Du skjønner ikke? Seierherren som en regel begikk flesteparten av krigsforbrytelsene i enhver krig, om det er tale om likestilte parter i deres mentalitet og kultur omkring voldsbruk i krigstid. Svenskene vant de fleste krigene og dermed begikk de fleste krigsforbrytelsene simpelt fordi man beveget seg mer hyppigere i fiendeland enn danskene som bare hadde to konflikter hvor man hadde store hærer på svensk territorium siden 1520 - i sammenligning var svenskene på fiendeland i fire til fem konflikter. Dessuten var ikke de danske og norske styrkene lik akklimatisert som svenskene i spørsmål om brutalitet og voldsbruk i 1643-1660, da man trakk seg ut av Trettiårskrigen (Kejserkrigen) og dermed kom i et seriøs disfavør også i den voldelige dimensjonen. Meget mange svenske soldater i Tyskland og Polen hadde blitt så brutalisert at disse var blitt en fare for folk og fe. Karl X Gustav var selv en slik mann, og man vet han hadde planer om å utrydde enhver spor etter selvstendigheten i Danmark under den andre krigen fram til 1660. Frederik 3. i sammenligning var svært lite krigersk og noe virkelighetsfjernt - ledet ham til enden av kløften da man hele to ganger var nært med å bli utradert.Ben skrev:En stor del av ditt resonemang har tvärtom gått ut på att svenskarna var betydligt värre än danskar och norrmän - det är ju också precis den föreställningen jag har vänt mig emot.Varulv skrev:
Hva er galt med å erkjenne at man ikke er forskjellig fra resten av verden omkring egne fortid?!!
Visst, svenskarna avrättade en del snapphanar. Det berodde på att de enligt svensk lagstiftning var att betrakta som landsförrädare. Samma tolkning hade under likartade omständigheter gjorts på andra håll i dåtida Europa. Civilister som grep till vapen mot sin överhet hade man ingen nåd för någonstans - i synnerhet inte om det skedde i krigstid.
Du påstod att svenska sjöofficerare regelmässigt sprängde sina fartyg i luften snarare än att kapitulera och att detta skulle vara något unikt p.g.a. den svenska lagstiftningens hårdhet. Du har dock inte kunnat ge ett enda exempel - vare sig på det eller på att en svensk sjöofficerare avrättades. Den ende avrättade sjöofficer som hittills har kunnat plockas fram är dansken Peder Skram, avrättad av Christian IV.
Du påstod att svenskarna inkvarterade ett par tusen soldater i Göinge och det på obetydligt fler hemman och att det kunde jämföras med franska försök att bekämpa hugenotter. I själva verket visade det sig att siffrorna var helt felaktiga och systemet med inkvarteringar fanns över hela Europa, precis som de konflikter med civilbefolkningen som detta medförde.
Du påstod att den svenska grymheten visade sig genom att man brutalt skar av alla kontakter mellan Skåne och Danmark och att det förblev på det sättet intill 1820. Det har visat sig att detta är en ren myt, se t.ex. resenärförteckningen från Helsingborg 1693.
Sedan kan man givetvis alltid diskutera härjningar i andra länder. Visst, svenskarna härjade bl.a. i Skåne. Å andra sidan härjade danskarna under samma krig i Småland och i Västergötland. Den 19 februari 1612 skriver kanslern Christian Friis (synbarligen nöjd) att danska trupper härjat i Västergötland och bränt och ödelagt ett område stort som Själland. Det gjorde han utan att skämmas och i tydlig okunskap om de internationella lagar om krigföring som så smått började komma ungefär 300 år senare. Betyder det att Christian Friis var en ond människa? Nej, det betyder bara att dåtida moral och dåtida regler för hur krig fick föras såg helt annorlunda ut än vad vi är vana vid (eller rättare sagt - vad dagens internationella regler och dagens moral egentligen tillåter).
Svenskenes behandling av ikke-svenske minoriteter i 1643-1680 understøttes av opplysninger i Norge, hvorfra man hadde "svenskplaget" som en del av folkeminnet i lang tid.
Krigsstatsorganiseringen var som en parasitt som suget ut krefter og ressurser fra ethvert samfunn som kom under svensk kontroll, medregnet selve Sverige. Hundretusener av svenske menn forsvant fra deres hjem og gård i 1560-1680, for å aldri vende tilbake. Store deler av Sverige ble helt utarmet av dette, spesielt i Karl 12.s tid og fram til 1720. Sverige var blitt en stat giret på krig og atter krig. Danmark-Norge i sammenligning hadde generell mild behandling av sine minoriteter og var ikke giret for krig i det hele tatt. I 1563 og 1611 var Danmark aktuelt helt uten sterke innfødte militærapparater idet man satset på leiestyrker, hyret kompetanse og finansiell understøtte. Christian IV startet militariseringen av Danmark og Norge meget lenge etter Sverige hadde gjort det samme. Danmark-Norge fram til 1660 var ikke i det hele tatt giret på krig. Dette brydde ikke Christian IV seg om, da det danske riksrådet i begynnelsen nektet å åpne for krig i 1611, og først gav seg da kongen truet med å marsjere inn i Sverige som hertug. Frederik 3. forsto heller ikke situasjonen i 1657 da han startet krig over meget banale årsaker. Danmark-Norge var ikke organisert for krig i motsetning til Sverige. Gustav 2. Adolf ved sin død etterlatt seg en svensk militærmakt som med sin brutale effektivitet overgikk mesteparten av Europa. Dessverre var militærapparatet som oppsto i Trettiårskrigen, blitt for stor for Sverige - og dette skulle lede til meget store problemer etter freden i 1660 for de neste seksti år. Danskekongene til deres ære var ikke så hissige på å utarme sitt rike som svenskekongene var, selv om det betyr at man fikk mindre kompetanse, slagkraftighet og effektivitet enn svenskene. Christian V og Frederik 4. så en løsning i deres utleie av egne styrker til andre land i de europeiske storkrigene i 1680-1720, men det var aldri nok. Som sett ved Helsingborg i 1710 hadde man bedre soldater - men dårligere offiserer enn svenskene.
