der havde familiære bånd til Novgorod i Rus. Hvilket er baggrunden for, at Nils Blomkvist ser interessemodsætninger mellem parterne.
At være faldet fra troen behøver ikke at betyde, at det var hedninge. De kan have tilsluttet sig en biskop, som var kommet med fra Polen, eller også var der intet religiøst i sagen, man ville bare have "renset ud", så 'man' havde magten og med 'man' mener jeg den dansk-polske alliance.
*


I 1123 var nemlig ikke kong Niels og Boleslaw III i den samme alliansen, dette kom flere år senere. I dette året underlagt Boleslaw III seg Pommern (Vest-Pommern, det som nå er Pommern), ikke i 1129.

Knut Lavard som en konges sønn utgjorde dermed en potensiell trussel mot Niels egne dynastiambisjoner man tilla sin egne sønn Magnus. At Knud Lavard skulle bli med i et lokalt forbund som et resultat av de nye maktforholdene; og som allerede som prefekt hadde han fått adgang til et mektig maktinstrument; med en jarls makt i de rikeste deler av kongedømmet - betyr det at maktforholdet hadde forandret seg. Selv den meste forsiktige konge vil bli ganske betenkt over en slik utvikling. Mordet på Knud Lavard mange år senere viste at konflikten hadde tilspisset seg så sterkt, at Magnus tok sjansen på å kvitte seg med en mann som hadde sterke allierte. Og Sigurd Jorsalfares sønn Magnus IV var aktuelt giftet med Knud Lavards datter. Norske konger siden Harald Hardråde hadde en sterk alliansepolitikk med russiske maktfaktorer i Kiev eller Novgorod - og Sigurd Jorsalfares ekteskap med Malmfrid var en bekreftelse på denne alliansen. Malmfrid til tross for sin norske ektemanns avvisning forble lojal mot det prorussiske allianseforholdet som sett av hennes ekteskap med Erik Emune.

Bornholms status i 1120-årene er ikke redegjort, spesielt ikke med tanke på at vendiske ekspedisjoner ifølge arkeologisk funn og ulike anekdoter hadde stått seg ned på dansk jord, spesielt de sørøstlige øyene av Danmark. Dessuten gir det knapt mening, for den gang hadde man kun et kystforsvar mot fiender til sjøs. En rekke flåtesperringer fra Danmarks fortid helt fram til 1200-tallet beviste dette. Venderfartøyet var ikke mindre imponerende enn vikingskipet, og dermed ustoppelig til sjøs. Nær sagt alle sjøslag den gang hendt i kystnær farvann, skipsleder og lukket farvann, på åpen hav ble det nesten bare forfølgelsesstrid som kan være utmattende for begge parter uten en avgjørelse. Strid mellom store flåter på åpen hav i 1100-tallet var svært sjeldent. Kystforsvaret var dermed det eneste effektive svaret den gang, likesom aggressive angrep for å ta plageåndene i deres baser. Kong Niels hadde ikke en permanent flåteorganisasjon i det hele tatt.

De dansk-vendiske båndene har vært der i meget lang tid, aktuelt har det vært en meget sterkt vestslavisk påvirkning på Skandinavia fra meget gammelt av, ettersom det fantes en maritim kultur som tilknyttet de ulike folkeslag i Østersjøområdet - og den polske andelen var minimalt i sammenligning. Polen var et innland i meget lang tid med liten adgang til østersjøkysten, den sprede begynnelsen på den maritime siden av polakkenes historie var å etablere en etterlikning av Frankerrikets egne kystforsvar i vikingtiden, da man satset på befestede broer og elvesperringer med elveflåter. Elvene var de viktige kommunikasjonsårer gjennom det polske landet den gang, og dermed var man opptatt av å beskytte dette mot potensielle fiender i elvemunningene ut mot havet. Vestslaverne hadde overtatt nesten hele kystlandet helt fram til dagens Slesvig-Holstein.

