Det er forskjellige skipsbyggingsteknikk i Nordsjøområdet som eksisterte i antikken. Allerede fra yngre steinalder vet man om bearbeidede stokkebåter (ekstock) og avanserte sammensurrede plankefartøyer som var lite annet enn grove tilvirkede treemner sammensurret inn i en helhet. På de britiske øyene var det forskjellige båter som ikke bare var plankebåter og stokkebåter, men også skinnbåter. Men der foretrukket man solide konstruksjon på sine plankefartøyer for ferdsel på farvann med store tidevannsvariasjoner og mye grunt kystfarvann som glir over i myrlandskap i sørlige England mot Kanalen.Lejonmod skrev:"Hur bronsålderns skepp sett ut i verkligheten vet vi inte. Det finns avbildningar av båtar på metallföremål, till exempel rakknivar, och inte minst på hällristningar. Utifrån dessa kan det antas att en mängd olika konstruktioner bör ha funnits; från kanoter (symmetriska i för och akter) till större skepp, där för och akter fått speciell utformning och där ofta en styråra syns.
Skeppen kan ha haft en mast, men det finns inga hissade segel återgivna på ristningar eller fynd. Under bronsåldern är segelanvändning belagd i medelhavsområdet, men till vårt område tycks segel ha introducerats först en bit in i järnåldern.
Bronsåldersbåtar borde finnas att upptäcka, dock knappast i salt vatten. Jag skulle gissa att framtida fynd kommer att göras i Vänern och Vättern. I England, längs Themsen, har man från bronsåldern funnit stora plankbyggda skepp, ja till och med hela skeppsvarv. Ingenting är emellertid känt beträffande hamnanläggningar eller båtuppläggningsplatser från bronsåldern. Även här kan nya inventeringar komma att påvisa sådana strandmiljöer."
http://www.popularhistoria.se/o.o.i.s?id=52&vid=227
Noe som allerede vist seg med Ferriby-båtene fra for 3000 år siden. Ferriby-båt nr. 1 var sammensurret, "sydde" sammen med lask og var lite annet enn en stor robåt på 14,35 meter lengde. Senere båtfunn viser det samme; en solid og sterk konstruksjon med tykke og robuste emner tatt fra tømmeret. Disse var ikke høybordet, mer lik flåtekonstruksjoner. Fra for 2000 år siden har man bevarte beretninger som seilførende fartøyer av meget solid konstruksjon fra Cæsars Gallerkrigen i nordvestlige Frankrike. Da hadde en skipsbyggingsteknikk oppstått, "keltisk", som var normalt for elveferdsel og ferdsel på farvann rundt den engelske kanalen og helt opp til begynnelsen på Frisland. Dette er meget forskjellig fra det som finnes i Skandinavia, der har man derimot alltid basert sin båtbygging på en lett konstruksjon.
Hjortspringbåten funnet i Danmark hadde et utseende som er nesten helt likt med det som finnes på helleristninger av skip, og var derimot av en lett konstruksjon med overlappende border som mere var sydde sammen. Denne båten var beregnet på farvann med lite tidevannsvariasjoner, med mye myk grunn og store gruntgående vannområder rundt de danske øyene, langs de skandinaviske kysttraktene og på Østersjøkysten. Det var normalt å trekke båten eller små skip over landtunger kalt eid fra vassdrag til vassdrag eller gjennom snarturer i land som var kjent for røft vær til sjøs. Tunge fartøykonstruksjoner fantes ikke i Skandinavia til annet enn kun skyttel over korte vann som stokkebåter og primitive ferjefartøyer.
De germanske sjørøverne i Nordsjøområdet var derimot vant til deres egne skipsbygging som produserte fartøyer som skulle være robust under de skiftende forholdene langs kystene og oppover elvene samt de store innsjøene som nå er forsvunnet i dagens Belgia og Nederland. En skipsbygging som for ettertiden har blitt identifisert som keltisk eller romansk-keltisk, og som var kjennepreget av tung bruk av jern til sammenføyning. Det var flere århundrer fram til jernnagler ble innført i bygging av de skandinaviske båtene. En slik sjørøverbåt vil dermed være flatbunnet, solid oppbygd og treg, men sterk nok mot ramming av galeier og i stand til å tåle påkjenningene av å bli stående etter tidevannet hadde trukket seg bort. Det er kjent at man kjente til seilet hos kelterne, men trolig av lær fremfor duk. Germanske desertører klarte å bruke romerske galeifartøyer under et opprør i det første århundret e.Kr, da man behersket bruk av seil.
Seilet kom meget sent til Skandinavia. Det finnes ikke en god forklaring på gåten om hvorfor seilet fra den engelske kanalen hadde brukt mange århundrer på en strekning på få dager med sjøreise, til Skandinavia. Enda man vet det hadde vært "vikingoverfall" i perioden mellom 200 e.Kr og 700 e.Kr fra Danmark/Nord-Tyskland ned i de romerske provinsene i dagens Belgia og dels Nederland.