Med seier i krig kom det et ulempe; ansvaret for å ha begått fleste overtredelser i krigstid og selve styre av beseirede folk som kunne bli befridde i en fremtidig krig.
Se på de arabiske-israelske krigene! Den parten som begikk fleste krigsforbrytelser i form av fangedrap, overgrep og annet som en vanlig regel var seierherren. Fram til 1914 var det en vanlig regel i krigshistorien om at seierherren skulle bli sittende med mesteparten av ansvaret for forbrytelsene. Det som hendt under de to verdenskrigene er noe meget forskjellig i sammenligning.
Danskene og nordmennene hadde begått en lang rekke krigsforbrytelser i 1560-1720; ettersom danskene i 1660-1720 nesten aldri krysset grensen mellom den daværende Øst-Danmark og Sverige, var det nordmennene som hadde stått for terroren mot svenske folk som sett under "Duncan-felttoget" i vintertid (den skånske krigen) da man plyndret grenseområdene og etterlatt dusinvis uten husly eller klær. Hvis Danmark-Norge var den sterkeste parten - en rolle som var tapt til Sverige allerede i 1630-årene - er det helt sikkert at de danske og norske soldatene ville ha oppført seg lik grusomt som sine svenske motstykker i møte med en hard motstand. De norske plyndringstogene under den norske sjuårskrigen, Kalmarkrigen og andre kriger fram til slutten på den skånske krigen hadde rammet så mye som en fjerdedel til en femtedel av Sverige (innenfor 1560-grenser). Volden som var begått den gang, var ikke bedre enn det som var sett annetsteds selv om de fleste nordmenn var mer interessant i plyndringsgods enn å forgripe seg på andre. Den norske soldaten under de rette omstendigheter kunne bli meget lik SS-soldaten eller den japanske soldaten, og det har hendt under den andre verdenskrigen. Jeg er personlig kjent med at eldre frontkjempere som er i slekt med meg selv, skal ha deltatt i massemord på jøder og russerne i Østfronten.
Det kunne ha vært nordmenn og danskene som voldtar, myrdet for fote og herje underveis til Stockholm som et speilbilde av de svenske soldatene om rollene var helt byttet om. Men det ble svenskene som måtte overta dette loddet, blant annet fordi man var alltid svært aggressiv siden begynnelsen på 1400-tallet. Den gang valgte et lite fåtall menn å gjøre Kalmarunionen til deres egne tvekamp om hvem som skulle overta mest mulig; svenskene gang på gang gjorde krav på Norge uten at det finnes en legitim begrunnelse, helt fram til 1814. Ut av denne kampen oppsto stor bitterhet, hat og sinne i alle kanter. Og dermed en krigstrøtthet som heldigvis skulle bli vedvarende.
Når det gjelder Gøinge, så er dessverre opplysningen i bokformat av en forfatter som har tatt i bruk et par dusin ulike kilder og kan ikke avfeies som løgn. Det er en ganske god logisk forklaring på innkvarteringen der; Gøinge var et tradisjonelt motstandsområde med kloss nærhet til lovløse områder i de store skogene som deretter lå mot de viktige kommunikasjonene mellom Sverige og Skåne. Snapphanene var blitt et meget stort problem eller fredsslutningen og måtte dermed pasifiseres - dette tok lang tid, og det var ikke mindre problemer i resten av Skåne hvor man også slitet med lovløse. Innkvartering av styrker var faktisk brukt for å slå ned lokalopprør over hele Europa og som terrormetode for å kue en befolkning man mente var opprørsk.
For skåningene var dette nemlig nytt; for man hadde ikke vært utsatt for omfattende innkvartering av fremmede soldater helt fram til 1660 i fredstid. Danskekongene innkvartert ikke sine leieknektene og uvillige bondeoppbud i gårdene for å unngå varige skader og desertering, og det var i et samfunn hvor aristokratiet i lang tid fryktet opprør av bøndene og borgerne. Innkvartering som system kom med militariseringen av den dansk-norske helstaten, men da foretrakk man å ha soldatene avmønstret eller i festninger/byer i fredstid og dermed innkvartert disse på landsbygda i krigstid, ettersom man vil lettere spare på utgiftene, da borgene og bøndene måtte bekoste disse. Fra Norge - spesielt i byer med festninger - er det mange klagemål over soldatenes opptredens og borgernes problemer med å forsørge disse som innkvarteres. En soldat kunne stjele uten å risikere annet enn kjeft. Han kunne også forføre ungdatteren og gjør henne med barn uten konsekvenser i et samfunn hvor hor straffes meget hardt. Han kunne være kravstor uten at borgeren eller bonden hadde noe å si mot. Og dette var soldater i vennlige land.
En kan bare forestille seg det som hendt i fiendeland og omstridte områder hvor man hadde mistillit med befolkningen...