Niels av Danmark som overtok kronen etter sin bror Erik Eiegod i 1104, giftet seg med svenskekonge Inge den eldres datter Margaret Fredkulla i 1105, som hadde skilt seg fra Magnus Berrføtt bare to år tidligere. Hun var søster til Kristian Ingedatter, som selv fikk datter Malmfrid med storprins Mstislav I av Kiev. Sigurd Jorsalfare dermed ikke bare hadde giftet seg med datteren til storfyrsten av Kiev som en bekreftelse på de nære norsk-russiske båndene siden Olav den helliges dager, han hadde også fått forbindelse med Danmark og Sverige i det samme slaget. Hans fars kone, enkedronning Margaret Fredkulla som hadde en stø hånd i styret av Danmark, var nemlig moster for hans dronning. Det er kjent at Margaret var en dyktig politisk brobygger, og det var hun som forhindret konflikten mellom kong Niels med hennes sønn Magnus og Knud Lavard fra å koke over fram til sin død i 1130.

Sigurd Jorsalfare og kong Niels var i et alliansenettverk gjennom strategiske ekteskap som forbant de tre skandinaviske kongeriker og de russiske fyrstehusene, hvor dronning Margaret hadde en sentral rolle. Men så begynte det å skjære seg fra året 1123, da Sigurd Jorsalfare overfalte dansk land og i 1127 så man dannelse av en allianse som brøt med nærmeste alt dronningen hadde arbeidet for i de første tjue år av sitt regentstid med kong Niels. Hennes sønn Magnus ifølge Saxo Grammaticus skulle ha blitt konge over Sverige, eller i det minste Västergötland, allerede i 1125 etter Inge den yngres død som utløste meget turbulente tider. Deretter inngikk hennes ektemann en allianse med den polske prinsen Boleslaw III og giftet Magnus til Richeza, dermed "Richezaalliansen". Inge den yngres død og Boleslaw IIIs suksess muligens kan ha hatt fatale konsekvenser for hennes fredsarbeid. Hvis hun hadde valgt å skifte allianse, må det ha hendt mot en bakgrunn hvor Kalmarleidangen, Knud Lavards forfremmelse som prefekt og Boleslaw IIIs erobring av Pommern var sentralt. Men Richezaalliansen var en destabiliserende faktor som i det lange løpet fulgt til åpen krig i Danmark og deretter Norge.

Så hvor kom Boleslaw III inn i bildet i året 1123? Han var ikke i allianse med kong Niels den gang som i senere tid, og han hadde tatt seg til rette på svensk land, en klar suverenitetskrenkelse mot svenskekonge Inge den yngre. Det kunne bare skje på invitasjon - noe som vil ha vært bemerket på de nordiske sagnene eller av andre kilder - og det er snodig at Sigurd Jorsalfare dro til Kalmar, akkurat de samme trakter hvor Boleslaw III skulle ha erobret sine borgene. Det er også merkelig at kong Niels brøt med Sigurd Jorsalfare under et "korstog" når han selv var en korsfarer som hadde lenge kjempet mot venderne. Det vil ha vært i hans interesse om å bekjempe venderne i Kalmarsund. Hvis det bare var snakk om et rent vendisk angrep som skulle slås tilbake.

Dermed må man tro at Kalmarleidangen var skalkeskjul for noe mye større og mer politisk viktig enn det som kom fram fra akkurat en periode hvor nærmeste alt kildemateriale er sparsomt og fragmentert bearbeidet av bestemte skikkelser som ikke var vaskeekte historikerne. Boleslaw III må dermed ha hatt en betydelig større rolle. Her hadde to konger og en prins søkte seg mot et og samme område i en tredje konges land.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 25 dec 2014 09:39

Ja, årstallet 1129 fremgår på den side du linker til. Den ser meget gennemarbejdet ud, den slags findes vist kun på engelsk og tysk.

"In 1129 Bolesław concluded with Niels, King of Denmark an alliance directed against Wartislaw I and the attempts of Lothair III, King of Germany to subordinate Western Pomerania. In retaliation for the sack of Płock by Wartislaw I in 1128, Polish-Danish troops taken the Western Pomeranian islands of Wolin and Usedom."
Andre har ment, at Magnus og Richiza blev gift i 1128. Hvad er kilden mon til 1129?
Wiki-artiklen siger: "The Polish-Danish expedition to the island of Wolin and Usedom is mentioned by Saxo Grammaticus. E. Rymar: Rodowód książąt pomorskich, p. 98." (Saxo kan man ikke altid regne med, den anden kilde er polsk). Som jeg forstår det, kan Boleslaw have været på Bornholm? Du kan ikke sejle fra Oder/Stettin til Kalmar uden at bumse ind i Bornholm.

