Ben skrev:Varulv skrev:
" - blifva vidh deres vanlige rætt, lagd og gamble privilegier og frijheter - "
Disse ordene var nedfestet i Roskildeavtalen som overførte Skåne til svensk myndighet, og historikerne er nå enig om at denne viktige bestemmelsen var ikke respektert av svenskene som var derimot mer opptatt av forsvenskning, og at det var den viktigste årsaken bak den skånske motstanden mot svenskstyret som var strengere, mer økonomisk undertrykkende og byråkratisk effektivere med flere tollavgifter, beskatninger og ulike avgifter enn hva man hadde vært vant til.
Riktigt så enkelt var det nu inte eftersom nyckelmeningen bl.a. fortsätter med: "så vijda de icke löpa eller strida contra leges fundamentales af Sveriges crono, medh hvilcke desse cederade landh och lähn till evärdelig tidh här effter incorporeras skole".
Alltså, invånarna i de avträdda landskapen skulle få behålla sina gamla lagar och privilegier så vida dessa inte stred mot svensk grundlag. Då kan man t.ex. fundera över vilken situation som uppstod i det ögonblick som enväldet infördes i Sverige. Kunde den svenske kungen verkligen göras enväldig i övriga delar av landet, men när det gäller landskapen som avträddes 1658 förbli maktlös att ändra något? Naturligtvis inte - i synnerhet inte om de avträdda landskapen skulle "inkorporeras". Inkorporering och envälde fordrade enhetlighet.
Samma sak gäller i ljuset av att de erövrade landskapen fick representationsrätt på svenska riksdagen. Skulle verkligen skånsk adel, skånska präster, skånska borgare och skånska bönder kunna sitta med och bestämma om förändringar gällande Sverige i dess helhet, medan däremot ledamöterna från övriga delar av landet skulle helt sakna medbestämmande när det gällde ev. förändringar för Skåne? Naturligtvis en helt omöjlig situation.
"Grundlag"? Danmark-Norge innførte enevoldsstyre etter Roskildefreden, med det var i et land der aristokratiet hadde betydelig mer selvstendighet enn i Sverige, hvor kongestyret var mer enerådende. Og enevoldsstyret fikk ikke dramatiske følger for det norske folket som ikke opplevde meget drastiske endringer på deres lovene og privilegiene på kort varsel; man hadde derimot avfunnet seg med kongens vilje først og fremst fordi det fantes en meget sterk kongetrofasthet i det norske folket fra gammelt av. Kontakten mellom kongen og det norske folket ble ikke avbrutt eller alvorlig skadet; det samme kunne ikke sies om den skånske situasjonen hvor man var mer konservativt anlagt. Der ble kontakten derimot ødelagt for en lang tid.
Som sagt klarte ikke svenskene å respektere sine innrømmelser som skulle garantere skåningenes rettigheter; man istedenfor gikk inn for å "inkorporere" Skåne - og akkurat
dette var den viktigste årsaken bak den kraftige motstanden mot svenskstyret i Danmark og Norge; for det danske kongeriket var et imperium som
ikke "inkorporere" sine ulike territorier når man hadde ulike kultur, ulike språk og ulike identitet å forholde seg til. Danmark-Norge var et dansk-norsk-tysk rike med andre minoriteter som friserne i dagens Slesvig-Holstein. Helstaten må dermed ta hensyn til dette faktumet. Det samme så man ikke i Sverige. Man har en sentralisert stat som tar sikte på å forsvenske sine besittelser hvis det er i deres interesser. Det finnes territorier under svensk overherredømme som ikke var utsatt for den samme behandling. Det mente overstyring av lokale interesser. Da var det ikke rart at nordmennene med vold kastet ut svenskene i 1659 og at det var meget sterk motvilje mot en tilslutning til Sverige i 1814; man hadde høstet meget negative erfaringer.
Svenskene hadde meget dårlige meritter på seg for behandling av ikke-svenske skandinaviske folk.
Dessuten var ikke Skåne en del av Sverige. Som med Viken ble Skåne tvunget inn i et annet rike som deretter utvidet begrepet "Sverige" fra å gjelde det svenske kjernelandet til dagens landet "langs naturlige grenser" (som egentlig er kunstige påfunn). De danske kravene på Skåne var ikke oppgitt før i Kielfreden i 1814.