På grund af det lille antal oplysninger og manglen på dybtgående undersøgelser, synes der at have været en del forvirring blandt faghistorikere i nyere tid. Teorien har været, at den polske hertug Boleslaw III deltog i Kalmar-ledingen i 1123, fordi han havde en alliance med den danske kong Niels. Og jeg vil da også stadig gerne vide, hvorfor Boleslaw sejlede over havet og erobrede nogle borge i 1123, hvis ikke det var Kalmarledingen?
Wiki-artiklen siger: "In 1123 his troops even reached to Rügen, but didn't mastered these areas.[153]" (polsk kilde).
Du skrev selv dette: ""Kalmarleidangen og overfallet på Konghelle kan tilfaller ham alene." (Boleslaw).

Efter at have skrevet om Boleslavs store sejr over Wartislav af Pommern skrev Grosskopf:
"Ja wilder Flucht suchten sie die geschlagenen Pommern vor den unmenschlich hausenden Polen zu retten. Herzog Boleslav rückte nach errungenem Siege in der Richtung nach der Ostsee vor, um die dort eingetroffene verbündete dänische Flotte und den mit derselben gekommenen König Niels von Dänemark und dessen Sohn Magnus, König der Goten, zu begrüssen und lezterem seine Tochter als Gemahlin zuzuführen. Die Städte Usedom und Wollin (Julin) wurden zu Wasser und zu Lande von den Verbündeten belagert und eingenommen. Herzog Wartislav suchte eine Unterredung mit dem Könige Niels nach, um durch dessen Fürsprache bei Boleslav einen ehrenvollen Frieden zu erhalten. Niels aber gab nur geringe Hoffnung. In Strela (dem späteren Stralsund) bestieg Wartislav auf Einladung des Königs dessen Schiff. Dieses segelte hierauf arg listigerweise mit Wartislav als Gefangenen davon; aber auf Verwenden des edlen Knud, des Bruders des Königs, wurde der Pommernherzog wieder freigelassen, so dass dieser nach Pommern zurückkehren konnte. Magnus segelte nach Ripen, wo seine Hochzeitmit der polnischen Prinzessin mit grosser Pracht gefeiert wurde. Boleslav unterwart inzwischen ganz Westpommern und das Land der Luitizier bis sum Müritzsee hin."
(Kilde: Grosskopf, Paul: Otto von Bamberg der Pommernapostel. Buchhandlung der Berliner Evang. Missionsgesellschaft, 1913.)


Tak for interessante informationer fra bogen, som jeg må have skaffet mig.
http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=789

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 25 dec 2014 13:53

Notarius skrev:Ja, årstallet 1129 fremgår på den side du linker til. Den ser meget gennemarbejdet ud, den slags findes vist kun på engelsk og tysk.

"In 1129 Bolesław concluded with Niels, King of Denmark an alliance directed against Wartislaw I and the attempts of Lothair III, King of Germany to subordinate Western Pomerania. In retaliation for the sack of Płock by Wartislaw I in 1128, Polish-Danish troops taken the Western Pomeranian islands of Wolin and Usedom."
Andre har ment, at Magnus og Richiza blev gift i 1128. Hvad er kilden mon til 1129?
Wiki-artiklen siger: "The Polish-Danish expedition to the island of Wolin and Usedom is mentioned by Saxo Grammaticus. E. Rymar: Rodowód książąt pomorskich, p. 98." (Saxo kan man ikke altid regne med, den anden kilde er polsk). Som jeg forstår det, kan Boleslaw have været på Bornholm? Du kan ikke sejle fra Oder/Stettin til Kalmar uden at bumse ind i Bornholm.

På grund af det lille antal oplysninger og manglen på dybtgående undersøgelser, synes der at have været en del forvirring blandt faghistorikere i nyere tid. Teorien har været, at den polske hertug Boleslaw III deltog i Kalmar-ledingen i 1123, fordi han havde en alliance med den danske kong Niels. Og jeg vil da også stadig gerne vide, hvorfor Boleslaw sejlede over havet og erobrede nogle borge i 1123, hvis ikke det var Kalmarledingen?
Wiki-artiklen siger: "In 1123 his troops even reached to Rügen, but didn't mastered these areas.[153]" (polsk kilde).
Du skrev selv dette: ""Kalmarleidangen og overfallet på Konghelle kan tilfaller ham alene." (Boleslaw).

Efter at have skrevet om Boleslavs store sejr over Wartislav af Pommern skrev Grosskopf:
"Ja wilder Flucht suchten sie die geschlagenen Pommern vor den unmenschlich hausenden Polen zu retten. Herzog Boleslav rückte nach errungenem Siege in der Richtung nach der Ostsee vor, um die dort eingetroffene verbündete dänische Flotte und den mit derselben gekommenen König Niels von Dänemark und dessen Sohn Magnus, König der Goten, zu begrüssen und lezterem seine Tochter als Gemahlin zuzuführen. Die Städte Usedom und Wollin (Julin) wurden zu Wasser und zu Lande von den Verbündeten belagert und eingenommen. Herzog Wartislav suchte eine Unterredung mit dem Könige Niels nach, um durch dessen Fürsprache bei Boleslav einen ehrenvollen Frieden zu erhalten. Niels aber gab nur geringe Hoffnung. In Strela (dem späteren Stralsund) bestieg Wartislav auf Einladung des Königs dessen Schiff. Dieses segelte hierauf arg listigerweise mit Wartislav als Gefangenen davon; aber auf Verwenden des edlen Knud, des Bruders des Königs, wurde der Pommernherzog wieder freigelassen, so dass dieser nach Pommern zurückkehren konnte. Magnus segelte nach Ripen, wo seine Hochzeitmit der polnischen Prinzessin mit grosser Pracht gefeiert wurde. Boleslav unterwart inzwischen ganz Westpommern und das Land der Luitizier bis sum Müritzsee hin."
(Kilde: Grosskopf, Paul: Otto von Bamberg der Pommernapostel. Buchhandlung der Berliner Evang. Missionsgesellschaft, 1913.)


Tak for interessante informationer fra bogen, som jeg må have skaffet mig.
http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=789


Det som hendt i 1129 var et direkte resultat av kong Niels' s nyorientering som et resultat av Boleslaw IIIs suksess i 1123; man hadde lenge et sterkt dansk krav på overherredømme på øya Rügen som dertil var innlemmet i det skandinaviske erkebispedømmet i Lund; istedenfor å være på den tapende siden omkring sine interesser mot venderne valgt man å holde seg med den meste seierrike parten. Faktumet om at Boleslaw III ikke "mastered these areas" i det som var dansk interessesfære tyder på at man hadde politisk sett rykket rett inn i kong Niels' s domene bokstavelig talt.

For å komme seg over sjøen mot Rügen måtte man ha flåtemakt, og som enhver dyktig erobringskonge var den polske prinsen utvilsomt kjapt med å få sine undertvungne undersåttene i Pommern til å yte ham militær tjeneste. Jeg vet ikke om det fantes en polsk flåte som kunne benyttes for ferd på åpen hav den gang, spesielt ikke i de lovløse tilstandene utenfor Venderkysten. De første seriøse opplysninger om en polsk flåte var i 1400-tallet. Så det kan være mulig at det vendiske pommernfolket akkurat som fønikerne for Persia i antikken var Boleslaw IIIs "flåtemakt" i året 1123 som sett i 1135 da Konghelle var ødelagt. Da den første danske kongekrigen brøt ut i 1131, startet prinsen en rekke angrep med vendiske flåter som herjet vidt på de danske øyene og kom inn i væpnede sammenstøt med danskene og senere nordmennene. Opplysningene viser at den polske andelen i disse sjøherjingene var minimalt. Bare 44 ridderne i en flåte med 600 fartøyer?

Viktigheten av Bornholm i middelalderen var ikke så stor som i senere tid; øya ligger altfor utsatt for langt fra resten av Danmark så man ikke kunne bruke et varslingssystem som vetene og var dertil for tynt befolket med lite ressursoverskudd for utplassering av permanente marinestyrker som var en umulighet den gang. Datidens staten var simpelt ikke rustet nok for en slik ordning som flere århundrer senere, og man måtte dermed nøyde seg med kystforsvar med små flotiljer/patruljer under kontroll av utvalgte. Det finnes arkeologisk funn av akkurate slike "venderfartøyer" fra dagens Østersjøkysten, disse var nemlig lettbygget, snarseilende og så lett konstruert - man hadde ikke brukt meget jern i sammenføyning - som gjorde dem formidable som raiderfartøyer i likhet med vikingskipet i 800-tallet. Nesten hver gang det kom til sjøstrid mellom skandinaviske og vestslaviske skip har det vært sett at de førstnevnte oftest vant. Venderne var derimot eksperter på strandhugg. Og det fantes ikke et effektiv forsvar mot strandhugg selv i vikingtiden; det var ellers fritt fram for sjøflåter som ville herje vidt når disse befant seg på åpen hav.

Absalon var dermed inn på noe viktig da man vil eliminere venderplaget ved å ta hjembasene, den samme løsning hadde Tordenskjold også sluttet seg til i møte med den svenske kaperfarten under Elleveårskrigen 1709-1720 (Store Nordiske Krig i Sverige). Til og med de moderne sjømakter valgt den samme løsning i møte med de muslimske sjørøverne fra de nordafrikanske havnebyene i 1800-tallet.

Problemet med hele historien omkring Kalmarleidangen er enkelt; man har ikke en identitet på "den hedenske opposisjonen", til og med abbedens brev og sagnene var bemerkende vagt om hvem man sloss mot. Dateringen av leidangen skyldes en tilleggsopplysning omkring en solformørkning i tiden mellom 1110 og 1130; det er den eneste opplysningen som stadfester Kalmarleidangen til sommeren 1123. Den polske opplysningen var likedan forbausende kortfattet. Man vet at innbyggerne omkring Kalmarsund sannsynlig var kristne i god tid før året 1123. Det var allerede etablert et kristent kongestyre et halvt århundre tidligere, og det var en kristen-hedensk konfrontasjon gjennom hele 1000-tallet i Sverige. "Korstoget" manglet en storpolitisk betydning til tross for at alle tre skandinaviske kongeriker var involvert. Da de første svenske korstogene startet i Finland, var det med politiske motiver i bakhodet. Likedan med de danske korstogene mot venderne og senere balterne.

Dermed skjønte man ikke hvor en polsk prins kom inn i bildet. Hva var hans motiver for å reise helt over til Sverige? Han var ikke fremmed for å tolerere hedenske undersåttene, og hadde vært meget lite aggressiv mot den synkretiske praksisen av både innfødte og kristen religion fram til Absalon og tyskerne kom inn i bildet. Vi vil aldri få vite svaret på dette.

I første omgang ble den dansk-polske alliansen en suksess for kong Niels; men den interne spenningen i Danmark som utløst borgerkrig og faktumet om at den tidlige allierte villig sluppet løs venderne mot danskene som en del av sin "støtte" til Niels og Magnus mente at man var tilbake til utgangspunktet. Den polske fragmenteringen etter Boleslaw IIIs død på nytt åpnet for venderplaget som først ble permanent avsluttet gjennom en dansk-tysk fellesanstrengelse i midten av 1100-tallet, deretter glir det over i interne konkurranse mellom danskene og tyskerne om å etablere og fullbyrde egne overherredømme.

For Norges del ble den første innbyrdeskrigen avløst av den andre innbyrdeskrigen, som skapt et samskongedømme som ikke lenge politisk sett var levedyktig, så da de tre samkonger gikk løs mot hverandre ble Norge kastet ut i det som kalles Borgerkrigstiden, de siste stridighetene sluttet først i 1240 over ett århundre senere. Sigurd Jorsalfares fromhet avverget ham fra å eliminere sin angivelige halvbror Harald Gille som selv gjort seriøse forsøk på å drepe en halvbror, Sigurd Slembe, som så myrdet ham i 1136. Deretter hadde de dansk-vendiske innviklingene en meget viktig påvirkning på de norske innbyrdeskrigene.

I Norgeshistorie ble den fremste korsfarerkongen, Sigurd Jorsalfare, den siste konge i et stabilt kongedømme før borgerkrigstiden. Det hadde ikke vært innbyrdesstrid i Norge siden 1030 i ett århundre til tross for at det var meget nært på flere ganger.

Notarius
Medlem
Inlägg: 503
Blev medlem: 27 dec 2011 23:20

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Notarius » 25 dec 2014 14:39

Der har været mennesker på Bornholm i mange år, hvad arkæologiske fund og helleristninger m.v. vidner om, fra 900-tallet, 1000-tallet og fra 1100-tallet. En del er måske nedlagt med tanke på, at man ville komme tilbage og hente det, hvis ikke indehaverne er omkommet Bornholm kunne benyttes som havn i dårligt vejr, og som samlingssted for skibe.
Faktum er, at der på Bornholm og i Kalmarområdet ses kirker af slavisk oprindelse, og det er de begivenheder, vi her udveksler synspunkter på, der kan have ført til, at man ville opførte nogle af dem.

Varulv
Medlem
Inlägg: 2748
Blev medlem: 03 apr 2004 07:38
Ort: Norge/Norway

Re: Kongen som ikke er en konge.

Inläggav Varulv » 25 dec 2014 18:05

Notarius skrev:Der har været mennesker på Bornholm i mange år, hvad arkæologiske fund og helleristninger m.v. vidner om, fra 900-tallet, 1000-tallet og fra 1100-tallet. En del er måske nedlagt med tanke på, at man ville komme tilbage og hente det, hvis ikke indehaverne er omkommet Bornholm kunne benyttes som havn i dårligt vejr, og som samlingssted for skibe.
Faktum er, at der på Bornholm og i Kalmarområdet ses kirker af slavisk oprindelse, og det er de begivenheder, vi her udveksler synspunkter på, der kan have ført til, at man ville opførte nogle af dem.


"Kirker av slavisk opprinnelse"? Nå dette blir interessant. Vi vet Boleslaw III var i likhet med kong Niels en korsfarer opptatt av å misjonere blant hedenske folk med makt og tvang; skulle det betyr at han eller disse vendiske fyrster som tiltok seg den nye troen hadde en hånd i kirkebyggingen og deretter den kristne representasjonsretten i Kalmarområdet og Bornholm?

Finnes det en sterk forbindelse mellom dansk kirke og den ortodokse kirken som sett i Harald Hardrådes tid og fram til Borgerkrigstiden i Norge? Det var ikke så tydelige kirkelige motsetninger innenfor de profane maktforholdene i Nord-Europa som innenfor de sakrale, det er velkjent at danskekonge Sven Estridsson sterkt mislikte kirkelig innblanding og krangel at han arbeidet for et erkebispedømme i Norden. De nære slekteforbindelsene som mellom de russiske fyrstehusene, det svenske kongehuset, de vestslaviske herskerne, det danske kongehuset og det norske kongehuset var ikke kjennepreget av religiøs ensretting som i senere tid. Kongenes interesse i de sakrale forholdene var politisk motivert. Med Boleslaw III som den beste demonstrasjonen.

Bornholm fungerte som flåtehavn flere århundrer senere etter man hadde vært i stand til å opprettholde en permanent flåteorganisasjon med ytre støttefunksjoner som tillatt utstasjonering på ressursfattige utkantsområder. I middelalderen var det derimot annerledes, man måtte baserte seg på et kystforsvar med et fåtall lette forsvarlige havnesteder og deretter måtte lokalbefolkningen ha tilfluktssteder - som de store rundkirkene. Lokalbefolkningen kunne ikke være konstant i vakt innenfor leidangssystemet som forutså forberedelsesarbeid fremfor militær tjeneste. Man har ikke nok ressurser for å etterlikne tilstandene fra 1500-tallet og de neste tre århundrer. Kongelig interesse i Bornholm vil derimot være snakk om handelspolitiske interesser fremfor sikkerhetspolitiske. Hvilken er presist hvorfor hanseatene, deretter lybeckerne, hadde Bornholm under egne eie i meget lang tid. Bornholm var et transittsted, ikke et "usenkelig hangarskip".

Bornholm var ikke en effektiv hindring for aggressive sjørøverne på ferd i middelalderen. Spesielt ikke disse som levde deres liv på de samme farvann med timers seilingstid i de beste dager. De korte avstandene mellom de danske øyene, Skånelandet, Bornholm, Rügen og det som var Venderkysten mente at man knapt hadde navigasjonsvansker og deretter var mer eller mindre lokalkjent. Sjøtoget opp til Konghelle var ganske uvanlig for venderne, men Konghelle var opprinnelig grunnlagt som "en utpost mot den hedenske trusselen".


Återgå till "Medeltiden (476 till 1523)"

Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: 0 och 0 gäster